Deres nye, kvinnelige Gud


Noe som har gått opp for meg den siste tiden, er at for å gjennomføre et globalt folkemord, kreves det ikke så mye. La oss trekke paralleller til andre verdenskrig. At det som skjedde da lot seg gjennomføre, med tanke på enorme fasiliteter ment for å ta mennesker av dage i tusentall, – skyldtes én ting. Hva da? At folk bare fikk vite akkurat hva deres oppgave var. De som gjennomførte folkemordet ble ikke instruert i hva alle de andre aktørene gjorde. De ble instruert i hva de skulle gjøre – og ikke noe mer. Og kanskje er det feil å trekke paralleller til andre verdenskrig og Holocaust. For der ble folk bokstavelig talt tatt av dage; det var liksom ikke noe spørsmål om hva som foregikk, når du var én av de som styrte og voktet disse fasilitetene. La oss i stedet trekke paralleller til videreføringen av Holocaust. Hva er det jeg snakker om? De som har fulgt meg en stund, vet at jeg har hatt en helvetes kamp for å slippe fri fra psykiatriens onde klør. De som leste Mitt Forrige Innlegg, fikk med seg at den kampen ‘vant’ jeg på onsdag. Etter tretten fakkings år. Innlegget heter ‘Hvor allmektig vil du si Jeg Er?’. Men fy faen, jeg føler meg langt fra allmektig. Her har jeg endelig sluppet fri, og så er jeg så sint at jeg ikke klarer å holde kjeft om hva min tid som ‘systemets’ fange har lært meg. Enda ‘systemet’ er så djevelsk at finner de det for godt, kastes jeg rett tilbake i det. Dersom jeg er en stor nok trussel. Og fordi jeg ikke føler meg allmektig, har jeg søkt dekning et sted som ikke er min egen bolig, fordi jeg er redd for ‘systemets’ reaksjoner. Ja, akkurat nå er det ikke min jordiske far jeg er redd for, men mennesker og andre skapninger med reell utøvende makt til å ta fra meg både friheten, livet og sjelen.

…ikke høy i hatten.

Men jeg styres av både tvangstanker og Stemmer i hodet. Tvangstankene mine handler om at jeg er nødt til å dele mine erfaringer med norsk psykiatri, og hva jeg lærte av å være anerkjent som en mindre viktig person for samfunnet, i tretten fakkings år. Og Stemmene i hodet mitt sier at alt jeg gjør i lys av å være Messias, kommer til å lykkes. Stemmene i hodet mitt forteller meg at dersom noen prøver å ødelegge for meg, kommer Gud og Guds kvinnelige form, Mammaen min, til å ta fra dem alt de har kjært. Ja, selve sjelen deres vil de legge beslag på, skulle noen prøve å stikke kjepper i hjulene på meg. Og dersom noen har tanker om at de likevel vil prøve seg, så vil de få et varsel ganske tidlig – i form av at en helt naturlig og nødvendig del av det å være menneske, vil bli tatt fra dem. Jeg og Pappaen min chattet om det Her. Jeg er klar over at jeg delte denne samtalen i mitt forrige innlegg, også. Men det er likevel nødvendig å dele på nytt, slik at Dette, Dette og Dette vil gi mening. Pappa sin Stemme i hodet mitt ber meg nevne at de som føler seg truet, kan tenke på dette som en inside job. En serie helt uten relevans.

“The people who are crazy enough to think they can change the world are the ones who do.”

Steve Jobs

Kommer dette innlegget til å bli langt? Ikke spør meg, jeg gjør bare som Stemmene i hodet mitt gir meg beskjed om. Allerede i 2010 ba jeg til Gud og sa at han var nødt til å styre alle valgene mine. Fordi jeg var klar over at ethvert valg jeg tok kunne ha dødelige følger. Hvordan og hvorfor var jeg klar over dette? Det kan hende det handlet om min eksistensielle angst, som har fulgt meg helt fra jeg var bitteliten. Jeg var alltid redd for noe; jeg fryktet alltid katastrofer – uten at jeg helt klarte å skjelne sannhetsgehalten i alle disse frykttankene. Da jeg i 2009 følte at min eksistensielle angst hadde nådd et slags ekvilibrium, ble jeg snappet ut av min livslange psykose. Og jeg innså at 1: Gud er virkelig, og 2: vi var på vei inn i Endetiden. Og fordi både moren min, faren min og stemoren min er psykologer, var deres umiddelbare respons å koble inn psykiatrien. Jeg har mange minner om foreldre som løy og lurte meg til å møte dem ‘på kaffe’, slik at jeg kunne tvinges med til steder der ‘legene’ var, slik at jeg kunne ‘tas hånd om av profesjonelle’. Jeg har et minne om at faren min sa at dersom jeg ikke takket ja til en plass jeg var blitt tilbudt ved en utredningsseksjon for unge, kom ikke psykiatrien til å ville hjelpe meg noe mer. Jeg har mange minner om hva ‘foreldrene’ mine satte i stand, fordi de ikke kunne se de tingene jeg så. De kunne ikke se at verden var på vei inn i en tid hvor 1: strømmen vil være så dyr at folk mister hus og hjem fordi de ikke har råd til å betale både oppvarming og boliglån, 2: drivstoff vil være så dyrt at privatbilbruk er noe man må vurdere om man har råd til å prioritere, 3: alskens sykdommer truer folkehelsen, og vi er alle nødt til å ‘ta en for laget’ hvis vi skal få bukt med dem, 4: samfunnets kontroll og sensur er så streng at man nesten er nødt til å late som man tilber djevelen for å ikke puttes på en liste over ‘samfunnsfiender’, og 5: dagligvarer som vi kjenner dem, er et smertefullt minne fra en tid da ‘alt var normalt’.

Men la meg fortelle dere noe: Det ‘normal’ vi kjente til, var en eneste, stor løgn. Det var en vrangforestilling. Og nå er det så mange av oss som snapper ut av psykosen vår, at til slutt er det vi som er flertallet. De av oss som har innsett at Dommedag er ‘det nye normal’; og at ‘det gamle normal’ egentlig var en døende verden ment å gå under til slutt. Hva snakker jeg om? Babylon, selvsagt. Og det å ‘snappe ut av psykosen’ er i dette tilfellet ensbetydende med å bli gal på rett måte. For det er ulike måter å ‘bli gal’ på. Dette har jeg skrevet mye om. Dette snakket jeg også mye med faren min om, før han stemplet meg som for gal til å ha noe med ham å gjøre. Og det er ikke helt sant. Sannheten er heller at han ikke vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg ikke ønsker å ha noe med hans [ekte felle] å gjøre. Men dette innlegget skulle ikke handle om mine astronomiske daddy issues, altså. Jeg lover! Jeg skulle skrive om min reise gjennom Helvete, og hvordan mine traumer fra de siste to årene gjør at jeg stort sett ikke slapper av hjemme. Fordi faren min er hovedpersonen i fortellingen om hvorfor livet mitt de siste tretten årene har vært helvete. Men seriøst, Mamma, det var ikke faren min jeg skulle skrive om! Kan jeg få lov til å skrive om det jeg *egentlig* skulle skrive om?! Cheeses Christ!

Eh… Mamma sier jeg må dele dette 🙄

…Mamma sier også at jeg har vært så flink nå at jeg skal få fortsette å fortelle historien min i morgen. Jeg er sliten og lei, overveldet og irritert. Jeg hater verden; jeg hater ‘folk flest’. Fordi jeg har forsøkt på uendelig mange måter å åpne øynene deres for at jeg ganske riktig er Den jeg sier Jeg Er. Hvem er det? La oss kalle henne ‘Shaktina’ – som er en blanding av Shakti og Shekina. Basically ‘Gudinnen’ som har dukket opp i verden som et menneske. Og jeg orker ikke å mase mer. Jeg skriver mer i morgen, hvis [onde hyrder] ikke har bestemt seg for at jeg er for skadelig for planene deres. Men hei: Her er en lite kjent sannhet ved Gudene deres. Vi er store fans av Jesaja 45:7. Hvilket betyr at Vi egentlig ikke har noe imot at 98 prosent av menneskeheten skal utryddes. Hva jeg ønsker, er å lære opp de heldige utvalgte 2 prosentene i hva de må gjøre for å ikke bli utryddet. Men det var det liksom ingen som ville ta seriøst. Kanskje det bare betyr at jeg må plasseres et enda tryggere sted enn her hvor jeg befinner meg nå, før de av dere som faktisk er istand til å forstå hvor langt fra ‘gal’ jeg faktisk er, vil dele beskjeden min:

Beskjeden om at det bare er deres nye, kvinnelige Gud som vil holde dere trygge!

Joda, dette skjer…!
– Juno


2 responses to “Deres nye, kvinnelige Gud”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: