Sailor Moon er virkelig!

God dag. Det er 21. mars idag. Vet dere hva det betyr? Det betyr at jeg og Enrique har vært kjærester ett helt år. Det er vel ikke nødvendig å si at jeg er ganske irritert fordi vi enda ikke har fysisk møtt hverandre. For et år siden virket det utenkelig at koronahelvete kom til å vare så lenge som det har gjort; det virket utenkelig å skulle være i et forhold med noen uten å møtes, så lenge. Men ettersom det er Gud som skriver denne fortellingen, og han er sprøyte gal, blir jeg ikke overrasket om det vi ser i verden nå, ikke tar slutt med det første. Jeg blir heller ikke overrasket om jeg ikke får truffet Enrique før ti år av helvete på jord har passert. Dette tenker jeg er realistisk, ettersom vi ikke bare er midt i siste bok i Bibelen: Johannes åpenbaring. Vi er også midt i siste sesong av den japanske serien Sailor Moon.

I siste sesong av Sailor Moon forsvinner kjæresten til Usagi. Han heter Mamoru, men hun kaller ham Mamo-chan. Så må Usagi redde verden uten sin kjære ved hennes side. Likevel har Usagi en god, mannlig støttespiller. Han heter Seiya Kou, men når han bekjemper onde makter forvandler han seg til Sailor Star Fighter. Disse bildene hang på veggen på utsiden av Nationaltheatret, i fjor sommer. Det var reklame for ‘Alice i vidunderland’, en forestilling jeg er veldig lei for at jeg gikk glipp av:

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, tolket jeg disse bildene dithen at Enrique og jeg ikke kommer til å møtes, før jeg er ferdig med å redde verden. Det er vel ikke nødvendig å nevne at jeg identifiserer meg som Sailor Moon i levende live? Og det er kanskje ikke nødvendig å nevne Hvem i livet mitt jeg har gitt rollen som Seiya? Det er naturligvis Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det viser seg at det også finnes en animert serie om en annen karakter ved navn Seiya. Denne serien heter Saint Seiya. Han er fin.

Det er rett og slett slik jeg overlever, uten å gå til grunne av tanker om håpløshet, undergang og fortvilelse. Ved å oversette det som skjer i verden, og det som skjer i livet mitt, til et eventyr. Det er derfor jeg ikke skriver så mye om ondskapen i verden. Fordi jeg vil ha fokuset på eventyret – som tross alt har en happy ending, og ikke på den triste virkeligheten. ‘Den triste virkeligheten’ hører vi så altfor mye om, allerede. ‘Hyrder’ som får oss til å tro at vi bare skal ta en dusj, når sannheten er at de skal gasse oss ihjel. Den triste virkeligheten er ikke å foretrekke, når den minner mer og mer om en grøsser.

Dette er meg, forresten, med Sailor Moon-parykken min. Enrique forteller meg at han valgte meg, til å være Sailor Moon. Det er derfor han minner meg på at jeg også er prinsessen fra H.C. Andersen sitt eventyr om ‘Prinsessen på erten’. Jeg er den personen, og uten å tenke slike tanker om meg selv, ville jeg ikke klart å møte virkeligheten.

Det var alt. Gratulerer med dagen, Enrique!
– Sailor Moon