Jeg blir sykere og sykere

God ettermiddag. Jeg sitter i skrivende stund i sofaen hjemme hos Broren min. Jeg dro hjem til ham idag med et håp om at Vi kunne være litt ute. Det ble ikke den største utflukten, men Vi kom Oss til butikken. Og jeg fikk meg årets første ute-is. Fordi jeg har tvangstanker om å dokumentere alt jeg gjør, tok jeg bilder på Vår lille utflukt. Disse:

• 

• 

• 

• 

Det er stusslige tider. Det er vondt at kroppen min på nåværende tidspunkt er mer funksjonshemmet enn den har vært noengang før. Det er vondt å vite at hadde ikke mine jordiske foreldre sørget for at onde mennesker, med loven på sin side, kan forgifte meg fortløpende, hadde jeg hatt sikkert hundre ganger bedre funksjon. Dette vet jeg fordi jeg i fjor sommer, uten gift i kroppen, hadde null gangproblemer whatsoever.

En annen ting som er vondt for meg, er hvor vondt jeg ser at det er for Broren min, at jeg blir mer og mer handikappet. Han støtter meg selvsagt, og er veldig oppmerksom og omsorgsfull. Men jeg vet at han for det første synes det er vondt å være vitne til at jeg sakte men sikkert slutter å fungere. Og for det andre plager det ham veldig at jeg ikke vil bruke hjelpemidler som for eksempel rullestol eller rullestolscooter. Jeg blir egentlig bare sint når han foreslår noe sånt. Jeg forklarer ham at Gud lover meg at jeg ikke kommer til å ha denne sykdommen for alltid. Og at det derfor sitter veldig langt inne å begynne å bruke slike hjelpemidler. Jeg forklarer ham også at jeg kommer til å bli helt frisk, bare jeg får lov til å slippe den giften som foreldrene mine har sørget for at er virkeligheten min. Dere får bare tilgi at jeg ikke klarer å holde kjeft om disse menneskene. Jeg er mer handikappet enn noensinne idag, og jeg er ekstra bitter.

Vil dere forresten se hva jeg har kjøpt til Broren min? Jeg har ikke fått den i posten enda, og jeg stoler ikke på at Wish.com gir meg akkurat det jeg har bestilt. Men jeg har altså kjøpt en t-skjorte med en banan-and med krone:

Hvorfor har jeg kjøpt denne? Det får bli mellom meg, Gud, Mamma og Lillebror. Jeg krysser fingrene for at når den kommer, er det produktet jeg har bestilt som kommer – og ikke noe helt annet. Fordi Broren min er verdens mest tålmodige, fortjener han en liten oppmerksomhet. Jeg gjentar meg selv når jeg sier at hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke om jeg ville klart å komme meg gjennom disse apokalyptiske tidene. I dag er det forresten ett år siden moren min sendte meg til Ullevål sykehus seende slik ut:

Ja, på dette tidspunktet var det gått opp for moren min at vi hadde et farlig virus å hanskes med. På denne tiden var hun så forskremt at hun ikke sov om natten. Denne dagen satt jeg i to timer på et rom, tre meter fra en person som i ettertid ble diagnostisert med korona. Jeg ble ikke syk – Gud forby. Pappa hadde lovet meg at jeg, og alle jeg bryr meg om, vil være helt trygge. Pappa lover meg at alle som leser mine Vitenskapelige Artikler, og det uten å pønske ut sårende ting å skrive skjult bak en dataskjerm, vil seile gjennom Ragnarok uten de største savn og mangler. Det er her illustrert med Bibelfortellingen om enken i Sarepta, som kom seg gjennom store trengsler uten å mangle det mest nødvendige. Pappa sier at alle de som er under min paraply, vil få en endetid i Sareptas tegn. Alle andre vil bli kjent med Pandora.

Dette er meg, jeg er Messias. Og jeg har en autoimmun nevrologisk demyeliniserende kronisk betennelsessykdom som gjør meg mer og mer handikappet. Jeg har denne sykdommen fordi jeg er Barnekeiserinnen, og min fysiske helse svarer direkte til den undergangen vår verden gjennomgår. Pappa sier jeg blir helt frisk, når han bestemmer det. Frem til det skjer, skal jeg sutre på nett om hvor slemme mine jordiske foreldre har vært og fortsatt er mot meg. Neida, jeg bare tuller. Jeg skal slutte med det – jeg lover.

Det var alt.
– Prinsesse Kristus