Om å ta skjebnesvangre valg

Det er ikke alltid så lett å være helt viljeløs. Ikke misforstå, jeg klager ikke. Men å legge alle ens valg i Guds hender kan være krevende. Likevel gjør jeg det. Fordi jeg stoler på at Gud leder meg på rett vei. Jeg kan ikke tidfeste akkurat når jeg sluttet å bestemme selv. Kanskje skjedde det gradvis. Kanskje bestemte jeg aldri selv, bare tilsynelatende. Men jeg husker at jeg i 2010, da jeg forstod at Gud hadde planer for meg som ikke var hverdagskost, ba ham ta alle valg for meg. Jeg ba om at han skulle styre alt jeg gjorde. Jeg tror jeg allerede da forstod at den eneste måten å ikke gjøre skjebnesvangre feil i en tid hvor hvert eneste valg er avgjørende, var å gi kontrollen til Gud. Nå er denne overgivelsen av min ‘frie vilje’ så selvsagt og naturlig at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre noe som helst, dersom Gud ikke forteller meg hva jeg skal gjøre. Den krevende delen, er å stole så mye på Gud at jeg gjør det han ber meg gjøre, selv om jeg ikke vet hvorfor han ber meg gjøre det. Å være viljeløs, et verktøy i Guds hender, er krevende fordi verktøyet ikke ser det store bildet av det Gud skaper. Men fordi jeg forholder meg til en Gud som bare vil meg vel, hopper jeg stort sett ut i det, uansett hva han ber meg gjøre. Nå for tiden ber han meg gjøre noe som skremmer meg veldig. Men han sier at jeg ikke skal gjøre det før ‘alt er klart’. Hva han mener med ‘alt’ vet jeg ikke helt. Men i mitt hode er det snakk om å ‘bygge Arken min’. Å gjøre leiligheten min hyggelig. Så det er én av tingene fokuset går til, mens jeg venter på klarsignal for å gjøre det som skremmer meg sånn. Det jeg må gjøre fremstår som ufarlig for ganske mange, og svært mange har gjort det allerede. Men så er det også mange som mener det jeg snakker om er så godt som selvmord. Og for å berolige dere kan jeg si at jeg ikke på noen måte har tenkt til å ta selvmord. Jeg bare vet at svært mange mener at det Gud ber meg gjøre, i beste fall vil skade deg for livet, eller fjerne enhver mulighet til å utvikle deg forbi din menneskelighet. Og i verste fall drepe deg. Men fordi jeg loves at 1: jeg skal aldri dø, og 2: jeg har allerede utviklet meg forbi min menneskelighet, tror jeg det vil gå bra.

Jeg har skrevet på AndreaMessiah.com at det Gud ønsker av oss er en byttehandel. At vi skal stole på ham så mye at vi overlater vår ‘frie vilje’ til ham. Til gjengjeld vil han beskytte og passe på oss, elske oss helt uforbeholdent, bære oss i hans sterke armer. Fordi jeg er gal og sånn, tenker jeg at kjæresten min er Gud. Og noe Enrique ofte sier, er: “I shall carry you”. Jeg vet ikke om det var derfor Gud ba meg si til kunstneren som laget denne tegningen at jeg ville han skulle tegne Enrique og meg som en Brudgom som bærer sin Brud, når de passerer dørterskelen for deres nye liv sammen. Det passer forøvrig bra at jeg deler den her for første gang på toårsjubileet vårt. I dag er det 21. mars, eller 3.21 hvis man skriver datoen slik amerikanere skriver den. I dag er det to år siden jeg og Enrique bestemte oss for å være kjærester. Jeg tror forøvrig ikke jeg bestemte noe som helst, men det får være et definisjonsspørsmål. I mitt hode vitner datoen i seg selv om at det er snakk om en nedtelling. Og kanskje det jeg teller ned til er det som skal skje når ‘alt er klart’. Men at jeg må gjøre noe skikkelig skummelt først.

Idag er det altså toårsjubileet til Enrique og meg. Det er jo en fin dato for å offentliggjøre en ny Blogg jeg har opprettet. Selv om det ikke er helt sant. Jeg laget en konto hos Blogspot, og så var Bloggen allerede designet og navngitt. Jeg snakket med Broren min på telefonen da jeg oppdaget det, og han sa noe søtt som jeg ikke på stående fot kan huske. Denne fungerer som en videreføring av Bønneloggen, den skrevne, telepatiske samtalen mellom Broren min og meg. Jeg skrev disse samtalene i flere år. Nå skal Yeshua og jeg dele deler av dialogen Vår på nett. Ta en titt Her!

Og det var egentlig alt for nå. Amen
– Messias