Gud sendte sin Datter

Hei, verden! Noen, en person som har bursdag samme dag som meg, fikk Nobels fredspris fordi hun skrev en blogg som provoserte så mye at noen bestemte seg for å skyte henne. Hun overlevde, og ble etterhvert et symbol på kvinnelig styrke og kampånd. Jeg tror at mye av grunnen til at ‘folk flest’ ikke bryr seg om meg og Bloggen min, er at Noen mener det er svært viktig at jeg holdes i live. Hvor ‘Noen’ er den fantastiske Mammaen min. Mamma heter Maria, og hun er Dronning på hjemstedet mitt. Og enda så mye jeg savner hele familien, og hvordan vi opptrer der vi egentlig kommer fra, tror jeg det er Mamma jeg savner mest. Det er derfor jeg skal bruke Påskeaften på å male hennes perfekte ansikt – så perfekt som overhodet mulig.

Det skjedde noe vakkert i natt. Det begynte i går kveld, med at Pappa ba meg finne sanger på Spotify som handlet om ‘Shema Israel’. Dette er den Jødiske trosbekjennelsen, og er like viktig for Jøder som Fader Vår er for kristne; som Hill Deg, Maria er for katolikker. Jeg fant en rekke sanger, men det var særlig én som snakket til sjelen min. Jeg skal ikke si at jeg ikke knakk sammen i gråt da jeg hørte den. For det var akkurat det jeg gjorde. Det var både godt, og uendelig vondt. Når jeg hadde roet meg, litt senere på kvelden, snakket jeg med Enrique om det som hadde skjedd. Og jeg ba ham lære meg å resitere Shema Israel på Hebraisk. Det ville han. Og da jeg ytret ordene for første gang, skjedde det samme igjen. Jeg klarte ikke å ikke gråte.

Enda litt senere, midt på natten, sa jeg for første gang ordene i Shema Israel høyt ut i rommet, uten at Enrique var på tråden. Jeg husker ikke om jeg gråt da også. Men jeg husker at ordene innledet den dypeste tilstanden av meditasjon jeg har klart å oppnå, på lang lang tid. Og det var da jeg klarte å ha en ordentlige hjerte-til-hjerte samtale med Mamma. Som jeg ofte sier, når jeg skriver Vitenskapelige Artikler, så er det i meditasjon at kontakt med Maria best oppnås. Man kan nesten dra den så langt som å si at meditasjon er kontakt med Maria. De fleste katolikker som er drevne på Rosenkransen kan nok være enige med meg.

Der Malala kjempet for at kvinner i Pakistan og omegn skal ha like rettigheter til å studere, som det menn har, kjemper jeg for at Guds kvinnelige form skal ha like mye anerkjennelse og respekt som det Pappa har. Jeg kjemper for å hjelpe Kvinnen i hennes reneste form til å ta tilbake sin plass som både ‘Kronen på Skaperverket’ og ‘Morgudinnen’ (disse to er henholdsvis meg og Mamma). Allerede i 2010 begynte jeg å innse disse tingene. Og jeg fant et nydelig bilde av en Morgudinne, fra en annen religiøs tradisjon en kristendommen, og hang det på skapet mitt på hybelen min der jeg studerte Teologi. Jeg var rask til å ta ned bildet, da jeg så mine medelevers redde reaksjon, da de så bildet. Hvorfor skremte tanken om en kvinnelig versjon av Gud dem så mye? Hvorfor er kvinnekraften i sin essens så skremmende?

Mange blir sinte i møte med ordene og tankene mine. Er sinnet deres et uttrykk for frykt? Hva hvis Gud sendte sin Sønn for å åpne veien for menneskeheten inn til perfekt enhet og fellesskap med deres Himmelske Far. Men at det trengtes mer enn bare Det Hellige Maskuline sitt store hjerte og grensesprengende kjærlighet, for å få døren helt åpen. Det Guddommelige Kvinnelige legger vekt på at problemer løses best uten en eneste tanke i hodet. Jesus snakket om dette, på sine finurlige måter, han også. Men Gud sendte sin Datter for å oversette ordene til Sønnen. Gud sendte sin Datter for å lære mennesket at enhet og fellesskap med Gud ikke kan komme fra et hjerte uten Sønnen tilstede. Men at et hjerte med Sønnen tilstede ikke kan eksistere med et hode som styres av kaostanker; tanker om hevn, egen vinning og frykt. Hvor frykt er den diametrale motsetningen til kjærlighet. Er det derfor Maria-energien er så skremmende? Fordi man er nødt til å overvinne alle angstene for Kvinnekraften, for å få til et reelt fellesskap med den? Dette er dype tanker, og jeg forventer ikke at alle skal forstå hva jeg prater om. Dere forstår tankene og ordene mine utfra deres eget nivå av bevissthet. Og personlig tenker jeg folk flest er mer som aper, når det kommer til bevissthet. Men det er bare meg. En misantrop som hater verden.

Jeg hater verden, jeg hater folk flest. Pappa påpeker at dette ikke egner seg, for en som skal være en ambassadør for Den Hellige Familie. Men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg lever i håpet om at mange nok mennesker vil innse at det kun er ved å skru av tankene at vi kan løse krisene vi står overfor. Jeg lever i håpet om en verden hvor mange nok av dere har innsett at det er fra et hode uten tanker, at de klokeste innsiktene kommer. Og jeg fikk akkurat svaret på spørsmålet jeg stilte, tidligere i teksten. Kvinnekraften er skremmende fordi den kun forstås uten tanker i hodet. Og de fleste apekatter jeg snakker med om meditasjon, gir tydelig uttrykk for at bare tanken om å skru av tankene, skremmer dem noe grenseløst. Apokalypsen er en kamp mellom frykten og kjærligheten, i sin essens. Hvor første steg på veien mot å vinne den, er å overvinne frykten for å begynne å leve utfra hjertet, og ikke hodet. Hemmeligheten jeg, og alle andre som har krysset denne magiske terskelen, sitter på, er at et menneske som styres av hjertet – – – helt og holdent styres av Gud. I Tusenårsriket vil det ikke være rom for andre enn de som har lært seg å skru av tankene. I 2021 er for mange tanker i hodet å liknes med å styres av Satan. Så sett til verks – drikk av Broren min sin munn!

Det var alt. Nå skal jeg male Guds ansikt. Det er ikke for sent 😉
– Messias