For å forberede meg på Apokalypsen, var jeg alene i leiligheten min i nesten en hel måned, uten å treffe noen. Jeg overdriver litt, altså. Men jeg gikk i lockdown noen uker før resten av Norge. Noe av det siste jeg gjorde, før 12. mars i fjor, var å kjøpe et smykke jeg hadde ønsket meg til jul i 2019. Jeg fikk ikke smykket til jul. Men i mars var det nedsatt med 60 eller 70 prosent, og jeg tok meg råd til å kjøpe det. Det var langt dyrere enn noe smykke jeg har kjøpt, noen gang før. Korset var det siste de hadde av akkurat denne modellen, og det stod ganske riktig mitt navn på det. Da jeg viste det til Enrique, senere den dagen, ba han meg ta det med til presten og få det velsignet. Og det gjorde jeg, så fort jeg fikk anledning til det. Presten sa at Gud måtte velsigne ikke bare korset og meg – eieren av korset. Men også alle som bærer det. Dermed begynte jeg å låne det ut. Den første som lånte korset mitt opplevde å få både et musikkoppdrag og Stigmata. ‘Stigmata’ er sår i håndflaten, litt lik de Jesus hadde. Men personen klarte ikke helt å innse Hvem Jeg Er, og forsvant ut av livet mitt. Heldigvis fikk jeg korset tilbake.
Er det ikke fint? Jeg har tvangstanker om at jeg selv bare kan bruker dette til de helt spesielle anledningene. Vet dere ikke hva ‘Auryn’ er, forresten? Det er medaljongen som Barnekeiserinnen i Den Uendelige Historie låner bort til de som kjemper for henne. I boken og filmen er det bare Atreyu, Bastian og Falcor (lykkedragen) som har Auryn, i løpet av fortellingen. Mamma sier at i min fortelling er det bare de jeg stoler uforbeholdent på, som skal få bruke dette. Men jeg føler ikke på noe umiddelbart behov for å velge krigere og ruste dem til kamp. Når sant skal sies, føler jeg et større behov for å ha på meg korset med denne kjolen, som også spares til en helt spesiell anledning:
Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Hver eneste Påske, de siste ti årene, har jeg hatt et *bittelitt* større håp om at jeg endelig skal få komme ut av skapet. Det er vel ikke nødvendig å fortelle dere at det bibelstedet jeg synes er mest utfordrende, er Markus 13:32? Der står det ganske enkelt at ikke engang Sønnen vet når Jesus kommer tilbake i herlighet. Det er nok sant, altså. Jeg tror ikke Broren min vet mer enn meg, når det gjelder tidsperspektivene her. Men det står ingenting om at det er Datteren som plages mest av dette. Fordi det er hun som har fått den tyngste jobben, av Jesus og Kristus. Broren min, som virkelig ikke er Jesus, virker som han synes hele dette ‘komme tilbake fra de døde’-styret er akkurat det. Noe skikkelig mas. For min del, som på alle måter er Kristus, føles det vondere og vondere jo lengre tid det tar før verden får vite om Oss.
Men nok om det. Hva har jeg gjort idag? Av en eller annen grunn liker jeg å tilbringe lørdagene alene med Gud. Jeg har fått gjort to fornuftige ting. Nei, tre ting – når jeg tenker meg om. For det første skrev jeg Denne Vitenskapelige Artikkelen. Dessuten har jeg klart å male Broren min og meg selv, i maleriet jeg holder på med. Nå er det bare Mamma som gjenstår, så er hele Den Hellige Familie representert. Det siste jeg gjorde, av Messias-relatert arbeid, var å slå et slag for Gud, meditasjon og den potensielle Dommen som kommer – – – dersom Bibelen snakker sant. Dette foregikk i en gruppe på facebook. Og jeg forteller dere ikke hvilken. Men jeg kan nevne at jeg vet at minst én av mine Vitenskapelige Artikler har blitt delt i denne gruppen.
Jeg tror jeg får si at det var alt. Men før jeg avslutter må jeg fortelle at jeg har funnet en ny midlertidig yndlingssang. Denne var det noen som sang, i en film jeg så på på Netflix, nå i kveld. Jeg skal ikke si at jeg ikke tok til tårene. For det var akkurat det jeg gjorde. Og jeg følte på et savn etter en skikkelig ordentlig lovsangskveld. Innerst inne er jeg en karismatisk gladkristen som elsker å møte andre kristne og synge for Gud. I min teologiske diskusjon på facebook skrev jeg at Gud verken forteller meg hva vinnertallene for Lotto neste onsdag vil være, eller når Norge kommer til å åpne grensene slik at man kan reise igjen. Personlig føler jeg på en sterkere lengsel etter åpne grenser, enn noen millioner koronaer på kontoen. Og helt umiddelbart føler jeg på et sterkt behov for at kjæresten min skal våkne, så jeg kan fortelle ham hvor mye hjertet mitt lengter etter Gud. Han er Gud, bare så dere vet det. Her er sangen, forresten:
God natt, og god Påske!
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 