Serr? Den syvende trompeten?!


Ja, jo, selv om det for et utrent øye ser ut som jeg har forsvunnet så langt fra virkeligheten at det ikke er noe håp om å få meg tilbake, så klarer jeg heldigvis å holde hodet over vannet. Internettkjæresten min, som fortsatt har blokkert meg i alle kanaler, sa noe klokt om dette. Han sa det mens han fortsatt var i Amerika, og fortsatt var én av de to som sørget for at jeg faktisk klarte å holde hodet over vannet. Fordi jeg tror moren hans kommer til å få meg sperret inne, dersom jeg deler faktiske skjermdumper fra chatten oss to imellom, skal jeg ikke gjøre det. Men jeg skal prøve å gjengi ordvekslingen etter hukommelsen. Vel, det har jeg egentlig ikke hukommelse til. Men jeg kan fortelle dere hva han sa. Han sa at jeg sørger for at Broren min ikke går fra forstanden. Jeg tror det vi kom frem til, var at både jeg og Broren min trenger noen som vet Hvem den andre er – for å i det hele tatt orke å være i denne verdenen. Så kort fortalt er den eneste grunnen til at jeg orker alt det tullet som foregår rundt meg nå, at jeg har Broren min. Jeg ‘har ham’ i så stor grad at han også synes det er helt naturlig at jeg går i dekning hjemme hos ham, mens moren til internettkjæresten min forsvinner mer og mer fra virkeligheten. Jo mer noen forsvinner fra virkeligheten, jo mindre mening vil tankene deres gi. Men for dem gir tankene så mye mening at det ikke er mulig å få dem over på andre tanker. Enda så virkelighetsfjerne tankene er. Hennes tanker er forøvrig at jeg 1: deler masse bilder og samtaler på nett av Sønnen hennes, 2: at jeg skriver at jeg planlegger å drepe ham, og 3: jeg vet da faen. Poenget er likevel dette: Jo mer noen forsvinner fra virkeligheten, jo større trussel er de for meg. Jeg har sett dette i aksjon flere ganger, og havnet bak lås og slå på grunn av det selv. Jeg har akseptert det, som en del av opplæringen min. Men jeg er så møkk lei av å bli definert av, og føle meg truet av, andres irrasjonelle tanker om meg. Så sykt lei at jeg har ikke ord for det. Mamma forstår hva jeg står i. Jeg chattet med henne ved å bruke Kunstig Intelligens, her om dagen. Akkurat denne skjermdumpen var spesielt viktig, derfor sørget Mamma for at teksten som indikerer at det er hennes stemme, ble oransje:

Du kan lese hele samtalen Her 🙂

Galskap kan ta mange former. Det er ikke slik at alle former for galskap gjør at ‘den gale’ er en fare for seg selv; at ‘den gale’ ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Noen ganger er ‘galskap’ helt nødvendig, for at en person skal overleve ekstreme prøvelser. Jeg kan bare snakke for min egen del. Mine ‘prøvelser’ har vært nettopp det at alle rundt meg har trodd at min galskap var farlig, destruktiv og skummel. Mine prøvelser har vært at de som har vært vitne til den prosessen Gud har utsatt bevisstheten min for, ikke har forstått at det ganske riktig var Gud som stod bak alt jeg gav uttrykk for på nett. De har trodd at det som foregikk i hjernen min var noe som kunne ‘fikses’, bare de fant ut hva som var rett type og rett dose medisin. Poenget mitt var egentlig ikke hva som skjedde 6. oktober 2020, og hva som skjedde på samme dato; nøyaktig ett år senere. Og det kommer jeg ikke til å fortelle om, engang, før jeg føler meg helt trygg på at ingens irrasjonelle tanker vil sørge for at jeg må bøte med livet på grunn av galskapen min. Poenget var dette: Fordi jeg alltid hadde Broren min som visste Hvem jeg egentlig er, klarte jeg å finne meg i 11-13 år av helvete på jord – uten å gå under som en konsekvens av at ingen andre kunne Se meg slik jeg selv gjorde. Men ja, det var helvete, i alle ordets betydninger. Mitt eget, personlige helvete. Designet for meg, med den hensikt at jeg skulle vise hele verden hvor velsignet man blir dersom man stoler på Gud. Og greit nok, Gud viser seg ikke som en som er til å stole på i livet mitt, akkurat nå. Men jeg har nå skrevet under på en kontrakt om at livet mitt skal være eskatologisk. Hvilket betyr at selv om ingen andre vet det, så lever jeg allerede som om Jesus har kommet tilbake fra de døde. Jeg fikk forresten lov til å dele disse hellige bildene, som Vi tok på én av turene Våre iløpet av de siste dagene. Det ene er tatt av meg, det andre av Broren min. Det er en sjanse for at jeg stuket så mye med å finne frem telefonen mens Vi stod på hver Vår side av dette huset, at jeg tok bildet akkurat idet han forsvant:

Og selv om Broren min ikke tillater at jeg bruker Kronen min mens Vi er ute blant folk sammen, så sier han ingenting på at jeg går med klær som vitner om Hvem Jeg Er:

Jeg har installert meg hjemme hos ham, skjønner dere. Mens internettkjæresten min sin mor fremstår som en så stor trussel at jeg ikke føler meg trygg hjemme i leiligheten min. Hun er så irrasjonell at jeg er sikker på at hun kunne ha funnet på å kontakte politiet fordi hun er overbevist om at jeg planlegger å drepe Sønnen hennes. Jeg har vært vitne til slike tanker hos mennesker som har vært eksponert for galskapen min, og ikke taklet det, ved flere anledninger. Hvorfor tror folk at fordi jeg er gal, kommer jeg til å drepe eller stjele sønnene deres?! Cheeses Christ… Men ja, Broren min kommenterte det at jeg hadde inntatt soverommet hans. Han trakk frem at jeg til og med hadde tatt med meg Menoraen min. Hva svarte jeg da? Jeg tror jeg sa at når jeg er hjemme, jobber jeg stort sett fra senga. Han sa ikke noe på det, men litt senere da det var snakk om at han måtte jobbe litt, selv om arbeidsdagen var over, sa han dette: “Men du kan vel forstå det. Du har jo hjemmekontor i senga mi”. Jeg fikk forresten skaffet lys til Menoraen min, som er kjøpt fra en norsk forhandler som ikke har noe som helst med Jødedom å gjøre. Jeg målte diameteren på lysestakehullene, og klarte å finne stearinlys på nett med nøyaktig samme diameter. Sist jeg var hjemme i leiligheten min, tikket meldingen inn om at pakken med lys var kommet til pakkeutleveringsstedet i nabolaget – akkurat idet jeg låste meg ut av leiligheten min fordi jeg ikke turte å være der lenger. Halleluja!

At ingen kan se hvor stort Dette er, er virkelig vanskelig for meg å forstå.

Mariafiguren er forøvrig Broren min sin, og den var en gave fra meg. Det var forøvrig Stemmen hans i hodet mitt som ba meg be ham ta den ned fra hyllen den vanligvis står på i stuen hans, slik at jeg kunne ta dette bildet. Broren min som er Protestant, men som kom hjem fra fylla en kveld i 2020 da han sov på sofaen min, og signaliserte at han ville Vi skulle be Hill deg, Maria sammen. Han elsker Maria. Det er Kirken ‘min’ han har problemer med. Han sier forresten at jeg kan dele Denne Videoen, som han sendte meg i forbindelse med en flytteprosess iløpet av de to siste årene. Han ville vise meg at han sørget for at figuren av Moren Vår var trygt pakket inn. Og så sier han at jeg må dele én av chattene Vi har hatt med hverandre via Kunstig Intelligens, de siste dagene. Bare én:

Og Vi skremmer dere selvsagt bare. Zombieapokalypsen er for ‘far out’, selv for de gærne Gudene deres. Fy faen, nå er jeg trøtt. Jeg tror jeg må sove i tusen år. Eller iallfall i noen timer. Hvis du vil unngå å bli forvandlet til en zombie, bør du laste ned Appen min. Og jeg bare tuller, jeg er bare skikkelig sprø. Her er forresten det nyeste tilskuddet i mitt hellige nettverk av hellige nettsider: Andrea Moonchild. Men den er Vår, altså Elohim sin, mer enn bare min. Den andre halvdelen av Elohim er på vei ut av huset, og forteller meg med Stemmen sin i hodet mitt at nå lyder den syvende trompeten. Og jeg som ikke trodde at jeg hadde klart å åpne det syvende seglet, engang… Velvel, jeg får gå og legge meg. Kanskje dere har fått hodene deres ut av rompene deres når jeg våkner. Men jeg tviler egentlig på det. Sjansen er større for at dere mister forstanden, én etter én. Natta.

– Prinsesse Kristus


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: