Hei verden. Barnekeiserinnen er syk. Hennes sykdom går hånd i hånd med sykdommen vår verden er rammet av. Håpet mitt er at når verden er frisk, kommer jeg til å føle meg mye bedre. Men hva er det som plager meg? Jeg har så vidt energi til å gjøre noe som helst. Det er så ille nå at jeg ikke engang orker å høre på musikk til enhver tid, som jeg pleide å gjøre. Jeg orker ikke å snakke med de jeg bryr meg om like ofte og mye som jeg pleier. Beveger jeg meg ut av husets trygge rammer, tar det ikke lang tid før jeg er for utslitt til å i det hele tatt komme meg hjem igjen. Det går hardt ut over TT-kortet mitt, som er penger jeg får av staten for å ta taxi. Ja, Barnekeiserinnen er syk. Og de som sier de vil henne vel, gjør det bare verre. En gift som markedsføres som ‘medisin’ er utslagsgivende for sykdommen min. Denne giften gjør at jeg må jobbe mye, mye hardere for å oppnå dype meditasjoner. Giften legger et lokk på Kronechakra, og sørger for at det krever mye mer av meg å hente den kraften jeg trenger – fra Universet, fra Gud, fra Mammaen min. Den gjør det ikke umulig, men på grunn av dette trenger jeg å bruke mye tid på meditasjon. ‘Kronechakra’ er forøvrig den åpningen i energifeltene våre hvor Gud sin energi kommer inn. Man kan kalle det vår åndelige antenne. Dette bildet fikk jeg som en visjon av Gud i 2012, og noen år senere tegnet jeg det i farger:
Gud gav meg altså dette bildet som en visjon, et mentalt bilde, og jeg skisset det ned i skriveboken jeg brukte for å snakke med Gud på den tiden. Bildet Gud gav meg var mer som om Universet var smeltet sammen med hodet mitt, men det klarte jeg ikke å tegne med mine begrensede kunstneriske evner. Det skal illustrere hvordan Gud styrer alle tankene mine; hvordan sinnet mitt er en åpen kanal for Guds kommunikasjon. Gud er her illustrert som det smilende ansiktet over hodet mitt, og som Universet i seg selv. Alle menneskene rundt meg skal forestille ‘Omnes Populi’ – alt folk. Alle er forbundet med Gud via en ‘sølvtråd’. Alle mennesker kommuniserer med Gud, uavhengig av om de tror på ham eller ikke. Et menneske uten en ‘sølvtråd’, er et menneske uten bevissthet. Fordi det er Gud som er kilden til vår bevissthet. Dessverre lever vi i en verden og i en tid hvor denne sannheten ikke blir anerkjent. Vi lever i en verden og i en tid hvor sjelens og bevissthetens vitenskap anses for å være det motsatte av ‘vitenskap’. Og en verden hvor menneskene ikke forstår at de er like mye sjel som de er fysisk materie, er ikke en verden som en som er nitti prosent sjel klarer å trives i. Uansett hvor mye hun prøver. En verden hvor svært få bruker tid på sin sjel og sin bevissthet, blir sjelløs i seg selv. For det er hva vi har på innsiden som skaper den ytre virkeligheten vi erfarer. Og de kreftene vi kjemper mot, jobber for full maskin for å fjerne både sjelen, vår kontakt med Gud, og vår høyere bevissthet. Dette skrev jeg til en venn, tidligere idag:
Verden er sjelløs fordi folk ikke skjønner hvor viktig det er å lytte til sin egen sjel. En verden hvor folk bruker tid på meditasjon og har Gud i hjertene sine, vil se helt annerledes ut enn hvordan den er nå. Man må begynne å forstå at bevissthet i seg selv er en vitenskap, og ikke gjøre Gud og vitenskap til to polariserende krefter. Men det er ikke alle som har det som skal til for å klare å se problematikken på den måten. Og jeg tror ikke de kommer til å være her så mye lenger. Likevel, når mange nok har den samme tanken i hjertet sitt, vil Mandela-effekten sette inn, og ting vil kunne endres på veldig kort tid. Det kreves bare mange nok. Med mange nok individer med et paradisisk indre, manifesterer det en paradisisk ytre virkelighet. Det må komme innenfra, og det starter med den enkelte.
Jeg tror det var alt jeg orket for idag. Takk for meg!
– Messias
Jesus & Kristus 