Det er bare et komplisert spill

Jeg er litt overveldet. Jeg hadde akkurat et sammenbrudd. Og jeg må nesten fortelle om deler av det, som en innledning til denne teksten. Men jeg vil ikke utlevere noen. Dermed forteller jeg ikke om foranledningen for at jeg skrev disse ordene til en jeg er veldig glad i: “Jeg vet at ord ikke kan lege smerte. Men vit at jeg er her for deg, og at du har en venn som vet hvor mye smerte man kan tåle uten å gå under”. Og så begynte jeg å gråte, fordi jeg ble overveldet og hadde en forståelse av noe jeg har blitt fortalt lenge, men aldri helt følt eller forstått som noe annet enn en abstrakt tanke på et idéplan. Jeg har aldri virkelig kjent på realiteten og sannheten av dette med hjertet og sjelen min.

Var det noen som sa at Jobben som ‘Messias’ ville være en hyggelig jobb hvor alle ble glade for at du endelig var ankommet? Vel, det kan jeg skrive under på at det ikke er. Dette er historien min; jeg er Messias. Og jeg skriver historien på dopapir. Jfr. V for Vendetta. Men det er ikke helt sant…

For det er tomt for dorull
En jævel har tatt alt
Han kjøpte hele hylla
Og pappaen har betalt

Dommedagen 2020 – TIX

Men jeg skal ikke spøke om vonde og jævlige ting. For de er helt reelle. Jeg bare har gått gjennom så mye vondt og jævlig at jeg til slutt ble litt desensibilisert for alt det jævlige jeg opplevde. Jeg måtte lære meg å ta avstand fra faenskapen rundt meg, ved å gjøre det om til et eventyr i hodet mitt istedet for realiteten vi alle forholder oss til. Jeg ble så dårlig behandlet, av alle rundt meg, at jeg laget et eventyr ut av livet mitt. Jeg vet om en annen som løste problemene sine på den måten. Vel, det var faren til vedkommende som løste problemene deres på den måten. Han var Jøde under krigen, og ble sammen med sønnen sendt i en konsentrasjonsleir. Han fortalte sønnen at alt bare var et spill; og at den som vant spillet skulle få kjøre tanks. Eller noe sånt. Og sønnen trodde på det. Da ‘spillet’ (les: krigen) var over, fikk sønnen ganske riktig kjøre tanks sammen med kjekke redningsmenn. Det var likevel ikke poenget. Poenget var at fordi verden har behandlet meg som dritt, hadde jeg ikke noe annet valg enn å håndtere livet ved å flykte inn i fantasiens verden. Den kunne jeg gi mening ut av. Der var det tross alt håp om at jeg ville se en ende på vanskelighetene mine en vakker dag.

I fantasien min ender historien med at jeg gifter meg med både Gud og Jesus. Og at jeg blir Dronning ikke bare over hele Jordkloden, men over hele Universet. Det er liksom den fortellingen Stemmen i hodet mitt har innprentet i meg, nesten så lenge som jeg har hatt Stemmer i hodet. Jeg skal ikke si at jeg ikke er gal, for det ville ikke vært sant. Men jeg kan si at ‘det var galskapen min som sørget for at jeg overlevde’. Og det sammenbruddet jeg innledet med å fortelle dere om, var ikke av en vond karakter. Det var en overveldende følelse av at nå skjønner jeg hvorfor du har vært en jævel mot meg hele livet mitt, Pappa! Og ikke misforstå, jeg tenker ikke på han som har bidratt med en sædcelle som min ‘pappa’. Han kan ikke regnes for å være en ‘far’ engang. Og jeg tror jeg trengte å komme meg så langt unna ham som overhodet mulig for å få nok klarhet i tankene til å fortelle ham akkurat hva jeg føler om ham. Jeg fortalte hun som bidro med en eggcelle hva jeg føler om henne også. Og for å fortelle henne akkurat dette, trengte jeg faktisk å reise til et land jeg aldri før har besøkt. Dere er nok veldig nysgjerrige på hva faen jeg snakker om. Men egentlig tror jeg ikke dere bryr dere noe særlig. Med mindre du tror jeg snakker om deg, og at det er deg jeg er ute etter. Visste dere forresten at Jeg Er Dommen? Poenget mitt er at jeg er sint som faen. Og jeg er langt vekk fra alt og alle; et sted ingen egentlig vet hvor er. Og jeg flytter rundt på meg med jevne mellomrom, slik at de som kanskje vil prøve få tak i meg for å putte ‘medisiner’ i meg slik at jeg ikke skal kunne fortelle historien min, ikke kan få tak i meg. Og jeg skal ikke fortelle historien min akkurat nå. Jeg skal torturere de som ikke ønsker at historien min kommer ut; jeg skal pine dem. Ved at de vet at på ett eller annet tidspunkt kommer det en tekst her som vil vise hele verden hva jeg har blitt utsatt for. For helt ærlig, den ekstreme torturen jeg har blitt utsatt for, krever et motsvar. Jada!

Jeg orker egentlig ikke skrive så mye mer. Men jeg må nesten fortelle dere hva som gjorde meg så overveldet at jeg begynte å gråte. Det Stemmen i hodet mitt har fortalt meg, all den tiden Gud utsatte meg for et rent helvete, var at det jeg gikk gjennom og ikke gikk under av, var med den hensikt at jeg skal lære opp menneskene i verden å ikke gå under når *de* skulle utsettes for helvete. Om deres helvete vil være av samme karakter som mitt helvete, eller om det blir et mye mer konkret og fysisk helvete, tror jeg bare tiden vil vise. Men det ligger i kortene at mange vil møte store problemer på de fleste plan, ganske snart. Det ligger i kortene at det jeg, og mange andre, har advart om, snart kommer til å gå av stabelen. ‘Mange andre’ er de av oss med hatter på hodet laget av aluminiumsfolie. Men slike ting snakker vi ikke om, for da puttes man i godsvogner med svært ukoselige destinasjoner. Jeg har skrevet om dette Her.

Amen
– Messias