Hallo, internett. Det er litt rart for meg å skulle begynne å skrive på denne bloggen igjen. Skriving på norsk, generelt. Men det er jo, som klisjeen sier, bare å sette seg opp på hesten igjen. Ikke det at jeg egentlig falt av hesten, eller noe sånt. Jeg har bare drevet med andre ting enn skriving. På norsk. På en blogg. Men jeg har drevet med ting på nett, siden jeg sluttet å gi lyd fra meg her. Og jeg tenkte jeg skulle si noen ord om det. Uten å si sånn alt for mye. Ok… I dag fikk jeg en pakke i posten med disse joggebuksene, kjøpt secondhand:
Og så skrev jeg en vitenskapelig artikkel om joggebukser på Facebook. Men det var på engelsk. Det har bare blitt sånn, tror jeg, at det føles mer naturlig for meg å dele ting på sosiale medier på engelsk. Men uansett, i teksten jeg skrev om buksene på Facebook, nevnte jeg hvordan jeg, i forkant av det jeg refererte til som “en periode med husarrest” for noen år siden, hadde vært forutseende nok til å kjøpe inn tre eller fire nye joggebukser i søte farger. Altså før vi plutselig ikke hadde like mye å gjøre som vi var vant til. Uansett, det jeg skulle frem til var at der nordmenn flest refererte til “husarrestene” som “disse koronatider”, bestemte jeg og min bestevenn oss for å kalle det “disse joggebuksetider”.
Nok om det. Jeg skal ikke nevne hvordan det gikk til at jeg kjøpte disse, med tanke på hvor mange par med joggebukser jeg faktisk har, og hvor lei jeg er av å føle at jeg er i husarrest. Det er litt den følelsen jeg fortsatt har, selv om for nordmenn flest var koronatidene over for en god stund siden. Og så er det noen av oss som ikke helt klarer å tro det er over. Jeg er muligens i den kategorien. Men ikke mer enn at jeg stort sett bare bruker joggebukser hjemme, altså. Det var egentlig ikke poenget. Poenget var at det jeg har hylt og skreket til dere om på denne bloggen, og på andre blogger jeg har hatt i fortiden, plutselig ble hørt av de som var ment å høre det. Det krevde bare at “hele internett” kollektivt og enstemmig vurderte at alt som kom fra meg var helt irrelevant. Og vipps, plutselig var jeg blitt et fenomen av de sjeldne. I den forstand at jeg hadde fått et publikum fra… en annen demografi… enn hvem man normalt sett skulle trodd ville fått med seg det jeg delte på nett. Og det de alle spurte seg selv om, var: “Hvordan er det mulig å være så unik, men ignorert av absolutt alle?”. Så var det dette trollet jeg nevnte i Forrige Innlegg, Jante, som ble forklaringen. La meg forklare, i det minste. Jeg kaller ikke enkeltindivider for et troll. Jeg kaller menneskers iboende trang til å trykke folk ned for et troll. I kombinasjon med den norske saueflokkmentaliteten, og generelt manglende evne til å se en sak fra andre sider enn sitt eget, navlebeskuende perspektiv, og… noe jeg har begynt å referere til som “the monkey see, monkey do-effect”, ble dette utslagsgivende for at “hele internett” kollektivt og enstemmig bestemte seg for at den masete damen der, nei hun må vi bare forsette å ignorere.
Jante og jeg selv som et “profesjonelt internett-troll” må ikke på noen måte sammenliknes. Jeg er mer som et lykketroll, Jante er mer som den hånda som har strukket seg opp fra Helvete og står klar til å snappe deg ned til seg. Og jeg tuller med dere, selvsagt. Jeg bare nevnte dette fordi det her, min litt creepy måte å ordlegge meg på, har også vært utslagsgivende for at “hele internett” kollektivt og enstemmig bestemte seg for at ikke én setning som kom fra meg fortjente å bli tatt seriøst. I dagligtalen min, med de jeg forholder meg til som kan forstå retorikken min, kaller jeg dette for “ostriching”. Det er en referanse til hva strutser er kjent for å gjøre, når de ser noe som skremmer dem. Altså å stikke hodet i sanden. For oss nordmenn er ekvivalenten kanskje det å dra nisseluen lenger ned over øynene, og satse på at det skumle forsvinner. Som jeg prøvde å vise dere her (ja, jeg vet jeg har delt dette bildet før. Men det er litt kult, da?):
Siden sist har jeg også innsett at dersom Jante hater tanken på at jeg klarer å nå ut til et større publikum med mitt livsendrende og livreddende budskap, så lar jeg Jante vinne dersom jeg fortsetter å boikotte det jeg føler er min raison d’être: å prøve å nå ut til folk med dette budskapet – i klartekst. Det jeg prøver på er jo faktisk bare å forberede dem på noe jeg vet kommer, uansett hvor hardt de forteller seg selv at jeg må ignoreres for enhver pris, og at de for enhver pris ikke må støtte opp under mine omnipotente vrangforestillinger. Det jeg kjemper mot er egentlig ikke et troll, studerer man det lenge. Det er noe redd og forvirra noe, som bor inne i alle og enhver, som bare prøver å gjøre mening ut av noe/noen som er så ulikt noe de har vært eksponert for før, at det tryggeste er å bare ignorere dets eksistens. Litt som man lærer at de innfødte i Amerika reagerte da de så de første skipene med europeere komme i horisonten. De hadde ingen mentale knagger å henge dette på; det var så fremmed og skremmende, at hjernene deres rett og slett fjernet skipene fra synsfeltene deres. Man skal ikke ta alt man lærer i historietimen for god fisk, altså. Jeg bare prøver å forklare hvordan det kunne gå til at “hele internett” bokstavelig talt sletta meg.
Så jeg er lei for hva deres kognitive dissonans har ført til. Men jeg har en annen grunn til å gjøre det jeg gjør nå. Mer om det etterhvert. For nå kan jeg bare si dette: “Spoiler alert: HaHaHaMashiach has the last laugh” #SorryNotSorry
Sov godt, mitt lille Norge… … …
– HaMashiach
Jesus & Kristus 