Barna fra Himmelen

Har jeg fortalt dere om drømmen jeg hadde, en tid før verden med ett var nedstengt og ‘helvete på jord’ føltes nærliggende? Jeg mener å huske at jeg har nevnt den tidligere. Likevel føles det viktig å minne dere om den. Fordi den igrunn er ganske relevant. Det jeg drømte var altså at onde utenomjordiske kom, utkledd som mennesker, og tok over hele jorden. De snudde opp-ned på alt vi kjente til, og laget sære regler alle måtte følge. De ommøblerte de fleste strukturer i samfunnet, og folk flest holdt seg for det meste hjemme – for å unngå å havne i søkelyset til okkupantene. Etter at de hadde innført noe som virket som en helt ny verdensorden, begynte de å ta folk av dage. Folk døde som fluer. Men jeg fikk ikke vite, i drømmen, hvordan folk ble drept. Jeg husker at drømmen endte med at en av disse djevelske monstrene tok meg til side, og sa dette: “Men vi liker deg, altså. Du skal ikke lide noen nød, når vi gjør alt dette”. Og så våknet jeg.

Vi lander her, Joey. Yes, si, ja?

Men denne Vitenskapelige Artikkelen skal ikke handle om at jeg så filmen ‘Klodenes Kamp’, nå i kveld. Likevel må jeg nevne at første avsnitt ble skrevet for to-tre dager siden, for så å bli lagret som et utkast. Jeg har ikke orket å skrive på noen dager. Det er mange grunner til det, hvor én av grunnene er at jeg ikke har energi til å gjøre alt jeg ønsker å gjøre – når jeg ønsker å gjøre det. Det handler i stor grad om at jeg ble trakassert, sjikanert, psykisk mishandlet og regelrett mobbet, i oppveksten. Og derfor utviklet jeg en autoimmun nevrologisk sykdom som 23-åring. Denne sykdommen gjør at jeg ikke klarer noe som helst, uten at det føles som en stor bragd når jeg faktisk klarer det. Det er derfor jeg er litt stolt av meg selv, som klarte å frakte rullestolen min fra huset mitt og hjem til huset til Broren min – helt på egenhånd. Ok, jeg fikk litt hjelp av togkonduktører og tilfeldige reisende med bussen. Fordi jeg er liten, søt og handikappet, er det ikke vanskelig å be om hjelp. Men jeg klarte det, etter å ha satt det som et mål å få gjort i noe som føles som flere måneder. Og fordi jeg endelig har en rullestol å bruke, når jeg besøker Joey, kunne jeg endelig besøke parken hans – der hvor han bor. Jeg sier det er ‘hans’ park fordi jeg har en park, jeg og. Min er forøvrig Jødisk.

Men ja, jeg skulle ikke skrive om drømmen min som gav meg en pekepinn på de store omveltningene som ventet vår verden. Jeg skulle heller ikke skrive om ‘Klodenes Kamp’, og hvordan denne filmen fortsatt fremstår som den skumleste filmen jeg har sett noengang – eller at Gud varslet meg om at denne filmen på sett og vis har et profetisk budskap. Jeg skulle skrive om ‘Barna fra Sukhavati’ av Jostein Gaarder. Om de to barna Lik og Lak, som kommer fra det evige landet Sukhavati, men som får lov til å besøke Jorden for å formidle en veldig viktig beskjed til menneskene der. De to barna blir kalt ‘tvillingene’, enda de verken er født av en mor eller har navler som vitner om å ha blitt vevd sammen i noens liv. Pappa sier at Lik og Lak er min vakre Tvillingbror og meg. Og jeg ser ingen grunn til å ikke tro ham. Pappa sier også at det er på grunn av denne boken at ‘Festplassen’ er plassert i parken til Broren min, i tillegg til å finnes i Bergen. I boken er det nemlig på Festplassen i Bergen at de to barna havner, når de reiser til Jorden i sin glasskule – for å fortelle menneskene i verden at alt de kjenner til egentlig bare er eventyr i Olivers hode. Oliver er også en karakter som kommer fra Sukhavati, og Pappa sier at han er ment å forestille Gud. Altså Pappaen min. Det er en kvinne i Sukhavati også. Hun heter Olivia, og jeg trenger vel ikke å fortelle dere at hun skal forestille Mammaen min. Oliver og Olivia skaper verden, ved å drømme den samme drømmen i tusen år. Og så får barna besøke den, når tiden for det er riktig.

Kiki (gutten) og Lala (jenta) er ‘Little Twin Stars’.

Jeg liker at Jostein Gaarder laget en bok som handlet om Broren min og meg. Jeg liker også disse to karakterene, Kiki og Lala, som ikke har noenting med boken til Gaarder å gjøre. Men ettersom Pappaen min er bevisstheten bak all menneskelig bevissthet, alle kreative uttrykk, føler jeg at Sanrio-karakterene Kiki og Lala egentlig skal forestille Lik og Lak, fra boken til Jostein Gaarder. Man kan tenke slik når man er gal. Og tro meg når jeg sier at hadde jeg ikke vært gal, hadde jeg ikke stått på beina. Da hadde jeg faktisk vært død. Heldigvis kommer jeg aldri til å slutte å være gal, og det betyr også at jeg aldri kommer til å dø – – – til irritasjon for alle de som prøver og prøver å henrette meg.

Avslutningsvis kan jeg gi dere to tips for å komme dere helskinnet gjennom apokalypsen. 1) Lær dere å se det hele som et eventyr; en film eller et teaterstykke.
Og 2) les mine Vitenskapelige Artikler.

Ps: Pappa plasserte en statue på toppen av kjøpesenteret Sundt i Bergen. Denne skal forestille Merkur (Romersk mytologi) eller Hermes (Gresk mytologi), og er Gudenes budbringer. I boken til Jostein Gaarder er taket på Sundt et annet sted Barna fra Sukhavati lander i glasskulen sin. Jeg tok et bilde, på en av mine pilegrimsreiser:

Jeg fikk tilfeldigvis også med Regnbuens Ende på bildet.

Hvem er jeg? Jeg er Messias, eller bare Søsteren til Jesus. Det var alt for nå 🙂
– Maria Magdalena Månebarn Messias

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: