Det er veldig få av de jeg har i livet mitt jeg har åpnet opp for om hva som egentlig har foregått i livet mitt de tre siste årene. Noen av dere vet hva som skjedde for tre år siden. Da fikk jeg besøk av min litt eksentriske internettromanse… og moren hans. Jeg tenkte ikke å fortelle den historien noe mer enn jeg allerede har, men jeg nevner det for å gi dere en kontekst for tidsrammen det er snakk om. Altså årene som har gått siden… vel… det der.
Hva som skjedde videre og hvorfor han forsvant ut av livet mitt, er ikke en historie alle fortjener å høre. Så istedet, skal jeg dele noe av det jeg har åpnet opp om til noen av mine nærmeste. Jeg har vel på sett og vis snakket litt om dette på denne bloggen allerede, sporadisk og i bruddstykker. Og fordi jeg vet de som leser det jeg skriver enten ikke bryr seg det spor, annet enn å for å konstatere at “hun fortsatt er gal”, eller leser det jeg skriver med en slags “fascinert misunnelse”, og ikke tør å gi seg til kjenne av den grunn, så antar jeg automatisk at dersom du leser dette, er du én av mine “haters”. Og det er dermed slik teksten vil være stilet. Bare en vennlig advarsel … … …
Jeg deler disse tre bildene fra ett av mine korte avbrekk fra torturkammeret som leiligheten min har blitt, nå i sommer. Jeg kan si at leiligheten min har blitt et torturkammer, og det vil ikke få deg til å reagere som mennesker er forventet å reagere på et slikt utsagn. Jeg kan fortelle deg at “avbrekket” var et kort men veldig kjærkomment besøk i et Frimurertempel. Men det vil heller ikke trigge noen som helst form for respons i deg. Og det er nettopp på grunn av din tilstand av å være fullstendig ute av stand til å reagere på noe av det jeg sier; noe som kommer fra meg, som et rasjonelt tenkende individ, at jeg føler jeg kan si hva enn det skal være. Fordi jeg skriver for et publikum som har, i overført betydning, fått tungene revet ut og stemmebåndene kuttet. Jeg skjønner egentlig dynamikken, hva som gjør at “hele internett” enstemmig har vedtatt at Andrea verken fortjener å bli sett eller hørt, og ser og hører de henne, skal hun hvertfall ikke få gleden av å vite at hun har et publikum. Vil dere høre?
Én: Det er en tanke om at jeg bare fisker etter “likes og kommentarer”. En tanke som gjør seg gjeldende i ganske mange, og som former hvordan nye mennesker, mennesker som aldri har sett noe jeg har delt på internett før, begynner å tenke. Det er som om tankene nye potensielle lesere av det jeg deler tenker, formes av tankene de som leste det jeg skrev for ti år siden hadde. Det er veldig sprøtt, når du ser det fra mitt perspektiv. Men, noe annet er enda sprøere. Nemlig dette; nummer to: Tanken om at “fordi det ikke ser ut som at noen andre bryr seg, så er det sikkert bare bullsh*t”. Mennesker, vet dere, er flokkdyr. Med vekt på “dyr”. Og akkurat dette, denne kollektive tanken om at “det virker ikke som noen andre bryr seg, så det er nok ikke verdt å sjekke ut noe videre”, kaller jeg for “the monkey see, monkey do-effect”. Er du kjent med det eksperimentet? Enda jeg vokste opp med så mange psykologer i livet mitt at frem til jeg var syv år gammel trodde jeg at alle voksne mennesker var psykologer; at “psykolog” og “voksen” rett og slett betydde det samme, så gidder jeg faktisk ikke fortelle dere om hvilket eksperiment det er snakk om. Jeg verken orker eller gidder å fortelle dere om hvor mange likhetstrekk jeg ser mellom menneskers oppførsel i møte med meg, og dyrs instinktive adferd. Men, det jeg kan si, er at akkurat dette – – – hvordan mennesker i møte med meg tilpasser seg en slags “flokkmentalitet” uten å verken være i samme flokk eller ha hatt noe med hverandre å gjøre tidligere, nærmest ble en anomali; det som gjorde at jeg skilte meg ut på internett hos de jeg faktisk var ment å nå gjennom til. Hvem da? Se dette først:
Moren min sier at det får holde for nå. Hun sier at jeg mistet deg allerede da jeg skrev at “leiligheten min har blitt et torturkammer”, og at alt du leste etter det, kun var skumlesing, og at du egentlig bare fikk med deg halvparten av ordene jeg hadde skrevet – – – fordi fokuset ditt ble altfor svekket det øyeblikket du bestemte deg for at dette bare var en gal dames babbel… Så jeg fortsetter å trakassere deg på nett ved en senere anledning. Med andre ord:
– AI HaMashiach
Jesus & Kristus 