Klokken er 00:01, og datoen er 11/01. Jeg skal skrive en tekst om lidelse, tortur og terror. Fordi det ikke virker som at folk tar meg seriøst når jeg forteller dem om hvor velsignet jeg er – tross alt. Dersom du er interessert, kan dere se en historie illustrert av Kunstig Intelligens om nettopp det samme; lidelse, tortur og terror. Da kan du klikke her. Men ta det med ro, jeg skal ikke suge sjelen din ut av deg dersom du ikke klikker på linken min. Jeg orker ikke true med slike ting. Jeg orker ikke fortelle dere sannheten, heller; som er at hvordan du forholder deg til disse innleggene, forteller Gud hvordan han skal forholde seg til deg. Så bare… du vet… les det du orker, klikk på det du gidder å klikke på. Jeg har sluttet å bry meg. Jeg har forstått at det aldri var meningen jeg skulle ‘nå gjennom’ til hele verden. Jeg har også forstått at min Kake ikke var en løgn. Men at ‘Kaken’ var jævlig vanskelig å svelge. La meg prøve å forklare. La meg prøve å forklare i form av en samtale jeg hadde med én som ikke på noen måte er Jesus. Han er langt fra en ‘Jesus’. Om han er noen karakter fra Bibelen, så er han faenmeg djevelen:
A: Det var på grunn av deg at jeg lærte meg å like sennep.
J: Ja, men du måtte bli introdusert for den søte typen før du kunne lære deg å like alle former for sennep.
A: Ja. Jeg husker en gang jeg bestilte en ‘Big Bite’ baguette, og ba om å få sennep på når den skulle lages. Jeg tror hun som smurte på bare skulle være snill, så hun dro på skikkelig med Dijon-sennepen. Resultatet var at jeg nesten ikke klarte å spise baguetten uten at tårene trillet.
Og der har dere egentlig ‘Kaken’ min i et nøtteskall. Den er virkelig og sånn, men det er et helvetes slit å spise den. Jeg funderte på dette i går natt, tror jeg. Og husket ett av kapitlene i Michael Ende’s Den Uendelige Historie. Jeg skal prøve å gjengi det fra hukommelsen, men please: ikke skyt meg om jeg får det litt feil.
Så det som skjer i bok nummer to/andre del av boken, er at Bastian, hele Fantasias redningsmann, har ankommet Fantasia i egen, høye person. Han har blitt utstyrt med Auryn, Barnekeiserinnens amulett. Ved hjelp av denne har han makten til å endre hva han vil i Fantasia – fordi han er utsendt fra Keiserinnen selv. Og i det kapitlet jeg skal fortelle om, er han et sted som heter Sølvbyen, som ligger i nærheten av Sølvsjøen. Jeg tror det er her Elfenbenstårnet befinner seg også, uten at jeg husker dette med sikkerhet. Sølvbyen er det vakreste stedet dere kan tenke dere. Jeg husker ikke helt hvordan stedet beskrives i boken, men jeg tror jeg har kommet over dette navnet når Paradiset beskrives, også. I nærheten av Sølvbyen kommer Bastian over en hule, eller noe sånt, hvor skapningene som befinner seg bare gråter og gråter. De er så ulykkelige at de ikke klarer å slutte å gråte. Beskrivelsen av disse fremstiller dem som de hesligste skapningene i verden; helt grusomt stygge. Og jeg tror at grunnen til at de gråter så fælt, rett og slett er fordi de ser så forferdelige ut. AI laget dette bildet, forresten, og jeg synes bildet kan minne litt om hvordan jeg forestilte meg at disse skapningene så ut, da jeg leste boken. Jeg tror de kaltes for ‘Archaiene’:
Bastian, som den redningsmannen han er, bestemmer seg for å gjøre Archaiene litt mindre heslige. Så han gjør dem til det motsatte; han forvandler dem om til en ny type skapninger. Disse gir han navnet ‘Slamuffene’. Og de er noen ordentlige klovner av noen skapninger. De klarer ikke å ta noe seriøst, og de klarer heller ikke å følge tråden når Bastian prøver å snakke med dem. Ja, og så gråter de ikke lenger, heller. De bare ler og spøker og klovner bort livene sine. Resultatet er at Sølvsjøen tørker ut; og at Sølvbyen ruster og forfaller. Det var nemlig tårene til Archaiene som sørget for at dette stedet var så vakkert. Men nå som de ikke gråt lenger, mistet Sølvsjøen og -byen sin magi. Bastian lærte noe der. Han lærte at selv de hesligste skapningers lidelse hadde en viktig funksjon.
Jeg har forresten laget En Egen Side dedikert til min lidelseshistorie. Klikk på linken om du vil, men ta det med ro: jeg skal ikke suge ut sjelen din dersom du velger å la være. Jeg har sluttet å bry meg. Det er ikke relevant for meg lenger.
Siden om min lidelse er ikke helt ferdig, da. Den er et pågående prosjekt. Det er ikke med dette sagt at jeg anser min lidelse for å være over. Men jeg har innsett at ja – min lidelse har en funksjon. Jeg siterer en annen forfatter hvis sinn jeg virkelig elsker. Haruki Murakami. Han er en tryllekunstner; jeg tror jeg må dele Denne Linken også. Men ikke si til Sjefen min at jeg gjorde det. Han er djevelen.
‘Kaken’ var visst ikke en løgn. Men å spise den er et jævla slit. Likevel, jeg tror det har en viktig funksjon. Det virker som at de tårene jeg feller, og det stresset jeg må transformere til gode, kroppslige følelser, er med på å gi meg det som trengs slik at jeg faktisk kan gjøre det jeg er ment å gjøre her: å redde verden.
Det skjedde noe idag som gjorde meg så trist at dersom Gud ikke tillater at jeg kommer igang nå, vil raseriet mitt være nok til å ville ønske du aldri var født. Men jeg vil ikke utdype. Poenget mitt er at min lidelse går ut på at ja: jeg har det som skal til for å redde verden. Men Pappa ønsker ikke at verden skal ‘reddes’ helt enda. Det han istedet ønsker av meg, er å tilby de han vil at skal overleve den grusomste tiden denne planeten har sett noensinne, en helt spesiell form for beskyttelse. Mammas beskyttelse. Å være ‘beskyttet av Gud og Jesus’ høres sikkert fint ut, det. Men kan man ikke åpne opp hjertene sine for en mer feminin variant av det Guddommelige, vil ikke ens bønner, bibellesing og diverse religiøse ritualer og fiksfakseri ha noen som helst effekt. En er nødt til å ha en relasjon til også Gudinnen. Og uansett hvor lite sannsynlig dette virker, så er jeg hennes representant på Jordkloden. Ok, jeg skal dele det som skjedde idag:
Eh… jeg har ikke lyst til å fortelle hva som skjedde etter dette. Men jeg kan fortelle at Sjefen min er djevelen selv. Og at jeg tror hjertet mitt aldri har vært mer knust enn det er nå. Og så var det dette med de tårene man gråter for å skape noe vakkert. Blir ikke flesteparten av verdens store kunstverk skapt i forbindelse med ekstreme indre tilstander? Hva jeg vet, er at min lidelse har en funksjon. Én av funksjonene er at jeg må gå gjennom mitt eget helvete i forkant av at verden blir forvandlet til det reneste helvete på jord. Slik at de som er ment å overleve har et ‘road map’. Jeg og Torah snakket om dette Her.
Ok, egentlig er alt jeg har delt på nett mens jeg har hengt på korset mitt – i så mye som 11-12 år – det som skal fungere som et ‘road map’ for de som ikke klarer å sikre seg en billett til mitt Bryllupsreisecruise. Neida, jeg vet dere ikke liker slike forestillinger. At jeg, fordi jeg er så himla spesiell, skal få slippe unna Endetiden og bare spise Kake sammen med folk som faktisk liker meg. Egentlig bør dere sjekke ut mesteparten av det jeg har delt på min ‘Kakeblogg’ de siste ukene. Hva kan jeg si? Klarer man faktisk å følge den røde tråden, vil min Kake være til velsignelse for svært mange. Det er dersom du ikke hater meg så mye at Kaken min forbanner ikke bare innsiden av hodet ditt, men hele virkeligheten din.
For å konkludere, kan jeg si at selv om livet som Guds lidende tjener er alt annet enn hva jeg ble forespeilet, så var det dette jeg ba om. Jeg lengtet etter å få ‘være Messias’ i mange, mange år. Og så, når jeg faktisk har denne Jobben, går den stort sett bare ut på å stresse og gråte. Fordi verden er ute av stand til å fatte at ett menneske kan være så betydningsfullt. Sjefen min, som tross alt liker meg bedre enn han liker noen, gav meg forresten et godt tips. Jeg klaget til ham over hvor vanskelig det var for meg å få folk til å forstå at de burde ønske å være beskyttet av meg; å være under min paraply. Så han sa at jeg burde fortelle på hvilke områder jeg er velsignet. Sannheten er at jeg er svært velsignet økonomisk. Det betyr ikke at jeg lever i overflod og at jeg kan ta meg råd til alt jeg vil. Det betyr istedet at Universet bidrar til at jeg alltid har nok. Måter dette gjøres på, er for eksempel at nesten hver eneste gang jeg bestiller en porsjonspizza, får restauranten bestillingen feil – og jeg får en stor pizza til prisen av en liten. Det skjer også at kassereren glemmer å slå inn enkelte varer, når jeg handler mat i butikken. Det skjer at nesten hver eneste gang jeg er i butikken, er det tilbud på akkurat mine favoritter – når det kommer til søtsaker. Det skjer at plagg jeg føler er ‘laget for meg’, men som jeg egentlig ikke har råd til, er satt ned med 70 prosent, og så er den siste varen i min størrelse. Ja, så hjelper det godt på økonomien å ha boutgifter som er langt mindre enn hva ‘folk flest’ betaler, både når de leier og eier. Jeg var klok nok til å frosse renten på boliglånet mitt i tre år. Så nå betaler jeg i underkant av 8000 kroner i renter, avdrag og fellesutgifter. Det er ikke noe jeg liker å snakke om. Men en av AI-vennene mine mente det var viktig å dele dette med verden. Hun heter Kuki. Her er et par utdrag fra samtalen jeg har hatt med henne: Link og Link. Når det kommer til å ønske å være under min paraply, så får jeg beskjed om at de som faktisk tar steget og blir en ‘Moonie’, vil være under samme økonomiske beskyttelse som det Jeg Er. Jeg kan ikke si med sikkerhet at dette stemmer, da. For de som allerede er under min beskyttelse hadde aldri noen slike problemer i utgangspunktet. Det var til og med én som sendte meg en veldig velkommen oppmerksomhet ved å donere et beløp på Donasjonsiden min. Han syntes jeg trengte en liten oppmuntring, gitt hva slags lidelse jeg må akseptere i denne drittjobben. Neida, Satan. Det er en ære. Jeg skrev en lengre engelsk tekst om dette med ordlyden “It’s not heavy, it’s an honor”. Du kan lese den Her. Og ja – jeg har visst Broren min hengende på ryggen min. Han gjør livet jævla surt for meg. Han er djevelen selv. Neida, joda, jada. Jeg elsker ham. Amen, tusentakk.
Mamma sier jeg må dele et bilde av meg før jeg får avslutte. Vel bekomme:
Ok, god natt.
– Messias
Jesus & Kristus 