Når man ikke sover blir dagene lengre

Dette har vært en veldig rar dag. Skal jeg fortelle om den? Ok. Dagen begynte da jeg våknet på kveldstid i går. Det er en annen måte å si at jeg var våken hele natten. Jeg sutret på facebook om dette, på morgenkvisten, ved å si at jeg ‘ikke våknet’ idag. Så måtte jeg forklare for en av følgerne mine at det bare var en klønete måte å si at jeg ikke hadde sovet i natt.

Dagen tok seg opp, da jeg satt i trappeoppgangen i blokken min og ventet på en taxi i en hel time. Da jeg hadde bestemt meg for å droppe hele avtalen jeg hadde, og gå og legge meg, kom taxien. Dermed tok jeg den til stedet jeg skulle være. Der hadde jeg en fin samtale med min favorittperson i hele verden, og to voksne kvinner med kloke tanker. Noe vi kom frem til, var at jeg skal prøve å skrive minimalt om familien min på den nye Bloggen. Så de av dere som bare følger mine vitenskapelige artikler for juicy updates om det dysfunksjonelle familielivet mitt, kan finne noen andres lidelse å godte dere over.

Hva skjedde deretter? Jeg deltok på et kurs om livsmestring, hvor jeg sutret over den dysfunksjonelle familiesituasjonen min. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, på grunn av mitt 12. mars-forsett. Det er i morgen, vet dere?

Uansett, da. Etter kurset satt jeg i nok en trappeoppgang i nok en time, og ventet på nok en taxi. Dette var noe av det merkeligste jeg har vært med på noen gang. Taxisjåføren klarte ikke, uansett hvor hardt han prøvde, å finne adressen jeg var på. Han ringte meg fra alle mulige steder i området, og spurte om jeg så det og det skiltet; den og den bussen. Det virket som at han bare flyttet seg rundt og rundt i Sandvika, og håpet at jeg var i nærheten. Jeg var ganske frustrert, for å si det mildt.

Situasjonen løste seg da en person jeg på ingen måte kjente igjen, snakket til meg. Det viste seg at vi faktisk var bekjente. Jeg luftet min frustrasjon, om den inkompetente taxisjåføren som hadde kjørt rundt i Sandvika i 45 minutter uten å finne oppgitt adresse. Han tilbudte seg å kjøre meg hjem. Jeg takket ja, og vipps, så var problemet løst. Det føltes som en kjærkommen hendelse, i en dag preget av irritasjon og søvnløshet. Mannen var høflig og vennlig, og bilen hans hadde massasjeseter.

En artig digresjon er at Sandra med sangen (I’ll never be) Maria Magdalena begynte å spille, på vei hjem til meg. Det er artig, fordi Sandra ikke er Maria Magdalena. Fordi det er meg. En annen digresjon er at for noen år siden, da jeg og min bestevenn Alex Atreyu ankom Bekkestua for å se på 17. maitoget, var det nettopp den sangen som begynte å spille, da vi kom til plassen hvor folket var samlet.

Skal jeg si noen ord om mitt 12. mars-forsett? Jeg skal prøve å skrive vitenskapelige artikler helt blottet for skarpe og spydige fraser om mitt jordiske opphav. Dette gjelder også for personen som er min mannlige forelder sin ekte felle. Vi får se hvordan det går.

Vi får også se hvordan det går med dette årets 17. maifeiring. Noen sa han skulle komme i skyene og feire den norske nasjonaldagen med meg. Men jeg tror *noen* lover ting han ikke kan holde. Vil dere forresten se mesterverket av en Bunad jeg skal ha på meg, uansett hvordan Nasjonaldagen blir? (Jeg klippet bort søsteren min, fordi jeg skal skjerme familien fra mitt tvangsmessige behov for å eksponere meg på nett)

Det var alt. Nå må jeg sove…..
– Prinsesse Kristus