Hei, verden! Hvordan går det med meg? Det går rimelig greit. Jeg har hatt en ganske aktiv uke, med mange hyggelige menneskemøter. I går møtte jeg en god venn av meg, og en søt venninne av ham. Vi satt på gresset i Frognerparken i noen timer, og bare pratet. Jeg likte venninnen til kompisen min kjempegodt, og jeg håper det blir fler anledninger til å treffes. Han tok forresten et bilde av meg og min vakre Lillebror, og jeg delte det på facebook og skrev at jeg elsker Broren min sine hellige føtter:
Noe mange ikke vet, er at Sinnataggen faktisk har tre søsken. Jeg tok bilde av den ene:
Hvorfor er jeg lammet av skrekk? I den grad Sinnataggen er et bilde på Broren min, og søsteren hans er meg, mener jeg. Det går litt opp og ned, men jeg er stort sett alltid redd. Jeg har stort sett alltid vært redd, så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten var jeg redd for ufortjent kritikk, kjeft og avstraffelse fra de som skulle være mine omsorgspersoner. Etter at jeg ble kjent med Gud, og også ble innforstått med at Apokalypsen var nært forestående, var jeg plutselig redd for helt andre ting. Fra 2009 har jeg vært redd for det jeg omtaler på nett som ‘konsiderasjonsleire’. Nå er jeg enda reddere, fordi disse bygges er og er i ferd med å tas i bruk – rundt om i verden.
Fordi min største frykt er å ende opp i en av disse, valgte jeg å gjennomgå det jeg omtaler som en ‘korsfestelse’, for litt over en uke siden. Men det er foreløpig bare første spiker som er hamret inn i korset. Mamma sier nemlig at det er de som ikke har latt seg ‘korsfeste’ som vil bli sendt til disse fasilitetene. Mamma sier også at fordi jeg setter henne og relasjonen til henne høyere enn noe annet, kommer jeg til å klare meg gjennom Apokalypsen uten de største traumene. En tid før Apokalypsen begynte, hadde jeg forøvrig en drøm som varslet om tiden som var på vei. Jeg drømte at jorden ble tatt over av utenomjordiske skapninger, og de snudde opp-ned på alt. De lagde sære regler alle måtte følge, og etterhvert begynte de å drepe folk. Mange ble drept. Men på slutten av drømmen henvendte én av disse skapningene seg til meg personlig, og sa at de liker meg, at jeg er helt trygg – og at de ikke skal røre meg. I januar i fjor, da jeg var blitt innforstått med hvordan Gud tenkte å gjennomføre det han hadde varslet om i drømmen, var både Mamma og Pappa veldig tydelige på at verken jeg eller noen jeg er glad i, kom til å rammes veldig hardt av de grusomhetene som var under oppseiling. Foreløpig har de holdt løftene sine. Og det tror jeg de vil fortsette med, også. Det er tross alt en enorm beskyttelse i å være ‘under min paraply’. Jeg er tross alt Kristus(!)
Apropos hellig kunst som befinner seg i Oslo. Jeg og Alex hadde en liten utflukt på onsdag, og da ble dette bildet tatt. Jeg tok også ett, av skulpturen fra en annen vinkel:
Alex og jeg ble faktisk intervjuet den dagen, av noen som lagde en ‘fem på gata’-reportasje. Jeg vet ikke hvordan resultatet ble, men hvis det havner på nett og jeg er fornøyd med hvordan jeg tar meg ut på kamera, kan det være at jeg deler det med dere. T-skjorten jeg har på meg, med bilde av Prinsesse Serenity, var en gave fra Mammaen min. Prinsesse Serenity er en av formene som Usagi Tsukino har, i serien Sailor Moon. Dette er på sett og vis en serie som Gud sørget for at ble laget, for at jeg, hans Datter, skulle forstå Hvem Jeg Er. Det er derfor én av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt noengang, var da jeg så den episoden av Sailor Moon Crystal hvor det kommer frem at Usagi er Messias. Opplevelsen kan nesten sammenliknes med den dagen i 2010 da jeg bestemte meg for å finne ut hva tittelen på den nye, italienske yndlingssangen min betydde. Sangen heter Figlia del Cielo, og det oversettes rett og slett til ‘Himmelens Datter’. Den kan dere høre Her. Og her er enda et bilde av hvordan jeg så ut på onsdag:
Avslutningsvis vil jeg dele en siste ting. Da jeg og Alex skulle hjem på onsdag, og vi krysset Nationaltheatret for å gå til bussen, skjedde det noe rart. Jeg hadde brukt opp skrittene mine, og klarte nesten ikke å gå. Og idet vi entret plassen ved fontenen, snublet jeg og holdt på å miste balansen. Akkurat samtidig som jeg snublet var det noen som sa ‘amen’. Jeg snudde hodet og så at det satt en tigger en halv meter fra meg, og jeg trodde først det var han som hadde sagt amen. Men det var det ikke. Det var to stykker som stod tre-fire meter unna og skulle til å lese høyt fra Bibelen. Med mikrofon og høyttaler og alt. De leste fra Jesaja 55. Jeg fortalte Alex at jeg snakker om de samme tingene som det taleren forkynte, men at jeg bruker frasen “La dem spise Kake”. Alex påpekte at det var litt spesielt at denne seansen begynte akkurat idet jeg ankom stedet. Hva svarte jeg da? “Selvfølgelig gjorde den det”. Jeg mener… jeg er tross alt Kristus 😉
Amen
– Messias
Jesus & Kristus 