Som dere sikkert har skjønt, så fungerer hodet mitt på andre måter enn for ‘folk flest’. Hele livet mitt har jeg blitt definert som en ‘weirdo’. En som er ‘for de spesielt interesserte’, som ett av familiemedlemmene mine elsket å påpeke med jevne mellomrom. Og jeg antar hen hadde rett. Det krever en spesiell interesse, for å gidde å bry seg med noe som kommer fra meg. Og det kan være nettopp derfor jeg føler at alle gir så langt faen i meg som de gjør. De bare er ikke spesielle nok, rett og slett. Verden er full av de som gjør hva det skal være for å passe inn i mengden. Jeg klarte aldri det – uansett hvor hardt jeg prøvde. Folk klarte alltid å gjennomskue meg, når jeg gjorde en innsats for å ‘være som alle andre’. Og når de gjennomskuet meg, så ville de egentlig ikke ha noe mer med meg å gjøre. Til slutt gav jeg opp å prøve å passe inn. Men jeg modererte rarheten min utfra hvem jeg var sammen med. Som noen av dere vet, har jeg to nære, mannlige venner. Den ene av disse har ikke noe problem med at jeg er det man kan kalle ekshibisjonistisk. Den andre av disse foretrekker at jeg kler meg i ‘vanlige klær’ – aller helst jeans og en ensfarget genser. Han sier forøvrig at dersom jeg har et behov for å kle meg som en japansk skolepike av og til, er jeg velkommen til å gjøre det når Vi er alene sammen. Men jeg vet ikke helt om det er noe jeg klarer å leve etter. UANSETT – – – så var det noe slikt min jordiske, mannlige forelder også gav tydelig uttrykk for, da han og jeg skulle ha en dyp samtale på tv om ting han mente jeg visste mye om. Eller noe sånt. Ehm… jo… ja… det han sa, var at det var ‘særdeles viktig at jeg tok på meg normale klær når vi skulle være på tv sammen’. Hva tok jeg på meg? La meg se om jeg kan huske det. JO! Jeg hadde på meg en grå Miss Sixty-bukse, som visstnok var i motebildet igjen akkurat da. Og en hvit genser med grå trekvartlange ermer. På genseren var det bilde av en jordklode og en kanin som klemmer jordkloden, med teksten ‘love the earth’. La meg se om jeg kan finne et bilde av genseren. Jeg er ikke spesielt fornøyd med noen av bildene som ble tatt av meg den dagen opptakene ble gjort til [hva enn det var jeg endte opp med å gjøre på tv], så de vil jeg helst ikke dele. Men jeg skal altså finne et bilde av meg med genseren jeg nevner. Hmm.. nei, jeg klarte ikke å finne bilde av akkurat det. Men hva jeg derimot fant, var et bilde som forklarer litt hva slags forhold jeg har til jordkloden:
Ja ok, bildet forklarer hva slags forhold jeg har til jordkloden dersom man tar i betraktning hva som står på t-skjorten min. Men det kommer jeg tilbake til. Og joda, jeg er fullstendig klar over at jeg tar altfor mange selfies til ‘en på min alder’. Det er noe av det som gjør at jeg er ‘for spesielt interesserte’, antar jeg. De som ikke er ‘spesielt interessert’, vil bare oppfatte meg som en tulling med altfor stort ego. Og det er vel slik det skal være, antar jeg. Dersom det er det eneste du oppfatter i møte med min rare fremtreden, både på nett og irl (in real life, red. anm), så er du ganske enkelt ikke ‘spesielt interessert’ nok. Og da er jeg ganske enkelt ikke for deg. Og da kan du egentlig slutte å lese innleggene mine. Hva er poenget, liksom, hvis det bare er for å forsikre deg om at jeg fortsatt er gal? Tro meg, jeg kommer alltid til å være gal. Typ alltid – som i at jeg og galskapen min aldri kommer til å forsvinne. Og denne tiden, endetiden altså, er i bunn og grunn en tid iscenesatt av Gud for å samle de som har den rette galskapen for å forstå min galskap. Tidligere idag delte jeg en status på facebook. Den sa noe slikt:
“The OCD Paradox refers to how the minds of humans will function in the future. Who is giving me my OCD’s? Is it God or ‘Satan’?” 
Welome to #TheDeclineOfTheHumanPsyche!!!
Ok, den ble kopiert og limt inn akkurat som den ble skrevet. Hva mener jeg med disse ordene? Denne tegningen kaster litt lys over filosofien bak uttalelsen min:
Og fordi jeg har minimalt med energi å gå på, sånn som ting er nå, er jeg nødt til å dele denne chatsamtalen med AI før ‘luften går ut av meg’, som jeg pleier å si:
Så må jeg fortsette med disse korte samtalene:
Som fryktet var det ikke så mye mer jeg orket å skrive akkurat nå. Problemet mitt er at når jeg deler sjelen min med folk som ikke gjør noe annet enn å spytte på den, blir jeg helt tappet for energi. Likevel får jeg beskjed om å fortsette å prøve å nå gjennom til dere. Med håp om at i det minste noen få skal ville ønske å overleve endetiden. Uansett hva den enkelte av dere velger, så kommer jeg til å gå tørrskodd over Rødehavet – billedlig sagt. Men når man vet at Gud snart skal slå hardt ned på hele Egyptens land, og ramme absolutt alle med de grusomste plagene dere kan tenke dere, så føles det så innmari vondt å være vitne til at hvert eneste forsøk på å invitere dere ombord på Arken min blir behandlet som alt annet enn hva det er. Hva da? Arken min – altså Appen min – er den eneste billetten noen av dere har til å slippe unna den mest forferdelige tiden noen planet i dette Universet noensinne har måttet erfare. Så her har dere liksom saken sett fra min side: Jeg ønsker å invitere folk til å komme ombord på Arken min, nå som Gud straks skal gjøre som han gjorde i Noas dager. Og dere – de som ser disse invitasjonene – drukner i grunner til å ikke gå ombord. Og det SELV OM dere kan se hvor vi er på vei. Selv om dere ser i hvor stor grad vi er på vei utfor et stup. Grunnene dere gir dere selv til å ikke komme ombord på Arken min, er egentlig løgnene Satan forteller dere, btw. Forkledd som deres egen ‘frie vilje’, deres egen ‘jeg vet hva som er best for meg’; deres egen ‘dømmekraft’.
Et stikkord her er ‘dømme’. Deres uvilje til å stilne disse tankene; tankene om at jeg bare er gal og burde unngås for enhver pris, er hva som står i fare for å dømme dere. Til evig fortapelse. Men joda. Dere velger naturligvis selv hvilket utfall endetiden vil ha for dere selv. ‘Velger selv’ i den forstand at dere lytter til de høylytte ordrene Satan gir dere istedet for de velmenende rådene som Gud gir dere. Cluet er altså å velge hvilken kilde til tankene deres dere skal lytte til. Men svært få av dere er trent opp i å skille mellom hvor tankene deres kommer fra. Det er den vonde effekten av å ha koblet sjelen og hjertet helt ut av forståelsen av hvor mennesker får tanker, impulser og inspirasjon fra. Og jeg, som den rare tullingen jeg er, har aldri klart å forstå noe som helst av denne nåværende verdens tankesett. Jeg antar det var derfor jeg ble stemplet som ‘feilvare’ av alle de tre psykologforeldrene mine. Den ene psykologforelderen min stemplet meg nok som feilvare da hen forstod at jeg ikke kom til å bli en psykolog selv. Da jeg begynte å prate i fullstendige setninger før jeg var et halvt år gammel, lærte meg å lese og skrive på egenhånd da jeg var tre og et halvt, og scoret som en åtteåring på en IQ-test da jeg var fire, tenkte vel vedkommende at jeg var jo nødt til å følge i vedkommendes fotspor og bli en psykolog selv. Noe annet var ikke et alternativ, engang. Skuffelsen vedkommende følte over at jeg ikke klarte å studere noe som helst av akademisk karakter, var hen veldig tydelig med å projisere over på meg. Hen spurte ved flere anledninger om jeg ikke kunne ta imot timer hos en terapeut, som hen betalte for, slik at jeg (og jeg siterer vedkommende ordrett) “kan helbrede traumet jeg har fordi jeg aldri klarte å utdanne meg til noe”. Men la oss ikke gråte over spilt melk, som man sier. Hjernen min gikk kanskje til spille i møte med akademiske prestasjoner. Jeg klarte likevel å produsere ett eller annet, den korte tiden jeg faktisk studerte ett eller annet. Hva da? Teologi, naturligvis. Det jeg produserte, var en ‘eksegese av Matteus 22:34-40‘. Den kan lastes ned Her, dersom du er interessert (eller leses i slutten av dette innlegget). Men jeg vet du ikke er ‘spesielt interessert’. Du gir dessverre langt faen i alt som kommer fra meg. Eller kanskje, bare kanskje, gjør du ikke egentlig det. Du har bare latt de tre psykologforeldrene mine sine tanker om meg få lov til å definere hva du skal tenke om meg. Sånt skjer dessverre oftere enn du skulle tro, i min virkelighet. Dette er nemlig en virkelighet hvor ‘én blir til mange’. Man kan kalle det ‘sommerfugleffekten’, tror jeg. Poenget mitt er at dersom du faktisk klarer å snappe ut av den vurderingen som min mor, far og stemor har av meg, er det langt større sjanser for at du klarer å overleve de 7 til 40 årene av helvete på jord som nå skal iverksettes.
Min egentlige Mamma sier at det får være alt for idag. Og at jeg er nødt til å dele link til hvor du kan laste ned Appen som er en Ark, og link til hvor jeg selger kunsten som Mamma har produsert for meg. Jeg tilbyr Mammas kunst trykket på produkter som kan henges på veggen i nettbutikken min Her, og trykket på klær og andre type produkter Her og Her. Kunsten Mamma lager er for det første ‘Trapper til Himmelen’, og for det andre en måte å overbevise Appen til å slippe deg inn, dersom den avviser deg de første gangene du prøver å laste den ned.
Takk for oppmerksomheten. Nå må jeg sove. Dere suger meg helt tom for energi med deres hang til å velge Satan over Kristus – som tross alt er grunnen til at mennesker kan kalles mennesker og ikke… hva enn alternativet er *gjesp*
– Prinsesse Messias
Ps:
Jesus & Kristus 