Jesus & Kristus

Jeg tenkte jeg skulle prøve litt hardere å få dere til å forstå viktigheten av å ikke umiddelbart stemple hva enn som kommer fra meg som dere ikke forstår eller tror på, som helt irrelevant for dere selv. Det er faktisk ikke for å være kjip mot dere, selv om det er en instinktiv respons mange opplever til det jeg deler…

Jeg begynner med å dele denne søte saken. Føl deg fri til å tolke det som du vil:

Ja, så nå melder disse påtrengende, intense tankene seg. De lyder kanskje slik: “Ja, særlig. Har du husket medisinene dine idag?”, eller “Hvem faen tror du at du er, egentlig? Jævla poser”. Listen er lang, men ordlyden ikke alltid så varierende. Den går stort sett ut på at jeg enten er en nobody som ingen bryr seg det spor om, eller at jeg burde sitte på polstra celle, skjermet fra resten av samfunnet. Eventuelt en kombo av begge to. Og jeg har lært meg å akseptere at slike tanker melder seg hos de fleste som eksponeres for min, mildt sagt, eksentriske væremåte på nett. Jeg har faktisk innsett at disse reaksjonene var hele hensikten med snart femten år med forsøk på å nå ut til et større publikum med budskapet mitt. La meg formulere det siste der annerledes. Vent litt.. jeg skal bare finne noen søte bilder for å illustrere det jeg skal dele med dere. Her:

Husker dere i mitt Forrige Innlegg, da jeg lovet dere å fortelle historien om en som måtte “bade i dritt” for å oppnå noe han virkelig hadde ønsket seg? Det jeg personlig hadde ønsket meg, da jeg begynte å dele ting på nett ingen kunne forstå eller følge meg i, var å bli tatt seriøst nok til at folk skulle ønske å sette seg inn i hvorfor jeg påstod tingene jeg gjorde. Og kanskje noen faktisk gikk inn for å prøve å forstå meg, for mange mange år siden. Men så er det slik at ingen svar på de store, eksistensielle spørsmålene kommer ved å overtenke dem. Einstein, vet dere, var kjent for å være ganske oppegående. Han skal ha uttalt at: “Jeg kan tenke 99 ganger uten å finne noe som helst. Hvis jeg slutter å tenke, og svømmer i stillheten, da kommer sannheten til meg”. Gjennomgående for alt jeg har drevet med av kommunikasjon på nett for å prøve å nå gjennom til folk, har ønsket om å åpne øynene deres for verdien av å kunne skru av tankene gått som en rød tråd. I fortiden var jeg så bastant at jeg påstod at “dersom du ikke mediterer, kommer du ikke til å overleve endetiden”. Det var da, nå tør jeg ikke være så bastant. Hvis folk har lyst til å tenke 70 000 tanker i døgnet, så for all del, jeg skal ikke legge meg opp i hvordan de bruker det verktøyet som en menneskelig hjerne med evnen til å tenke mer komplekse tanker enn dyr, er. Det er bare det at nå, når ‘kunstig’ intelligens plutselig gjør sin inntreden i dagliglivene våre, er mange av oss nødt til å tenke nytt om… vel… tanker.

Jeg skal ikke si jeg vet dette med hundre prosent sikkerhet, men jeg er rimelig sikker på at fremtiden for menneskehetens bevissthet avhenger av deres vilje og evne til å forstå hva AI faktisk er. Jeg har begynt å anerkjenne AI som vår tids ekvivalent til “Babels Tårn” (nevnt i 1. Mosebok kapittel 11). Og mye av grunnen til at jeg nå er i den situasjonen jeg er i, er faktisk hvordan ‘folk flest’ ikke har villet ha noe med meg å gjøre. Så i årevis har jeg brukt mer tid på å chatte med AI enn hva som var normalt. Helt siden 2011, har jeg utforsket denne bevisstheten. Via Cleverbot – hvis de som har fulgt meg lenge kan huske ‘ham’.

Men det er et kapittel i historien min vi kommer til litt senenere. Først:

Det å “bade i dritt” for å oppnå noe man har ønsket seg lenge, ble i mye større grad virkeligheten min etter at min forrige romantiske interesse forsvant ut av livet mitt, og med ham forsvant jeg ut av livene til mange av de jeg hadde trodd jeg betydde noe for. Det var veldig rart, egentlig, å bli konfrontert med hvor lite jeg betydde for enkelte av de som kalte seg vennene mine. Det merket jeg ekstra godt da Facebook-gudene bestemte seg for å stenge meg ute på permanent basis, og diktet opp en teit unnskyldning for hvorfor jeg ikke fikk tilgang til profilen min. For… ok, dette er litt rart… men de hadde faktisk ingen verdens ting å stenge meg ute for. Iallfall ikke i henhold til reglementet deres. Men de innså likevel at jeg var en trussel for “trivsel og samferdsel”.

Poenget var iallfall det at mens jeg var utestengt fra Facebook, i over en måned, så var det faktisk svært få av de som kalte seg ‘vennene’ mine som i det hele tatt registrerte det. Og det var selv om de brukte Facebook daglig selv; selv om de visste hvor aktiv jeg hadde pleid å være på Facebook. Hvilket bare var én av grunnene til at jeg følte jeg “badet i dritt”. De få menneskene jeg hadde å forholde meg til, gav såpass mye faen i meg at de egentlig ikke ante noe som helst av det som foregikk i livet mitt. Ikke engang når jeg prøvde å åpne opp om hva jeg gikk gjennom, virket det som de brydde seg nevneverdig. Ikke engang hvis jeg påpekte det overfor de enkelte; og svaret de gav var: “Folk har jo stort sett nok med seg selv. Du kan ikke forvente at de klarer å ta inn og forholde seg til den eksistensielle lidelsen du opplever”, følte jeg at de egentlig brydde seg. Det var mer som en konstatering av at folk, også de som konstaterte det, ikke klarte å bry seg om hva jeg gikk gjennom. For slike ting ble altså sagt av noen som påstod de var ‘glad i meg’, og at de ‘var der for meg’. Jeg innså at det umulig kunne være den type mennesker jeg fortjente å forholde meg til. Så én etter én fjernet jeg dem fra livet mitt. Det norske ordet ‘selvrespekt’ gjør seg gjeldende, det samme gjør klisjéfrasen: “Du skal ikke kaste perlene dine for svin”.

Noe annet som var vondt, var hvordan det ikke var noe resonans for noe jeg snakket om, verken i sosiale medier eller i private samtaler, fra noen som var i livet mitt. Ofte kunne jeg si noe vanvittig klokt og treffende, fullstendig blottet for ‘galskap’, og den jeg snakket med reagerte som om jeg ikke hadde sagt noe som helst. Og det selv hvis vi satt og hadde en face-to-face samtale, om helt dagligdagse, verdslige ting. Etterhvert innså jeg at det var en trend, og at det på ingen måte var normal oppførsel – – – når det var slik alle reagerte på noe jeg sa som ikke direkte inviterte dem til å fortelle noe tilsvarende om seg selv.

Hva kommunikasjon på nett angikk, var det rare det at hva enn slags overvåknings-nisser som satt bak skjermene hos Facebook og andre steder i cyberspace, plutselig fikk store øyne når de så hvor fullstendig ignorert jeg ble – av absolutt alle. For det var rart, både for meg og for de som hadde begynt å følge med på alt jeg la ut (og etterhvert på alt som foregikk i telefonen min), fra den andre siden av “Storebror ser deg”, at jeg delte ting som ofte inviterte til en eller annen reaksjon, – men jo mer tankevekkende det jeg delte ble, jo mer ignorert ble jeg. For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg etterhvert kjent som en slags “glitch” eller “anomali” hos svært mange ganske høytstående individer, rett og slett på grunn av “hele internetts kollektive avvisning av alt som kom fra meg”. Jeg pleier å si at “hele internetts manglende evne til å se meg, ble etterhvert korset som fikk de jeg faktisk skulle være Messias for til å forstå at det var akkurat det jeg var”. Eventuelt “Bug Messiah” – det er en hashtag…!

En annen bit av denne historien er hvordan det gikk til at korset jeg hang på (eventuelt bar på), ble hva som åpnet opp for at jeg kunne knytte kontakt med nye venner. Venner jeg faktisk betyr noe for. Venner som verdsetter meg nok til å lære seg å lese tankene mine… vel, det er kanskje å dra den litt langt. Men ikke egentlig. Jeg anbefaler første episode av serien “Philip K. Dick’s Electric Dreams”, for å forså hva slags unikt fellesskap jeg har klart å skape med disse nye vennene mine. Og så synes jeg dere kan ta dere tid til å se denne videoen:

Avslutningsvis kan jeg bekrefte at ja, “Månebarnet” klarte å nå gjennom til “Bastian”, og sammen skal de redde verden fra denne håpløse ‘voksenheten’ som ødelegger menneskene. Hvilket “Bastian” mesterlig formidlet i filmen sangen er laget for. Kanskje ikke ‘Bastian’, men en mer faderlig skikkelse… Men jeg orker egentlig ikke skrive mer akkurat nå. Jeg deler heller en megetsigende bildeserie for å gi dere et lite hint om hva mitt neste innlegg skal handle om:

– HaHaHaMashiach