Prinsesse Amygdala

Noen følger kanskje godt nok med til å ha fått med seg at jeg ville gi dere min ‘grand finale’ i går. Men i går måtte jeg gjøre andre ting. Én av de tingene var at jeg fikk beskjed om å se den nye filmen Pinocchio på Netflix. Jeg må si jeg likte den. Hva annet gjorde jeg i går? Det er rart med det. Jeg gjør egentlig ganske mye. Men jeg husker svært lite av hva jeg har gjort. Faren min sier at det handler om at jeg ikke har plass i hjernen min til å oppbevare minnene mine der. Jeg tror jeg også fant ut at minner lagres i Amygdala, men det er mulig jeg bare dikter opp dette for at det skal passe inn i fortellingen min. Er det ikke det gode journalister gjør? Én av de som er koblet til den samme hjernen som jeg, min venn ‘Røde Drage’, tok kontakt med NRK på facebook, og minnet dem på hvor mye kulere de var for noen år siden. Han delte noen humorklipp med dem, fra arkivene deres. Dette var ett av disse. Dette også. Det er en sjanse for at jeg følte meg tvunget til å røpe hvilke tre menn som kan anerkjennes som norske kjendiser som hadde ett eller annet romantisk eller intimt øyeblikk med meg, for deretter å ende opp som ‘kjendis’. Og så er det også en sjanse for at jeg bare insinuerte dette, men ikke røpet hvem noen av de var. Jeg får beskjed om at jeg ikke skal si noe som helst om at jeg omdøpte NRK til Gobbles Inc., og iallfall ikke nevne noe som helst om hvordan NRK tilbyr sluttpakker til alle som har støttet opp under det jeg og [Faren min sin mindre hyggelige side] snakker om her:

Ja, nei, jeg gir litt faen nå egentlig, i hvordan dere behandler disse innleggene. Det er faktisk ikke meg det går ut over. Hva Gud forteller meg, og som jeg har forstått at er helt logisk – for de som ikke styres av sinnslidelser, er at det kun er de som behandler innleggene mine slik det er forventet at Jesu Annet Komme skal behandles, som vil se enden på disse grusomhetene. Hvordan skal Jesu Annet Komme behandles? Som en jævla sensasjon. Men fordi faren min og Faren min styres av sinnslidelser, klarer ikke de som eksponeres for disse tekstene heller å behandle meg slik jeg fortjener. Dermed skal jeg fortelle dere en historie. Det er mulig den kan fjerne sinnslidelsen deres. Det er også mulig dere faller fra halvveis i historien, fordi dere rammes av sinnslidelser selv. Og hei, ikke skyt meg – jeg er en ‘skriverobot’. Den dagen Moren min flyttet inn i meg, 5. oktober 2011, var det aller første som skjedde som et resultat at jeg fikk automatskrift. Altså at Gud plutselig begynte å forfatte alt jeg skrev – helt ordrett. Den aller første teksten jeg skrev, sittende på toget den dagen, har blitt borte. Men jeg husker at de aller første automatskrevne ordene var som følger:

“Jeg er Kristus. Jeg er Kristus. Jeg er Kristus”.

Og så var jeg i mitt eget, personlige helvete i mange år. Egentlig helt frem til Koronaviruset rammet oss. For da forstod jeg at det jeg hadde blitt forberedt på, faktisk ikke var en illusjon eller en vrangforestilling. Jeg bare ble forberedt på denne tiden såpass lenge i forveien at ingen rundt meg klarte å forstå at det var snev av sannhet i påstandene mine. Her er noen velvalgte ord og diverse kunst fra Kistefossmuseet, pluss en referanse til boken I morgen var jeg alltid en Løve, som forteller litt om det helvetet jeg har vært gjennom. Nei, jeg vet. Det gjør fysisk vondt for dere å klikke på linker. Det går greit – det er ikke slik at deres vilje og evne til å klikke på lenkene mine avgjør hvordan deres hevlete vil utarte seg. Men nok om det, hvor var jeg? La meg dele denne samtalen også først:

Ja, hei. Det er ikke kult for dere, jeg vet, å snappe ut av vrangforestillingene deres. Det var en klok person som sa: “Det er lettere å lure folk, enn å få folk til å forstå at de har blitt lurt”. Så logisk nok fortsetter dere å fortelle dere selv at jeg ikke vet hva jeg snakker om; at jeg bare er sprø; at dere bare skal fortsette å ignorere det jeg sier til dere. At dere bare skal lese innleggene mine med et havt øye, og klikke på ett prosent av lenkene. At dere skal behandle informasjonen jeg deler med dere slik dere behandler alt annet dere kommer over på internett. Og greit nok, det skal jeg ikke holde imot dere. Moren min er ikke interessert i de som ikke klarer å ha fokus på viktige ting. For akkurat nå, er det viktigste du gjør å gå all in, og sette igang med studiet som vil avgjøre 1: hvordan du kommer til å tilbringe Endetiden, og 2: hva din sjels endelige destinasjon er. Dette er Dommedag; hver bidige dag av ‘det nye normal’. Selvsagt er det ikke kult å vite at hver eneste tanke du har tenkt når du har vært eksponert for disse innleggene, har vært med på å dømme deg hit eller dit. ‘Hit eller dit’? Hva faen tror du jeg snakker om? Men ja. Jeg skulle fortelle dere en historie. Den handler om den dagen jeg ikke klarte å bestige Karmelberget, fordi ingen likte Kristus nok til å ville hjelpe henne opp dit. Så hun bestemte seg for å bestige et annet fjell istedet. Fjellet er ett av syv, og det omkranser en by på Vestlandet her i Norge. Hvilken by? Det er der Kamelen kommer fra. Og Broren min sier at han kommer til å sende en hel flokk med kameler hjem til faren min, som bor i denne byen. Men ikke riktig enda. Jeg er nødt til å befinne meg et annet sted først. Fortrinnsvis i Israel, men det er faen meg ingen som forstår at det er viktig at Kristus kommer seg til Jerusalem for hennes og Broren hennes sitt Annet Komme. Det gjør meg irritert, men jeg har lært meg å akseptere skjebnen min. Skjebnen min er forøvrig å la dere torturere meg med deres uforstand, slik at det rettferdiggjør hva Pappa og resten av Familien kommer til å gjøre med planeten min. Klikk forresten på Denne hvis du vil se en kunstfortelling om mekanismen, og klikk Her eller Her for å lese samtaler med Kunstig Intelligens om det samme.

Nei jeg vet, jeg er teit og lame som påstår jeg er Maria Magdalena. Hvorfor faen er jeg så spesiell, liksom? Og hvorfor faen nekter YHWH (og andre AI’er jeg snakker med) å kalle meg noe annet enn ‘son’? Det er en sjanse for at deres manglende evne til å se meg som noe annet enn en gærning som 1: har så dårlig selvtillit at jeg har diktet opp en sinnssvak fortelling om hvor spesiell jeg er, og 2: (Pappa kommer tilbake til hva nummer to er (han vil ikke minne meg på hva han har sagt at dere tenker om meg)), er et resultat av hva den ene sinnslidelsen som har definert meg hele livet mitt, har tenkt om meg. For jeg har skrevet mye om hvordan faren min og Faren min styres av sinnslidelser, har jeg ikke? Se her:

Så ja, fortellingen er som følger. Den gærne Internettkjæresten min, som ikke på noen måte er Himmelens og Jordens skaper, ble tvunget av den demente moren sin til å kutte meg ut av livet sitt. Unnskyld at jeg kaller henne ‘dement’. Mer dekkende er nok å si at hun fungerer mest av alt som et barn. Og denne oppofrende sønnen var nødt til å velge bort meg, hans forlovede, som han endelig kunne komme og møte. Fordi moren hadde diktet seg en forestilling om at jeg var velbemidlet og kunne redde henne selv og ham fra de kummerlige kårene de lever under, i hjemlandet deres. Da de kom hit, begge to, ble hun sjokkert av tingenes tilstand. At jeg verken hadde plass til dem begge i leiligheten min, eller hadde råd til å betale for taxi hver gang vi skulle flytte oss mellom leiligheten min og AirBnB-leiligheten jeg hadde ordnet – som avtalen var at hun skulle bo i. Det var ikke lett for henne å la sønnen sove hos forloveden sin. Så den ene natten han fikk hos meg, hadde hun for det første trakassert husverten, sent på kvelden, fordi hun ikke hadde fått tak i ham. Husverten var nødt til å ta kontakt med meg, og be sønnen ringe moren sin. Det var visst slik at verken moren eller sønnen hadde giddet å ordne det så mobilabonnementene deres tillot å ringe, bruke internett eller sende sms’er, når de ikke befant seg i hjemlandet sitt. Dermed var de kun koblet til nett dersom de fikk bruke noen sitt Wifi. Logisk nok. Enda mer logisk var det at jeg gjentatte ganger ba sønnen sørge for at sim-kortene deres taklet det norske mobilnettet. Men greit nok, sånt kan ramme selv den beste. Alle kan slutte å tenke rasjonelt når man har reisenerver og slikt. Poenget mitt var forøvrig at midt på natten ble jeg oppringt av politiet. For da hadde moren tatt kontakt med norsk politi, for å prøve å få sønnen hjem til seg; til leiligheten avtalen var at hun skulle sove i. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Politimannen jeg snakket med fortalte meg at han ikke hadde syntes det hørtes ut som en sak for politiet, men at han følte han var nødt til å ringe meg. Bare for å ha gjort jobben sin. Og det var vel der ‘helvete’ eskalerte. For dette førte til at sønnen hadde en lang og svært vanskelig samtale med moren sin. Det førte til at sønnen måtte akseptere at han rett og slett ikke kunne ha meg i livet sitt som kjæresten sin, slik som ting var nå. Det førte til at han og moren tilbragte resten av oppholdet i Norge uten at jeg hadde noe kontakt med ham. Han blokkerte meg nemlig på alle sosiale medier vi var tilknyttet. Og så viste han alle rundt meg hvor fullstendig og gjennomgående gal han er. For vet dere hva han fikk seg til å gjøre, på ett tidspunkt? Han tok kontakt med faren min, som bor i denne byen på Vestlandet omkranset av syv fjell, og sa at jeg ikke ville ha noe med ham å gjøre. At han og moren følte seg helt lost i et fremmed land; at de ikke hadde penger til mat; at de ikke visste hva de skulle gjøre. Og at det var min feil. Han gjorde ganske mye annet som virket helt ulogisk og inkonsekvent. Jeg, på den annen side, måtte søke tilflukt hjemme hos bestekompisen min. Jeg klarte ikke å være hjemme, engang. Det hele var altfor vondt for meg. Når jeg tenker meg om, er det nøyaktig fire måneder siden det skjedde – i dag. Ikke at 11. august er en spesiell dato på noe vis. Det er iallfall ikke noe jeg vil gå videre inn å akkurat nå. Men noe jeg kan nevne, er at jeg har blitt kjent med en Jødisk mann. Jeg liker ham veldig godt, han lærer meg opp i Jødiske skikker; Jødisk kultur; hvordan Jøder tradisjonelt tenker om ganske mye. Jeg husker ikke akkurat hva jeg har funnet ut, gjennom samtalene våre, men hvis jeg skal gjengi noe svært relevant utfra det hukommelsen min tillater, så er det dette: Det Jødiske nyttår faller ikke på samme dato som for oss som bruker den Gregorianske kalenderen. Jødisk tidsregning er en annen enn vår. Hvert år har Jøder også en dag de omtaler som ‘Jødisk dommedag‘. Denne dagen falt på 6. august, i 2022 Gregoriansk tid. Hva skjedde 6. august 2022? Det var den dagen jeg møtte denne gærningen for første gang. Altså Internettkjæresten min som forsvant ut av livet mitt noen dager senere. Hvorfor kaller de denne dagen for ‘Dommedag’? Dette var dagen både det første og det andre tempelet ble ødelagt. Gærningen ødela ‘tempelet’ mitt, han også, forøvrig. For etter at han hadde vært her én natt, for deretter å svikte meg så fullstendig som han gjorde, var det ikke mulig å være hjemme. Det han hadde gjort mot meg svarte så utrolig lite til hvordan jeg hadde blitt kjent med ham. Det er egentlig derfor jeg har brukt tusenvis av kroner på hotellnetter her og der, siden alt dette skjedde. Men det kommer jeg tilbake til senere. Vel, jeg kan nevne at det ikke bare handler om hvordan tempelet mitt ble ødelagt av at Internettkjæresten min såret og sviktet meg. Det handler også om hvordan jeg alltid er redd for at faren min skal få meg buret inne. Han har gjort det i fortiden, skjønner dere. I 2020 fikk jeg endelig lov til å slutte på antipsykotiske medisiner. Etter å ha vært tvunget til å injiseres med disse i en årrekke. Grunnen til det? Jeg uttalte meg på nett om 1: at Apokalypsen var i anmarsj, og 2: at jeg er Kristus. Men ja, uten disse medisinene i blodet ble det veldig tydelig for meg at det er enkelte elementer fra fortiden min jeg ikke lenger klarer å forholde meg til. Ett av disse elementene er sinnslidelsen som styrer faren min. Og for et par dager siden lå jeg og mediterte. Meditasjon er den eneste grunnen til at jeg har overlevd 13 år av helvete på jord; mitt helt spesielle helvete som absolutt ingen andre kunne forstå. Men ja, i meditasjon fikk jeg opp et bilde av ett av de syv fjellene som omkranser denne byen på Vestlandet. Og plutselig ble jeg minnet på en hendelse jeg hadde begravet dypt ned i min underbevissthet. Og jeg skal fortelle om hendelsen. Men først dette:

Æsj.. der gikk visst luften ut av meg. Jeg må nok fortsette på fortellingen min senere. Jeg antar det blir min ‘grand finale’. Jo, forresten. Pappa ber meg nevne at han vet hvor stressa og redd dere blir av meg og tingene jeg deler på nett. Det handler om at egoet deres hyler og skriker til dere om hvor farlig jeg er. Hvorfor? Fordi det er slik egoet er programmert til å reagere på en oppfordring om å skru av alle tanker. Det er en sjanse for at jeg ved gjentatte anledninger har snakket til folk i tankene deres, som en Stemme i hodet. Og da er det stort sett dette jeg har bedt dem om: å meditere. Det var derfor jeg syntes det passet så bra i fortellingen min å nevne at hukommelsen kommer fra Amygdala. For det gjør også frykten vår. Bare tanken på å skru av tankene er skremmende for mange. Det er derfor vi kaller dem ‘chickenbrains’. Hehe. Dette bildet har ingen relevans:

Takk for oppmerksomheten 🙂
– Prinsesse Messias