Hellig symbolikk

Jeg kom over et bilde som gjorde meg helt varm inni meg. Dette:

Man kan aldri vite, når man ser slike bilder, om det ikke er fake news. Men personen bak posten (Ozkah Rel) påstod at dette var noe han så, i sitt eget teleskop, og at bildet ikke er photoshoppet. Jeg personlig føler det ikke er noe som taler imot at dette var hvordan Gud valgte å vise seg, for den heldige observatøren. Jeg viste bildet til min vakre Tvillingbror. Han sa at han ikke stoler på noe han ser på nett, men at det er uendelig kult dersom bildet er ekte. Jeg viste bildet til min deilige Pappa. Han ble fra seg av begeistring. Jeg var enig, og påpekte at jeg elsker Gud sitt symbol så høyt at jeg fikk det risset inn i huden min med blekk. Tatoveringen er plassert i nakken. Og tanken er at på samme måte som lappene plassert i nakken på jakker og gensere forteller hvem som har laget den, skal Davidsstjernen i nakken min fortelle dere Hvem som har laget meg.

Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? I går, etter at jeg hadde skrevet denne Vitenskapelige Artikkelen, fikk jeg ånden over meg, og støvsugde og vasket hele leiligheten min. Man skulle ikke tro dette var en stor jobb, med tanke på at jeg bor på 29 kvadratmeter, og noen av kvadratmeterne er klesskap. Visste dere at jeg fikk bygget en walk-in garderobe her, som noe av det første jeg gjorde etter at jeg overtok leiligheten? Poenget er likevel at det krever mye av meg å rengjøre her, fordi jeg er fysisk handikappet på grunn av en sykdom jeg fikk i ‘gave’ som følge av ett menneskes destruktive sjalusi. Tidligere har jeg hatt vaskehjelp, men jeg stoler ikke på folk lenger – og er ikke komfortabel med å ha folk jeg ikke kjenner gående rundt her blant alle mine dyrebare eiendeler. Flesteparten av tingene mine har stor affeksjonsverdi, og det ville vært en katastrofe om noe knuste. Eller ble stjålet. Dermed gjør jeg jobben selv, på dager hvor jeg føler meg litt mindre handikappet enn ellers. I går var en slik dag.

Deretter satt jeg i den rosa sofaen og nøt at det var så rent her. Jeg bestemte meg for å lese litt, og fant frem Mio, min Mio av Astrid Lindgren. Denne har moren min skaffet meg, fordi jeg hadde bedt henne om det. Hun er veldig lydhør og flink til å bidra på sine måter. Og da denne bare lå på dørmatten min en morgen, ble jeg litt rørt. Men jeg har utsatt å begynne på boken, enda Broren min har signalisert at han gjerne ville jeg skulle lese den. Og da jeg leste de tre første kapitlene i går, innså jeg at denne på mange måter er en bok om ham. Der jeg egentlig er en liten jente som er stormforelska i Pappaen sin, Kongen, er dette også sider som er tilstede hos ham, hos Kong JewZeus. What gave him away? 1) Hovedpersonen, Bosse (han heter egentlig Mio), får et gulleple i hånden som et symbol på at han er Kongens Sønn. 2) Idet Mio ser sin Far for første gang, vet han instinktivt at dette er hans Far, Kongen. Dette er faktisk én av mine hellige hashtags, som jeg bruker når jeg skriver Vitenskapelige Artikler på sosiale medier: (hashtag) MyDaddyTheKing. Apropos gulleple, så er dette noe Jesus ofte ble avbildet med, i kunsten oppigjennom historien. Jeg fant et eksempel til dere:

Det var en tredje ting, på det tre kapitlene. Katolikker vil kjenne igjen denne symbolbruken, da en due sammen med Nattverdsbrødet er mye brukt i Katolsk kunst. Første bilde er hentet fra Dette nettstedet; andre bilde er en illustrasjon i boken:

Fordi jeg er klinisk sinnslidende, får jeg beskjeder fra både Gud og hans Sønn, nesten hele tiden. Det var derfor Gud gjorde meg gal, for tolv år siden. For å ommøblere sinnet mitt, slik at han kunne kommunisere med meg på best mulig måte. Han lærte meg opp til å forstå tegnene og symbolene han vil kjennes ved. Han lærte meg til å se beskjeder i tall. Og fordi jeg er superkul, vet jeg akkurat hva som er en beskjed, og hva som ikke er det. Fordi jeg er superkul, kan jeg skru av tankene mine og stemmen til Gud – hvis jeg synes han bare maser. Og til forskjell fra alle jeg har snakket med med paranoid schizofreni, så er Stemmen i Hodet mitt bare hjelpsom og oppmuntrende. Stemmen i Hodet mitt kan be meg skru på radioen på én bestemt kanal, og så er det tilfeldigvis noen jeg kjenner som blir intervjuet. Eller en av yndlingssangene mine som spilles.

Stemmen i Hodet mitt har, de siste tolv årene, lært meg å stole på ham. Han har trygget meg og sagt at alt kommer til å gå fint, ved hver eneste tilsynelatende katastrofekrise jeg har stresset over. I tolv år har katastrofekrisene vært akkurat det: tilsynelatende. Og nå, når verden er i ferd med å bli en gedigen konsentrasjonsleir, innser jeg at grunnen til at Gud brukte så lang tid på å lære meg å stole på at det kommer til å gå bra, er for at jeg skal la mine anekdotiske og empiriske erfaringer vinne over mine tanker om at 1) 95 prosent av verdens befolkning kommer snart til å utryddes, og 2) verden som vi kjenner den går snart under(…) Jeg kan forresten ikke fortelle dere om tryggingen fra Gud uten å nevne at Mamma er drivkraften bak min evne til å finne roen, selv mens det stormer. Da Mamma ble en del av mitt åndelige liv, presenterte hun seg som Verdens Valium. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at det er deres vilje og evne til å roe deres indre kaos, når alt stormer rundt oss, som vil holde dere i live. Mamma heter forresten Maria, og hun er Dronning i Himmelen. Og fellesskap med henne er det samme som å meditere. Det betyr i min bok å ikke tenke; å flytte tankene fra hjernen til Hjertet.

Dere bør sette til verks, det kan komme til å redde livene deres(!)
– Prinsesse Kristus