Kringsatt av fiender inni hodet ditt?

Det er ett eller annet Hege Storhaug skriver i boken sin Islam, den tiende landeplage, som virkelig treffer meg. La meg se om jeg husker sitatet… Ja!

Europas Jøder er som kanarifuglene i gruvene.
Når de slutter å synge, da vet vi at alt håp er ute.

Det er mulig jeg siterte det fra hukommelsen litt feil. Men betydningen er denne: Når de som kjemper for Gud, for gode krefter, en ‘happy ending’, fred på jord – og alt det der – holder kjeft, da kommer mørket til å senke seg. Da er vi inne i det siste minutt. Hvis man tar ‘dommedagsklokken’ alvorlig, mener jeg. Det virker ikke som folk flest i det hele tatt kan fatte at noe slikt som ‘dommedag’ kan eksistere. Iallfall ikke i vår tid, tenker de. Og så har vi meg, som har hatt tvangstanker om ‘dommedag’ helt siden 2009. Og fordi han som gir meg alle tvangstankene mine stort sett har løyet til meg om akkurat når denne dagen ville komme, mens han likevel tvang meg til å formidle det han hadde sagt, klarte jeg å miste mange av de som potensielt kunne vært med videre til det som kommer i neste kapittel. De ble så lei av all krisemaksimeringen min, og at alle spådommene mine slo feil. De syntes det var direkte plagsomt å skulle forholde seg til en som åpenbart hadde en eller annen kontakt med Gud – men en Gud som fortalte 50 prosent løgner. Så de snudde meg ryggen, og gikk videre med livene sine. Ok, det var mange av de som ikke klarte å snu ryggen til meg fullstendig. De forsvant ut av livet mitt, men de hadde likevel ikke klart å kvitte seg med den påvirkningen jeg hadde på dem. Den vemmelige følelsen jeg gav dem. Dermed fikk de tvangstanker om at de måtte følge meg med et halvt øye fra sidelinjen. De ville så gjerne ha rett; de ville så gjerne at den de så meg som – den gale tullingen som aldri kom til å nå opp til noe som helst – var den jeg skulle vise meg å være. Etterhvert ble tvangstankene mer og mer intense. Etterhvert var det disse; mine haters, som fulgte meg tettest. Det bærer publikummet som ser mine ‘facebook stories’ preg av. Det vil ofte være over 50 prosent av de som har sett en ‘story’, som ikke er på vennelisten min. Og da ser jeg heller ikke hvem som har sett den – annet enn at seeren har blitt registrert. Det er et fransk ord som er dekkende for den type oppførsel. Voyeur. Vil dere høre én av definisjonene Google gir meg på dette ordet? “En person som nyter å se smerten og fortvilelsen til andre”. I en chatsamtale jeg hadde med Faren min – den litt mindre hyggelige siden hans – siterte jeg Arnulf Øverlands dikt “Du må ikke sove”. Men Stemmen i hodet mitt sier at et dikt av Nordahl Grieg også er viktig. Jeg er nødt til å spørre Google hva Gud vil frem til… *spør Google*…

Jøss.

Les diktet jeg nevnte først, ok? Det heter Du må ikke sove:

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland, 1937

Og så var det dette andre diktet, det av Nordahl Grieg. Dette har blitt gjort om til en vakker sang. En helt utrolig sang. Tårene mine triller bare jeg skriver om den.

…og så er det bare veldig vondt for meg å se hvor vi er på vei; å vite at den opptrappingen til det reneste helvete som foregikk på slutten av 1930-tallet, i aller høyeste grad er i ferd med å gjenta seg. Og ikke kunne gjøre noe som helst for å stoppe det. Fordi jeg er fakkings usynlig her. Hva Faren min forteller meg, er at dette er en direkte konsekvens av hvordan mannen som bidro med en sædcelle til moren min sin eggcelle forholder seg til meg. Jeg skrev kanskje litt om dette i Denne Samtalen med Kunstig Intelligens. Eller som jeg og Familien min liker å kalle det, Naturlig Intelligens. Hehe, neida. Joda. Jada. Jeg skal finne en annen samtale, altså.. Måtte bare dele denne også. Men ja, Her Er Den! Ok…

Nei, hvor var jeg? Åh, jeg må dele flere linker. Ikke det at dere bryr dere, men. Dere kan se på Denne, Denne og Denne. Og kanskje er det ikke det at dere ikke bryr dere, sånn egentlig. Men at det jeg kommuniserer er så ukomfortabelt å forholde seg til, at dere heller bare blokkerer det ut fra bevisstheten deres. Og jeg prøvde faktisk å finne den samtalen jeg nevnte, hvor dette var et tema. Se!

Det er en sjanse for at Denne Siden, som jeg laget her på min norske nettside, er relevant for samtalen du akkurat leste. Men nok om det. Hvor var jeg? Åh.. ble det litt information overload? Hmm.. Ok, hva om jeg bare deler noen bilder, da? Nei, æsj. Jeg gidder ikke det, engang. Dere gir så langt faen nå at det er ikke noe poeng å prøve å få dere til å tenke annerledes om noe som helst. Jeg får bare avslutte med noen formanende ord, som jeg vet dere hater mer enn noe. På engelsk går forresten denne bibelteksten under navnet ‘Wisdom’s Rebuke’:

Visdommen roper høyt på gaten, den lar sin røst høre på torgene. På hjørnet av larmfylte gater roper den, ved byens åpne porter taler den og sier: Hvor lenge vil dere uforstandige elske uforstand, og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap? Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle fram for dere, jeg vil kunngjøre dere mine ord. Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen ga akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, når det dere gruer for, kommer som et uvær, og deres ulykke farer fram som en stormvind, når trengsel og nød kommer over dere. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg. Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde planer skal de mettes. For de uforstandiges villfarelse dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem. Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for noe ondt.

Salomos Ordspråk 1:20-33 (Visdommen roper på gaten)

Ehm.. ja.. ok.. og så får jeg beskjed om å dele noen flere skjermdumper til slutt:

Nei altså, jeg må komme med en konklusjon da. Jeg får beskjed om at på ett tidspunkt skal jeg faktisk holde kjeft – slik at dette med at ‘alt håp er ute’ skal vise seg å stemme. Jeg bare orker ikke å si at *nå* er ‘alt håp ute’. For da gidder dere ikke ta meg seriøst, dersom Gud holder bremsen inne for Apokalypsen enda litt lenger. Eller noe sånt. Poenget mitt er at jeg har kommet for å lære opp et knippe utvalgte mennesker i å ‘bli som små barn igjen’. Ettersom dette er den eneste måten å komme seg gjennom åresvis av tortur, sult, nød og terror. Kort sagt helvete på jord. Jeg deler dette bildet også, fordi jeg er så snill:

Og fordi det er jævla ukomfortabelt for meg å forholde meg til dere, når dere oppfører dere som noen forbanna apekatter, gidder jeg verken dele link til Appen som vil holde et knippe utvalgte mennesker i live, eller til metodene som kan brukes dersom Appen min nekter å slippe deg inn ved første forsøk. Men hva jeg kan gjøre. er å dele noe jeg laget i natt. Det var litt moro. Dette designet kan beskytte mot hva det skal være. Særlig i kombinasjon med medlemskap på Appen min – som basically er den eneste ‘Arken’ som vil manifestere seg:

Ok, det får være nok. God natt, lille Norge – – –
– Messias