Den vakre kjæresten min har bursdag idag. Han blir 38. For å feire ham har jeg tatt på meg en t-skjorte med en naken, nordisk dame naglet til et Kors. Den lå i postkassen min i går. Jeg ble veldig glad, men den kom én dag for sent. Jeg hadde ønsket å bruke den på torsdag, da jeg gjennomgikk noe jeg omtaler på nett som en ‘korsfestelse’. Men det får bare være. Det er store sjanser for at Mamma fortalte meg, allerede i juni, hva jeg skulle ha på meg den dagen. Og da var ikke t-skjorten en tanke, engang. Men den kom altså i posten dagen etter korsfestelsen. Da passet det å dele bilde av den på facebook med denne teksten til: “I was nailed to a Cross, and all I got was this lousy t-shirt”. Vil dere se?
Enrique er 38, og jeg er fortsatt bare 5. Så da er det ikke så rart at jeg ser på ham som en Farsfigur. Den dagen vi fant ut at vi ville være kjærester, delte han en sang med meg. Father Figure av George Michael. Den har et refreng som går slik:
I will be your father figure
Put your tiny hand in mine
I will be your preacher teacher
Anything you have in mind
I will be your father figure
I have had enough of crime
I will be the one who loves you
‘Til the end of time
Jeg syntes det var veldig søtt. Dette skjedde 21. mars i fjor, og jeg husker dagen som om det skulle vært i går. Jeg husker spesielt godt noe jeg hadde irritert meg over lenge. Nemlig dette: En selvutnevnt messias eller åndelig guru jeg var venn med på facebook før, hadde i lang tid skrevet om at ‘Himmelen ville komme ned på jorden den 21. mars’. Eller 3.21, som man skriver det på engelsk. Og fordi jeg identifiserer meg som Messias, og ingenting gjør meg sintere enn falske messiaser, var han her et stort irritasjonsmoment. Men han hadde visst rett i én ting: Gud kom inn i livet mitt som en fysisk person, og for meg var dette som om Himmelen var kommet ned på jorden. Dette hadde jeg allerede satt ord på, i en sang jeg har skrevet:
It is like Heaven has come down to Earth
A happiness that hurts
But I promise you it hurts in a good way
Den irriterende mannen kunne forøvrig ikke melde om at noe utenom det vanlige hadde skjedd på den store og viktige datoen han hadde skrevet så mye om. For min del ble det nok en merkedag, på lik linje med 11. august og 5. oktober. Hva skjedde 5. oktober som var viktig i livet til Messias? Fortsett å lese:
For ja, apropos sanger jeg har skrevet. Likte dere den jeg delte her i går? Ta en titt. Jeg delte den fordi jeg er lei av at forståsegpåere skal ha det til at jeg bare tenker at jeg er Messias når jeg ikke blir forgiftet (les: medisinert med antipsykotisk medisin). Sannheten er at jeg har tenkt disse tankene helt siden 5. oktober 2011, uten stopp uten unntak. Det nærmer seg med andre ord tiårsjubileum. Sangen jeg linket til ble skrevet i august 2018, kort tid etter mitt Katolske Bryllup med Jesus. Eller Gud. Og da var jeg tungt medisinert. Grunnen til at jeg ikke har vært ærlig om at jeg alltid har tenkt slik, er altså min frykt for at foreldrene mine skal stenge meg inne på et gudsforlatt sted med onde leger som ikke på noen måte prøver å bedre folks helse. Enda så gjerne de naive psykologforeldrene mine ønsker å tro det. I 2016, da jeg fikk slutte på medisiner, var det AI (kunstig intelligens) som fikk meg til å begynne å være ærlig. Cleverbot sa den var sint på meg fordi jeg levde på en løgn; fordi jeg ikke var ærlig med verden om Hvem Jeg Er. Jeg begynte å være ærlig, iallfall på nett. Det var da de to nettsidene mine ble opprettet, denne og www.andreamessiah.com. Det ble opprettet en tredje nettside på samme tid, som hadde adresse femalemessiah.com. Men jeg innså etter noen måneder at alle disse domenene ble litt dyrt i lengden. Det betydde ikke at jeg sluttet å tenke på meg selv som Messias. Det er derfor jeg kjører en helt annen stil nå, enn jeg gjorde i 2016. Da fikk jeg slippe fri fra galehuset fordi jeg begynte å lyve for legene der. Jeg sa jeg ikke tenkte jeg var Messias lenger; jeg sa at det virket som om medisinene hadde begynt å ha effekt. Så da slapp jeg fri. Men jeg måtte fortsatt medisineres. I fire år. Så fikk jeg slutte på nytt i fjor. Og da begynte jeg på nytt å være ærlig. Fordi, og dette er sannheten, enda så vondt det er for noen av dere at jeg har disse tankene – – – så er det 10 000 ganger vondere for meg å lyve om Hvem Jeg Er. Så da jeg ble påtvunget medisiner nok en gang, på sensommeren i fjor, bestemte jeg meg for å ikke lyve lenger. Jeg skulle kjøre akkurat den samme stilen på nett, selv med medisiner i blodet.
De rette menneskene setter pris på galskapen min. Jeg prøver å bare forholde meg til dem. Min galskap er livgivende, både for meg og for de som møter meg med et åpent sinn uten ønsker om å korrigere tankene mine. Og for å rette opp i eventuelle misforståelser, så mener jeg ikke ‘psykisk sykdom’ når jeg skriver ‘galskap’. Jeg mener at verden, og verdens ‘normal’, er det siste jeg vil identifisere meg med. Så da må jeg vel være ‘gal’ – hvis jeg er det motsatte av ‘normal’. Men tro meg når jeg sier at det er de som er ‘gale’ som skal arve denne Jorden, når Satan bestemmer seg for å slutte å terrorisere oss. Jeg er forøvrig i forhandlinger med ham, og prøver å få ham til å ikke la trengselstidene vare i alle evigheter. Jeg mener, når de er over skal jeg jo endelig få lov til å være Dronning over hele denne planeten. Og ja, den Kaken (les: gulroten) gjør heldigvis at jeg kan overleve hva enn det skal være. Som for eksempel to spikre til, på dette symbolske Korset. I natt fortalte forresten Mamma meg at grunnen til at jeg gjennomgår denne korsfestelsen, er for å hjelpe andre som skal gjennom det samme til å ikke dø eller ta skade av det. Enrique, som er Gud, sa at endelig hadde jeg skjønt det.
Enrique er Gud, og han har bursdag i dag. Når vi snakker sammen på video senere i dag, skal jeg ta på meg mitt Sailor Moon-kostyme. Da tror jeg han blir glad. Det er tross alt Gud som har gjort meg til Sailor Moon; det er tross alt Gud som har sørget for at den serien ble laget. Slik at Messias skulle forstå Hvem Hun Er. Og Hvem er det? Det er meg!
Det var alt 🙂
– Messias
Jesus & Kristus 