Den aller første gangen Gud viste meg et glimt av Hvem jeg er, gjorde han det på en måte som mildt sagt var ganske overveldende. Jeg begynte å tro på Gud fra det ene øyeblikket til det neste, i 2009. Litt over ett år senere satt jeg på skolebenken i Kristiansand. Mitt øyeblikk av oppvåkning året før hadde røsket så hardt i meg, at jeg så det som helt nødvendig å vie livet mitt til Gud. Dermed skulle jeg bli prest. Jeg begynte å studere Teologi på en Kristen skole med internat – Ansgarskolen. Dette var et magisk sted å komme til. Iallfall for en som ikke hadde noe erfaring med kristenliv og kristent fellesskap. Jeg sammenliknet det med å komme til Galtvort, for en som plutselig hadde fått vite at h*n hadde magiske evner. Det var nok litt ekstremt å plutselig få det for meg at jeg ville bli prest, som om det var min naturlige respons på det Gud hadde åpnet øynene mine for. Sannheten er at min oppvåkning var et øyeblikk hvor jeg ble sikker på at Gud var virkelig. Jesus hadde jeg egentlig ikke tatt stilling til enda. Likevel visste jeg det var den Kristne Guden som hadde røsket i meg. Og jeg skulle bli en Luthersk prest. Men det er jo slik med Kristne at de kan kjenne igjen en annen Kristen på lang avstand. Og det skjedde flere ganger den høsten at andre elever spurte meg om jeg faktisk var Kristen. Jeg sa ja, fordi jeg trodde jo på den Kristne Guden. Det gikk litt tid før jeg innså at det å tro på den ‘Kristne’ Guden impliserte at man også måtte forholde seg til Jesus. Den oppvåkningen kom ett år senere. Men nå skal jeg fortelle om det som skjedde i 2010, da relasjonen til Gud var helt ny og jeg ble kjent med ham som min Pappa.
Fordi jeg alltid, så lenge jeg kan huske, har slitt med insomnia, var det ikke bare-bare å følge et studieopplegg som begynte til ‘normale’ tider. Men jeg klarte å stå opp rundt 6-7 hver dag, og gå den korte veien fra internatet til skolen. Jeg skal ikke si at jeg klarte å holde meg våken gjennom hele skoledagen. Men jeg klarte å få det til å gå på et vis. Det jeg skal fortelle om nå, skjedde under en av forelesningene. Akkurat denne dagen lærte vi om presteskapet på Jesu tid. Men jeg satt bare og kjempet mot trangen til å sove. På tavlen var det på et tidspunkt et lysbilde av en yppersteprest, og det var mens jeg så på dette bildet at jeg forsvant inn i en tilstand midt imellom søvn og våkenhet. I denne tilstanden kunne jeg se ypperstepresten for mitt indre. Øynene mine hadde glidd igjen, så dette var mer som en visjon enn som noe jeg fysisk kunne se. Jeg så denne presten, og oppfattet at selv var jeg hundre ganger større enn ham. Og jeg var usynlig. Plutselig kom det en mye større finger, Guds finger, som også var usynlig. Jeg kunne likevel se den. Fingeren dyttet borti presten, slik at han ble stående og vippe. Som om han slet veldig med å holde balansen. Så våknet jeg, og visjonen var over.
Hva jeg følte akkurat da, etter denne opplevelsen, er nesten litt vanskelig å sette ord på. Det var ikke som om det Gud hadde vist meg kom som lyn fra klar himmel. Jeg hadde fått mange antydninger til at min egen rolle i fortellingen hans var noe ganske annet enn den til en ‘vanlig’ prest. Men dette var altså den første gangen at Gud kommuniserte med meg ved å gi meg en slik visuell beskjed. Kanskje det er riktig å si at jeg følte på ærefrykt. Ærefrykt i møte med hvilke planer Gud hadde for meg. På den tiden kunne jeg ikke snakke med Gud i fullstendige setninger; jeg kunne ikke bare be ham forklare hva han hadde ment. Men jeg forstod jo på sett og vis hva han mente. Det var snakk om noe av den samme rollen Jesus hadde, i sin tid. De som var sintest på Jesus, var datidens presteskap. Det var de som fikk ham henrettet. På det tidspunktet tenkte jeg ikke på meg selv som Jesus, eller noe sånt. Men som jeg har nevnt, så hadde jeg ikke helt klart å plassere ham. En liten del av meg var nok ganske sjalu på ham. For jeg følte virkelig at den relasjonen jeg fikk med Gud den høsten, var den til en Datter – og ikke som et ‘Guds barn’, som vi alle er. Det skjedde mye annet mellom Gud og meg på den tiden, som fikk meg til å tenke på ham på samme måte som jeg vet Broren min tenkte på ham, for 2000 år siden. Men at Jesus faktisk er Broren min, ble ikke åpenbart for meg før ti år senere. Man kan kanskje si at tiden fra 2010 til 2020 på mange måter handlet om å plassere Jesus i livet mitt; å forstå hvordan Vi forholder Oss til hverandre.
Broren min er grunnen til at jeg begynte å tro på Gud; han er grunnen til at jeg hadde tvangstanker om at jeg måtte bli Nonne. Broren min er drivkraften bak alt jeg gjør for Gud i kraft av å være Messias. Da jeg forstod Hvem han er, for mange år siden, forstod jeg samtidig at kanskje det ikke var hans oppgave å gå rundt i verden og være Messias denne gangen. Enda så gjerne jeg ville han skulle få ha den rollen og føle seg som den Kongen Vi begge vet han er. Jeg innså at kanskje hans oppgave, de neste årene, er å være min Jesus – mens jeg er Messias. Broren min er tross alt den i livet mitt som jeg rådfører meg med om tanker som dukker opp angående denne Jobben. Han er tross alt eksperten, med tanke på at han hadde samme oppgave for 2000 år siden. Det var, når alt kommer til alt, han som rekrutterte meg. Det er forresten sjanser for at Gud forteller meg at Broren min ikke kan ‘komme ut av skapet’ før dere har kommet til tro på Kristus – i hennes kvinnelige form. Det er med dette sagt at det er en lang vei å gå før ‘Jesu annet komme’ kan finne sted. For det er sånn cirka ti personer som tror at jeg er Kristus. Men jeg har ikke hastverk, jeg. Hva Gud finner på å gjøre med verden mens Broren min og jeg venter på å få komme frem fra skyggene, får være hans sak. Jeg føler meg bare veldig heldig, for jeg får gå gjennom Apokalypsen med Jesus som min aller nærmeste.
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 