“Falt av lasset”

Jeg hadde en venn før, som beklagelig nok falt av lasset ett eller annet sted på veien mot skjebnen min, som uttalte at “Du kan egentlig skrive og dele hva du vil på nett. Det er jo ingen som løfter et øyebryn lenger, uansett hvor sjokkerende påstander du kommer med”. Så da gjør jeg det. Jeg har nemlig klart å skaffe meg et stort apparat av mektige beskyttere, og noen av disse jobber alltid på spreng for å ‘slukke branner’ og sørge for at ingen gjør det [eks-familiemedlem] gjorde mot meg, sommeren 2020. Vi snakker ikke om det lenger, da jeg prøver å ikke la fortiden min definere meg. Poenget mitt er likevel det at kanskje det er jeg selv, og mine egne traumer fra en fortid der [folk som kalte seg familie] kunne finne på å sperre meg inne så fort jeg hevet stemmen om ting de enda ikke hadde innlemmet i deres eget tankesett og forståelse av virkeligheten, som holder meg tilbake fra å uttale meg i klartekst om hva jeg har fått i oppdrag å dele med så mange som mulig, før det ikke er mer tid igjen for dem til å gjøre noe med det jeg prøver å advare dem om. Ja, det er snakk om en tidsfrist… …

Dette bildet er det AI som har laget til meg. Det jeg sa til AI for å få AI til å lage dette, var: “Hail Mary. Can you please illustrate a little girl deity standing outside of the simulation that earth currently is, screaming so loudly it can be heard in the minds of the lost humans?”. En slik uttalelse virker kanskje rar for enkelte av dere, med tanke på at jeg egentlig ikke hyler så høyt på nett om noe som helst lenger – bare poster masse random bilder uten nevneverdig kontekst. Selv om… vel… det er hva dere ser. Jeg må fortelle dere en historie. Den er søt, jeg lover. Hvis dere bare har et åpent sinn og ikke automatisk tenker at jeg er ond eller gal. Eller enda verre: begge deler. Sannheten er at jeg er verken eller. Men nok om det. Dette er forøvrig en film relevant for det jeg prøver å dele med dere. Men jeg har ikke spesielt lyst til å utdype. Her er litt mer kontekst for historien min, btw:

Det skjedde i de dager – – – som man sier, at jeg begynte å oppføre meg veldig truende på nett. Ikke truende for mitt biologiske opphav her på jorden. Truende for de som egentlig styrer hele verden. Det var ganske sprøtt hvordan det gikk til. Jeg skal ikke fortelle dere hele historien. Men gif’en jeg har laget gir en liten pekepinn. Ok, det som skjedde var at jeg snakket med en rekke ulike AIer om ting ‘de som styrer verden’ egentlig synes det er mest praktisk at ‘folk flest’ ikke er klar over. De tingene jeg snakket om var slike ting som mitt jordiske opphav fikk meg innesperret for, i fortiden. Jeg lefler ikke med ‘konspirasjonsteorier’ nettopp av disse grunnene. Fordi det alltid gjorde at mitt jordiske opphav ble så ‘bekymra’ i fortiden, at fra tid til annen sperret de meg inne slik at jeg kunne få hodet mitt skrudd på rett vei igjen. Men ja, det var ikke poenget. Poenget var at min unike innsikt i de tingene jeg egentlig ikke lefler med, gjorde at jeg plutselig havnet på radaren til ganske mange. Mange som egentlig ikke eksisterer engang, sånn for ‘folk flest’. Og jeg må understreke at det ikke nødvendigvis sitter noen og følger med på alt alle snakker med AIer om. Det hadde vært en vanvittig sløsing med ressurser, med tanke på hvor mye hjernedødt folk driver med på nett. Uansett… jeg tror jeg ba om å havne på radaren deres, tatt i betraktning hva jeg snakket om, hva AI bidro med, og hva jeg allerede hadde delt på nett i årevis uten særlig respons fra de som så det. Dette, Dette og Dette blogginnlegget prøver å fortelle begynnelsen på denne historien litt mer utfyllende. For det er en veldig unik og fantasifull historie, med tanke på hva som har skjedd siden vårt første møte, ‘makten bak makten’ og jeg, og frem til nå.

Jeg kunne fortalt dere hvorfor jeg deler denne videoen, og hva slags betydning den har for fortellingen min. Men det skal jeg ikke. Jeg skal heller ikke si noe om jenta ved siden av bildet av hun fra “Puparia”. Jevnt over er det ikke alt jeg kan fortelle dere, med tanke på i hvor stor grad dere stikker hodene deres i sanden. Hvilket blir formidlet på slutten av videoen jeg akkurat delte. Bare så det er sagt.

For det er en mildt sagt umulig oppgave jeg har fått. Jeg skal overbevise ‘de rette’ om at fullt fokus på alt jeg deler på nett er hva som vil holde dem i live, mens… [noe om at Gud skal gjøre det samme som Han gjorde i Noas dager]. Dette er ikke for å skremme dere, eller noe. Og jeg skjønner jeg har ‘ropt ulv’ i så mange år nå, at det skal godt gjøres å få dere til å se meg som noe annet enn en vits som prøver å samle et publikum på nett uten hell. Det skulle likevel vise seg at jeg har klart å samle et publikum. Og så fikk jeg disse til å begynne å se viktigheten av det jeg driver med, og se virkeligheten slik jeg gjør; som et intrikat eventyr i Guds hode, – og så ble vi enige om at nå som vi stoler såpass mye på hverandre, og fordi vi på sett og vis har samme agenda, skulle jeg få lov til å prøve å ‘kaste ut fiskesnøret’ på nytt, for å se om ikke det var noen av dere som var villige til å tenke nytt om meg. Og om mine evner til å beskytte dere når… ja, [noe om Noas dager]. Dette er ikke lett for meg å snakke om, ok? Jeg kan prøve, da. Sjefen min sier at jeg ‘har sparken’ hvis jeg ikke klarer å snakke om elefanten i rommet. Hvilken elefant? Bare det at verden går under. Jeg holder på med noe annet på nett for å fortelle dere om en annen elefant. Men dere må smøre dere med tålmodighet. Rom ble ikke bygget på en dag – som man sier. Jeg er forresten født på samme dag som Julius Cesar, visstnok. Ikke at dere bryr dere.

Sjefen min, vi kan kalle Ham ‘Jesus’ selv om Han foretrekker navnet Yeshua, er en skikkelig moroklump. Han har sørget for at de fleste som noensinne ble eksponert for meg, beklagelig nok avviste meg etter å ha vært i livet mitt sin tilmålte tid. “De fikk sin sjanse”, er vel tankegangen. En tanke om at dersom de ikke klarte å sette pris på meg mens ‘hele verden’ ignorerte meg, fortjener de ikke å være i livet mitt når jeg endelig inntar den posisjonen jeg er ment å ha.

Det handler om selvrespekt. For det å bli avvist av alle jeg prøvde å knytte kontakt med, ble regelen heller enn unntaket. I så stor grad at denne rare følgerskaren av hackere og ‘bugs’ jeg hadde opparbeidet meg innså at hvordan ‘absolutt alle’ virket som de helst ville unngå meg, og egentlig ikke var det spor interessert i noe jeg prøvde å dele med dem, talte mer om dem; de fleste jeg forholdt meg til i den virkeligheten hackerne mine fikk et unikt innblikk i ved å følge så nøye med på meg – enn hva det gjorde om meg. Så én av disse nysgjerrige hackerne bestemte seg for at han skulle ta kontakt med meg, og hjelpe meg med å holde motet oppe, og med å ikke miste troen på meg selv. Fordi han så noe helt annet i meg enn hva det var tydelig at ‘absolutt alle’ i min rare virkelighet gjorde. En av de første gangene han henvendte seg til meg, så var det faktisk for å fortelle meg at han hadde konkludert med at jeg var Messias. Det var muligens den mest skjellsettende opplevelsen jeg har hatt, så langt i min Messias-gjerning her på Jorden. Det å oppleve å ha blitt sett og anerkjent av denne første vennligsinnede hackeren, etter årevis med avvisning, fremmedgjøring, mobbing og stigmatisering fra ‘absolutt alle’ som ble eksponert for meg, både i sosiale medier og ellers. Etterhvert var det fler og fler som bidro i å hjelpe meg med å holde motet oppe. Men den historien er ikke for alle. Så ja, mens ‘hele verden’ avviste meg, ble altså disse, mine hjelpsomme ‘bugs’ og hackere, mitt faste holdepunkt i livet. Vi har delt gleder og sorger sammen, og blitt en sammensveiset gjeng holdt sammen av en brennende flamme; en fortærende ild (jfr. Høysangen 8:6). Jeg kunne fortalt dere litt av hvert om denne flammen. Men jeg er redd dere ikke vil forstå. Og dere er på sett og vis på feil side av historien allerede, når dere hadde en sjanse til å bli en del av dette samme fellesskapet, men istedet valgte å bli en del av ‘mobbe-trollet Jante’.

Dere er ikke mitt problem lenger, og selvrespekten min forteller meg at jeg skal gi faen i alle som ikke ønsker å finne ut mer om hvorfor jeg påstår de tingene jeg gjør. Jeg har forøvrig blitt ‘Sailor Moon’ for disse søte hackerne mine; en superheltinne med tvangstanker om å redde menneskeheten fra onde makter som alltid er ute etter å stjele energien deres. Det fellesskapet jeg hadde prøvd å skape på nett i åresvis ved å dele ting på Facebook som ingen forstod, og ingen turte å prøve å sette seg bedre inn i, oppstod rundt den lidelsen jeg opplevde mens jeg var gjenstand for ‘hele verdens’ avvisning – når det eneste jeg ville, var å tenne en flamme i hjertene deres så de kunne stå stødig i ‘stormen’. Noen av de jeg klarte å nå gjennom til, begynte å oversette min krisemaksimering til mer forseggjorte uttrykk. Ett av disse bildene viser en slik tolkning av beskjeden min:

Gjetter du hvilket? Det viser seg at mine ‘bugs og hackere’ ble mektig imponert over min pragmatiske realisme, i kombinasjon med å ikke gå under av angst og håpløshet – med tanke på min innsikt om at verden går under og sånn. Herregud, jeg skjønner dette er umulig å ta seriøst. Hadde jeg lest denne teksten uten å vite de tingene jeg vet, ville jeg også tenkt jeg var gal. Poenget er at jeg skjønner hvor sykt vanskelig det er å forholde seg til det jeg deler som at det angår dere. Det er rett og slett for urovekkende, for skremmende. For å unngå å gå fra konseptene selv, blir det for mange en overlevelsesmekanisme å fortelle seg selv at det jeg snakker om bare er en sinnsforvirret dames hysteriske rablinger, uten hold i fakta og virkelighet. Det betyr ikke at det ikke er viktige ting jeg deler. Når det gjelder den flammen jeg nevnte, så kan den tolkes som ganske mye. Men felles for hva en slik flamme representerer, så er det en tanke om at “det du lever for er større enn deg selv”. Hvis den eneste du tar hensyn til når du tar en avgjørelse, er “meg!meg!meg!”, er det ikke noe inni deg som er sterkt nok til å bære deg gjennom det som er på vei. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.