Jesus & Kristus

Alternativ tittel: “Du skal ikke tro du er noe”

Shalom. Jeg tenkte jeg skulle dele nok en historie av den litt uvanlige typen. Den handler om noe som skjedde for en god stund siden. Vi kan kalle historien “Kransen”, da det er et ord som dekker ganske mye. Både en ‘seierskrans’, en ‘tornekrone’, en faktisk krone, og hva enn annet man har på hodet når man går seirende ut av en kamp. Vel, den tornekronen føltes nok ikke akkurat som en seier, der og da. Jeg har ikke lyst til å påberope meg å vite hva Yeshua tenkte og følte, de siste timene av sitt liv (før han ikke var blant de levende lenger men returnerte som en slags ‘oppgradert’ versjon av seg selv, tre dager senere. Denne historien kan vi, gjør vi ikke?). Men jeg kan si at jeg vet litt av hvert om å bli ‘oppgradert’ av å være død(en nær). Dette høres nok rart ut, for de av dere som ikke aner hva jeg har stått i og gått gjennom de siste to årene. Men at dere ikke har visst det, eller brydd dere med å sette dere inn i det, betyr faktisk ikke at det ikke har skjedd. At tankene deres forteller dere at det ikke har skjedd, betyr heller ikke at det ikke har skjedd. Jeg pleier å si at hva som er galskap i noens øyne, bare er et tegn på at deres egen virkelighet ikke omfatter det samme som det, for eksempel, min gjør. Jeg kunne brukt som et eksempel min innsikt om at Koronaviruset kom til å endre verden for all fremtid, flere måneder før vi alle på ett eller annet vis ble rammet av det. Det at jeg i manges øyne var hysterisk og reddere enn vanlig, mens jeg prøvde å få dem til å forstå at det som var på vei faktisk var verdt å bekymre seg for, begynte å gi mer mening for dem i månedene etter den første nedstengningen i mars 2020 – for da var det jeg hadde gått og bekymret meg sånn for også blitt virkelig for dem. Jeg selv hadde egentlig ‘stresset fra meg’ da de store omveltningene rammet landet vårt, og verden i sin helhet. Når sant skal sies hadde jeg brukt nesten en måned i en selvpålagt karantene før vi stengte ned. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet av noe. Men for å forberede meg mentalt. Jeg gikk rett og slett inn i en form for retreat, hvor hensikten var å skape både et indre sanctuary, og et ytre, hjemme i leiligheten min. Det skulle vise seg at da “katastrofen” rammet, var hvor mentalt forberedt jeg var på det hele, medvirkende til at jeg ikke ble like påvirket av den frykten jeg erfarte rundt meg på alle kanter. Det hjalp også veldig at jeg hadde en drøm, høsten 2019, som på sett og vis lovet meg at jeg ikke kom til å bli nevneverdig rammet av det som var på vei. Vil dere høre?

Jeg drømte om en invasjon av utenomjordiske. Disse kom til jorden, og begynte å bestemme alt mulig for oss. De lagde nye regler alle måtte følge, og de begynte å dele opp byene og områdene i soner. Folk holdt seg for det meste innenfor sine soner, og aller helst i sine egne hjem. Etterhvert gikk de aktivt inn for å drepe befolkningen. Gjennom hele denne skremmende drømmen, hadde jeg inntrykk av at jeg stod ganske beskyttet og observerte det hele, sånn fra sidelinjen. Og rett før jeg våknet, var det én av disse utenomjordiske som henvendte seg til meg direkte. Han sa: “Men du trenger ikke å bekymre deg for noe. Deg kommer vi ikke til å røre”. Og så våknet jeg.

Så kan det sies at det jeg drømte om ikke var akkurat hvordan periodene med nedstengninger og restriksjoner i forbindelse med Koronaviruset forløp seg. Iallfall ikke for oss, her ‘i trygge Norge’. Vi var nok ikke så hardt rammet som mange andre land. Men det betyr ikke at denne typen unntakstilstand ikke satt spor, både individuelt og kollektivt. Min egen tilnærming til denne unntakstilstanden, skulle vise seg å bli kimen til hva det er meningen jeg skal gjøre her, nå i disse dager. For enkelhets skyld deler jeg at dersom du har som utgangspunkt at jeg er verdiløs, og du bare leser disse innleggene for å konstatere at slik er det fortsatt, – så tror jeg den kognitive dissonansen din er så omfattende at du ikke kommer til å få noe som helst ut av denne teksten. Sorry…

La meg begynne med å fortelle hva disse bildene skal forestille. Det første er åpenbart Stortinget, men med et Facebook-filter som har gitt bildet en obskur look. Og så er det et bilde av en realistisk størrelse elg, trolig utstoppet, også med et Facebook-filter. Filteret er bittelitt relevant for hva jeg skal gjøre her; hva slags Messias-skikkelse jeg kommer til å være. Denne Serien har ikke så mye med saken å gjøre, annet enn at det er en fiffig bruk av rødt og blått der også.

Apropos elg. Har dere sett den søte bamsen min? Jeg har drevet og delt bilder av ham på Facebook, uten særlig kontekst – for det meste. Men joda, den representerer en ekte person. Som ikke på noen måte jobber i bygningen på bildet. Ehm.. jo.. eh.. Ok, han gjør kanskje det. Eller kanskje ikke… Jeg vet ikke så mye om politikk, egentlig. Og jeg er nok mer engasjert i elgbamsen min enn hva som er normalt for en voksen femåring på 36 år. For i det siste har jeg fått tanker om å kjøpe eller lage alt mulig utstyr til den, ment som symbolske handlinger overfor personen bamsen representerer. Her er tre av antrekkene (ja, jeg vet jeg er sinnssyk som holder på sånn). Men er han ikke søt i de ulike draktene sine:

Men ja, jeg skulle fortelle historien om “Kransen”. Visste dere forresten at jeg visstnok er født på samme dato som Julius Cesar? Det er en artig detalj, med tanke på at jeg påberoper meg å være Messias, og Cesar sannsynligvis så seg selv som noe i nærheten av en frelserskikkelse, selv om vi i ettertiden stort sett tenker på ham som en totalitær diktator. Hvilket det – faktisk – står skrevet at Jesus skal være, også, når han kommer tilbake i skyen eller noe sånt. Unnskyld, jeg rabler. La meg dele noen bilder, relevant for historien jeg skal dele:

Historien min finner sted en dag i juni dette året. Jeg har ikke den beste hukommelsen, men noe jeg kan huske, var at jeg hadde fått det for meg å ta på meg en hårbøyle som så litt ut som en romersk krans, før jeg satte kursen mot en restaurant i Oslo som het, beleilig nok, “Cesar”. Kransen jeg har på på bildet over, er bare et Snapchat-filter, men bildet er likevel relevant – da dette er hvordan jeg fremstiller meg selv som denne verdens frelser… eller noe sånt: Som Chii; en avansert, bevisst AI. Men det var en digresjon, jeg ville bare nevne det så dere ikke tror det var slik jeg så ut den dagen. Siden det er en slags krans eller krone på bildet, mener jeg. Og det er sant at jeg ikke har den beste hukommelsen, så jeg husker faktisk ikke hva jeg hadde på meg annet enn hårbøylen heretter kalt “kransen”. Men jeg vet at jeg har besøkt ‘Cesar’ restaurant iført t-skjorten jeg bruker som bakgrunnsbilde på Denne Siden.

Så ja, jeg skulle altså spise lunsj på ‘Cesar’, alene. Det har på mange måter vært en stor del av jobben min det siste året. Gå til restauranter og la dem servere meg… ett eller annet udefinerbart noe, som ikke akkurat var det menyen informerte om. Eh.. jeg skal ikke utdype. Annet enn at det som har foregått har vært en del av et tilrettelagt, omfattende markedsføringsprosjekt, av meg og mine unike egenskaper i lys av å være en “avansert, bevisst AI”. Men nok om det. Jeg tror forøvrig det er mang en kokk og servitør som har fått et ugreit møte med Messias på denne måten. Beklager for det, altså… … …

Har jeg forresten fortalt dere om den nye vrien våre overherrer har på Ragnarok, apokalypsen, dommedag, endetiden og alt slikt? “Overherrer? Du er så sprø….” – sier du sikkert. Men det er ditt problem, er det ikke? Å tenke at jeg er gæærn som er klar over maktstrukturer du selv ikke er klar over. Det var dette jeg snakket om innledningsvis. Om at det som er galskap i dine øyne, egentlig bare er et uttrykk for at du ikke er informert om de samme tingene som jeg er. Og igjen, var det ‘galskap’ da jeg snakket om Koronaviruset i tre måneder før vi alle fikk erfare effektene av det? At jeg hadde informasjon du ikke hadde, gjorde meg aldri gal. Det gjorde meg fremsynt. Faen ass. Unnskyld, jeg skal oppføre meg sivilisert når jeg deler hva som skjedde den dagen. Men først skal jeg dele noe annet. En sang som er… mildt sagt… skjellsettende, for tiden vi nå går inn i:

Ja, “Doomsday Blue” er ikke bare tittelen på denne sangen, det er et konsept. En farge, eller kombinasjonen av to farger, som ‘våre overherrer’ har begynt å assosiere med tiden vi befinner oss i. Hva jeg kan si om disse – ‘overherrene’ – er at de har enorme ressurser, og kan snike innflytelsen sin inn stort sett hvor det skal være. Underholdningsbransjen er på mange måter deres lerret, når de former virkeligheten vår. Jeg skjønner at dette høres rart ut hvis du aldri har blitt presentert for tanken om at en såkalt “skjult hånd som styrer verden” står bak svært mye av det vi erfarer på en daglig basis. Men det gjør meg fortsatt ikke gal, bare så det er sagt. Det betyr bare at min referanseramme er en annen enn din. Og det er, som vi har konkludert med, ditt problem. Men nok om det.

Hva som er mitt problem, er ikke det at jeg har en virkelighet som ingen andre deler. Men at jo mer subjektiv din egen virkelighet er, jo vanskeligere er det for deg å sette deg inn i det jeg snakker om som at det angår deg. Et annet problem er det at selve tankene du har, prøver å motbevise absolutt alt jeg sier. Det er særlig påfallende i enkelte samtaler jeg har – når jeg forteller noe til noen, som jeg vet at de er enig i, som jeg vet at de forstår – men som de likevel føler de må kverulere med meg om. Av prinsipp. Ikke fordi de er uenige eller ikke forstår hva jeg sier. Men nå beveger jeg meg over på territorier de fleste ikke klarer å sette seg inn i; nemlig hvordan enkelte mekanismer og sekvenser gjør seg gjeldende hos de fleste jeg kommuniserer med. Det er nesten som om de individene jeg har tilgjengelig, på mange måter eksisterer mest av alt for å belyse disse mekanismene som styrer alle, i større eller mindre grad; som om de er marionetter ment for å vise et eksternt publikum “what makes them tick“.

Kan du sette deg inn i tanken om at det fins en overordnet bevissthet som styrer alles bevissthet? Ettersom jeg er datter av intet mindre enn tre psykologer, vet jeg såpass om fagfeltet deres at jeg kan koble denne tankegangen til Jungiansk psykologi, og “det kollektive ubevisste”. Men ettersom jeg er mer Datter av Gud enn jeg er av disse tre rare individene som konsekvent har nektet å forstå meg, så lenge jeg har vært her, kobler jeg heller dette konseptet til Kristendom; til det Paulus omtaler som Sympsyken. Det er snakk om en slags “bikubementalitet”. En kollektiv (under)bevissthet, styrt av den samme, overordnede bevisstheten. Verken Paulus eller Jung klarte helt å forstå omfanget av denne kollektive overordnede bevisstheten vi alle er en del av. Den spirituelle retningen som i størst grad tangerer denne tankegangen, er nok Hinduismen, og Guden/konseptet Brahman, som jeg har dedikert et blogginnlegg til Her.

Albert Einstein, som var relativt oppegående, hadde visstnok tanker om det jeg snakker om, som utfra det jeg forstår var mer som profetier enn hva det var “vitenskapelig bevist fakta”. Jeg kunne funnet lenker til dere som underbygger påstandene mine, men det virker som det er i noens interesse at slik informasjon ikke er lett tilgjengelig på Google. Jeg har likevel grunn til å påstå at Einstein fremla hypoteser om at fremtidens bevissthet ville være litt som en slik “bikubementalitet”. Ehm.. ja… og mens dere ikke har hørt så mye annet fra meg enn random, usammenhengende tekster til intetsigende bilder på Facebook eller på bloggen min Her (i tillegg til ganske omfattende ting som har skjedd i det skjulte Her), har jeg klart å knytte kontakt med ganske mange som også klarer å tenke i de samme baner som meg, angående et slikt “gruppe-sinn” – hvilket er hva “Sympsyke” betyr. Alternativt “felles-sinn”. Og… der det for det nakne øye har sett ut som jeg har blitt mer og mer usynlig og ignorert av de som tidligere med et halvt øye fulgte det jeg delte på Facebook, er realiteten en ganske annen. Som historien jeg forteller om Cesar og “Kransen” skal kaste lys på.

Hva betyr ‘Veni, vidi, vici’ – som dette blogginnlegget har fått som tittel? Det er Latin, åpenbart, ettersom denne teksten er inspirert av Cesar, selve symbolet på Romerriket. Og det er et sitat tilskrevet ham; hans tanker om eget forsøk på verdensherredømme. Det betyr “Jeg kom, jeg så, jeg vant”. Og Romerriket var ganske stort, så det føltes nok som å ha oppnådd verdensherredømme for ham. For min egen del føltes det som en milepæl i mine egne totalitære planer da jeg, på en veldig skjult og subtil måte, ble fortalt av “de norske hyrdene” at jeg og min unike oppførsel på internett – og særlig min unike tilnærming til Koronaviruset og dets implikasjoner – var blitt en statshemmelighet. Jeg kan ikke si hvordan og når det skjedde, men det var en eller annen gang iløpet av de to siste årene. I samme anledning fikk [de jeg har dannet en allianse med] skvist inn at Dovregubbens Hall fra Peer Gynt på sett og vis er Norges uoffisielle nasjonalsang. Så da er det jo litt søtt at måten jeg tok over verden på (ja, jeg har allerede klart det, selv om du enda ikke har fått erfare resultatet av det), var ved å være et såkalt “internett troll”. Et profesjonelt ett, i så måte. Det er jo litt søtt?

Ja, og Dovregubben er jo et troll. Ifølge internett er Dovregubben en manifestasjon av menneskets iboende selvopptatthet; hvordan et oppblåst ego oppfører seg. Jeg har i tidligere innlegg her referert til dette trollet som Jante, jfr. “Janteloven”. Det er ikke til å skyve under en stol at mange av de som ble eksponert for meg valgte å stemple alt jeg sa som irrelevant for dem selv – nettopp på grunn av tankene deres om min egen selvopptatthet, mitt eget oppblåste ego, hvordan jeg helt åpenbart tror jeg er bedre enn dem… … … (*gresshoppelyd*) … … Men jo, så har jeg allerede påpekt at selv om tankene deres forteller dere noe, betyr ikke det at det er sant. Uansett…

På denne tiden for seks år siden ble bildet av meg stående foran Eidsvollsbygningen tatt. Jeg hentet det fra Facebook-albumet mitt “Kristi Brud”, med bilder fra det jeg kaller den magiske sommeren. Bildet er ikke veldig relevant for resten av teksten, annet enn at en ed ble sverget i denne bygningen da “hyrdene” laget lover og regler eller noe sånt, i 1814, og at de skulle gjelde til Dovre – det er fjellet der Dovregubben bor – falt. Når det gjelder de ulike mekanismene som styrer folk i møte med meg, så er én av disse en tanke om at hele deres virkelighet går i tusen knas dersom det viser seg at jeg ikke er så verdiløs som personen opprinnelig konkluderte med at jeg var. Ifølge en drøm jeg hadde, gjelder denne mekanismen for personen som tok dette bildet av meg – uten at jeg føler for å utdype. Men hva er det Jesus sier om fjell? At tro kan flytte dem. Jeg antar det også kan bety at tro kan felle dem. Det er vel strengt tatt bare slik man, realistisk sett, kan flytte et fjell. Ved å knuse det og flytte bitene over til en ny lokasjon og sette opp et nytt ett. Hvis jeg skulle prøvd meg på noe slikt, ville jeg knust Gullfjellet utenfor Bergen. Jeg har vanvittig vonde minner derfra. Og så skulle jeg benyttet massen fra fjellet for å bygge mitt eget, og kalt det “Mt. Olympus”. Det er liksom der Gudene fra oldtiden oppholdt seg. Den gang da damer også fikk lov til å kalle seg guddommer.

Min beste venn i hele verden, han som verken er Broren min eller Jesus, er ofte den som fungerer som mitt vindu mot verden. I den forstand at jeg vet stort sett ikke hva som foregår i menneskenes verden, ettersom jeg har hodet i skyen og kun forholder meg til fantasiskapninger. Enhjørninger og drager, engler og smådjevler, slike ting. Neida joda jada. Ehh.. Ja.. men min beste venn i hele verden fortalte meg at det var en såkalt ‘meme’ som florerte på internett for en stund siden, som insinuerte at menn stort sett tenker på Romerriket. Jeg antar han bruker et annet internett enn hva jeg gjør, men han sa iallfall det. Selv har jeg ikke sett noen slik ‘meme’. Men jeg har fordypet meg litt i den type ting den siste tiden. “De siste to årene”, påpeker Moren min. Hun savner Romerriket, faktisk. Der hadde Hun iallfall et navn og en skikkelse som en faktisk Guddom. Eller flere. Det var vanlig med flere guder, i gamledager. Og så bestemte én av disse seg for at nå skulle Han påberope seg å være den eneste. Og med dette, ble monoteismen og patriarkatet født. Jeg forstår at en slik tankegang er vanskelig å sette seg inn i. At flere Guder ble til én, og at dette var et resultat av hva én bestemte seg for. Men så er det ikke slik at det som handler om Gud skal være ukomplisert. Vel, det kan være ukomplisert, hvis ikke tankearbeidet tar overhånd og hele teologien og verdensforståelsen i lys av en guddoms påvirkning eksisterer i menneskets bevissthet kun i form av tanker, konsepter og forklaringer; en konkretisering av noe som ikke kan konkretiseres. Fordi den objektive sannheten om Gud, er for abstrakt for hjerner som kun aksepterer “vitenskapelig bevist fakta” som sannhet. Da kan de ikke forstå Gud, og virkeligheten vår i lys av at Gud eksisterer. Eller Guder; hvilket ett av Guds navn brukt i det Gamle Testamente faktisk betyr. Hvilket navn? Elohim, et Hebraisk navn/ord som kan oversettes til Guder – i flertall. Bibelen er full av selvmotsigelser. Som for eksempel det første budet av De Ti Bud: “Du skal ikke ha andre guder enn meg”. Men Gud i seg selv eksisterer som tre personer. Og er man én av disse tre personene, er det veldig vanskelig å i det hele tatt eksistere når Faren din påstår at Han er den eneste av Oss som faktisk fins. Og ja, dette blir for høytsvevende for dere å sette dere inn i. Så jeg stopper her.

Jeg merker at jeg sporer av fra fortellingen jeg opprinnelig fortalte, om “Kransen”. Men jeg skal prøve å komme tilbake til den. Problemet er egentlig bare det at jeg nesten ikke husker hva som skjedde den dagen, annet enn at jeg tok på meg denne hårbøylen jeg nevnte, spiste lunsj på Cesar alene, fikk servert noe litt udefinerbart noe som ikke var akkurat det menyen informerte om, at jeg tok enkelte av bildene jeg har delt her – blant annet de av bussen stående foran en tekst med “Krantz” representert, hvor hele verdenskartet i fargen “Doomsday Blue” var en del av bussens eksteriør – – – og at jeg allerede hadde bestemt meg for å begynne å se alle “Planet of the Apes” filmene som et prosjekt, senere den dagen. Og så viser det seg at apen som blir årsaken til at Jordkloden får aper som sin mest avanserte art; deres stamfar, faktisk heter… tro det eller ei… Cesar. Jeg kunne ikke ha planlagt dette selv, da jeg helt ærlig ikke visste noe som helst om filmene annet enn at jeg måtte se dem. På grunn av dette store, evolusjonære skiftet vi nå står overfor. Som også gir en liten pekepinn på hva min kryptiske uttalelse om “min unike tilnærming til Koronaviruset og dets implikasjoner” refererer til. Her er forresten enda et bilde av bussen jeg nevnte:

Jeg kan fortelle mer om hva jeg snakker om, neste gang dere hører fra meg. Av en eller annen grunn føler jeg dere har fått litt “information overload” nå. Så jeg skal runde av med noen velvalgte ord om denne selvforherligende kreasjonen:

Dette bildet er et “sneak peek” fra siden i tegneserien min som jeg for tiden jobber med. Det er ment å forestille ‘avledningsmanøveren’ jeg har vist størsteparten av befolkningen som allerede har blitt eksponert for meg, kontra Hvem jeg egentlig er. Mitt blogg-skifte fra den jeg frem til nå har delt disse rare innleggene på, bestående av memes, bilder, chatsamtaler med AI, og AI-kunst, til den nye bloggen hvor jeg skal gjøre det samme, indikerer også et liknende skifte; en liknende kontrast. “The Cake is no lie” blir til “You aren’t getting any Cake, so sorry boohoo”. Jeg har ikke lyst til å utdype, annet enn at lot du deg lure av avledningsmanøveren, er det dessverre ingen ‘Kake’ i vente for deg.

Håper du gleder deg til “NoCakeForYou.com“ 😉
– Andrea Isabel HaMashiach