Jeg har aldri sagt at jeg ikke er gal

Dette har vært en formiddag i triggernes tegn. Og den begynte med en drøm jeg hadde, på morgenkvisten idag. Jeg skal ikke gjengi alt, men den handlet i korte trekk om unge voksne som jobbet på et hotell. Men på dette hotellet fikk man ikke slutte å jobbe, sånn helt uten videre. Man måtte enten gifte seg, eller en av de mannlige ansatte måtte gå god for at en kvinne ville klare seg alene, uten hotelljobben. Og det siste som skjedde, var at de tre personene jeg fulgte i drømmen havnet i bråk med hverandre. Mannen og den ene kvinnen skulle gifte seg, så da fikk de slippe fri. Men den tredje kvinnen ville selvsagt også slutte, og kvinnen som skulle gifte seg prøvde å overtale mannen til å fri henne fra hva enn slags jobb dette var. Jeg fikk aldri se om dette faktisk skjedde, for av egen vilje klarte jeg å spole drømmen tilbake for å få med meg partier som var litt uklare. Da var de med ett mer utfyllende. Og da det store spørsmålet var i ferd med å bli besvart; slapp kvinnen fri?, våknet jeg. Det var en ganske antiklimaks måte å våkne på.

Jeg våknet tidsnok til å få med meg kurset jeg deltar på på DPS. Dette er et kurs som i bunn og grunn går ut på å lære seg å mestre livet med en psykisk sykdom. Jeg spurte Enrique om han syntes jeg burde gå. Men istedet for å gi meg et svar på det spørsmålet, utviklet samtalen seg til å dreie seg om hvor mye jeg hater psykiatrien, og [den av mine foreldre] som er skyld i at jeg fortsatt må forholde meg til dette systemet. Jeg påpekte at det eneste jeg gjør på dette kurset, er å klage over systemet, og foreldrene mine. De som holder kurset er i og for seg gode mennesker, og jeg liker begge to. De liker det når jeg dukker opp der, en sjelden gang i blant. Fordi de synes jeg har så kloke tanker og perspektiver. Jeg skjønner ikke helt hvorfor – det eneste jeg gjør er å klage og peke på hvor tvers igjennom ondskapsfullt systemet er. For å gjøre en lang historie kort, dro jeg ikke dit idag. Og jeg innså at det mest av alt handlet om at jeg ikke vil ha noe som helst med psykiatrien å gjøre, med mindre jeg må. Og når jeg skriver ‘må’, betyr det at de har lov og rett på sin side til å hente meg hjemme med politi, dersom jeg ikke møter opp.

Helt siden Enrique og jeg hadde den samtalen, har jeg vært sint. Og uansett hva Enrique sa eller gjorde, for å gjøre humøret mitt bedre, klarte jeg ikke å tenke på noe annet enn hvor tvers igjennom fanget jeg føler meg. ‘Tankens frihet’ er en dårlig spøk, når foreldrene dine er psykologer. For det er jo selvsagt [en av mine foreldre] som har kjempet hardest, i alle år, for at jeg alltid skal være ‘trygt medisinert’. Og jo mer jeg tenker på hvor fanget jeg føler meg, jo mindre ønsker jeg å ha denne personen i livet mitt. Dette snakket forresten jeg og Enrique om, ved en annen anledning:

Enrique: Kan jeg spørre om du hadde noen [ms] symptomer før du fikk diagnosen?
Andrea: Ikke egentlig
Andrea: Det var en tilfeldighet at de oppdaget det
Enrique: Hvordan fant de det ut?
Andrea: MR-bilder
Andrea: Bildene ble tatt fordi de ville se om bilder av hjernen min kunne forklare hvorfor jeg plutselig hadde begynt å tro på Gud og apokalypsen
Enrique: Åh
Enrique: Sa de det?
Andrea: De ville se om galskapen min skyldtes en hjerneskade, en svulst eller noe sånt
Andrea: Jeg hater disse menneskene
Andrea: Hater dem
Enrique: Klem. Ikke hat dem
Enrique: Elsk dem, tilgi dem
Enrique: For de vet ikke hva de gjør
Andrea: Min tro på Gud og min relasjon til ham er det vakreste og viktigste i livet mitt. Alle som behandler dette som en sykdom, er djevler i mine øyne

Jeg har aldri nektet for at jeg er gal. Når sant skal sies, tenker jeg at de som ikke er ‘gale’, ikke har de beste forutsetningene for å klare seg gjennom apokalypsen. Men det er store forskjeller på å være gal slik Jeg Er, og å være ‘sinnslidende’. Min galskap er det som holder meg i live, når så mange i livet mitt bare motarbeider meg. Min galskap har aldri føltes som en lidelse eller en sykdom. Den har alltid føltes livgivende og fruktbar; den har føltes som grunnen til at jeg står opp om morgenen når alt jeg vil er å boikotte hele verden og det faktum at vi geleides pent og pyntelig inn på slakteriet. Hadde jeg ikke vært 110 prosent sikker på at jeg er Kristus i egen person, hadde dette livet og alt jeg må møte av motstand, vært for mye for meg. Pappa, altså Gud, forteller meg at jeg har all denne motstanden i livet mitt, fordi han vet jeg er sterk nok til å stå i det – og ikke la det knekke meg. Pappa er klok, og noe han ofte sier til meg er dette: “Prøvelsene må jo svare til ferdighetene”. Pappa sier også at det er Mamma som har utvalgt seg meg, til å ha jobben og rollen som Sailor Moon, og i fremtiden Dronning Serenity. Mamma gav meg denne jobben på grunn av min mentale styrke. Og dette er en ganske viktig jobb, med tanke på at Dronning Serenity skal regjere over hele Jorden. Så fort djevlene som styrer her nå, er beseiret. Mamma sier forøvrig at vi vinner over Satan ved å ikke tenke. Og på det punktet er jeg flinkest i verden. Iallfall ifølge Mamma og Pappa, som tross alt er kilden til alle menneskers tanker. Så de bør nok vite hva de snakker om.

Visste dere at vi er i de begynnende fasene av den store trengselen? Og at det bare er Gud som kan sørge for at du kommer deg gjennom denne tiden med både sjelen og livet i behold? En sunn galskap, en fruktbar spiritualitet og en god dømmekraft, er tre viktige ingredienser i oppskriften på å overleve endetiden. Jeg lagret forresten dette bildet som ‘Gudskap’ (som er en kombinasjon av ‘galskap’ og ‘budskap’ (fra Gud)):

Gudskap

Og fordi jeg er lykkelig gal, leser jeg en beskjed i disse tallene. Vil dere høre min oversettelse? Salme 91 gjelder på alle måter for deg, min Datter. Du har meg i ryggen.” Hvordan tenker jeg da? ’91’ trengs vel ikke å forklares. Men tallet ‘414’ er mitt tall. Det er mange grunner til dette, men for å gjøre det enkelt handlet det i utganspunktet om at sangen om meg; Figlia del Cielo, er 4 minutter og 14 sekunder lang. Tallet ‘144’ er Guds tall, og det er et faktum. Mange spirituelle vil være enige. Dingsen jeg holder er forøvrig en kodegenerator for å logge seg på offentlige tjenester. Hvis du aldri har sett en slik før, fordi vi lever i 2021 og vi snart har slike tilgjengelig som implantater under huden. Ja, og forresten – mens jeg delte en Vitenskapelig Artikkel sammen med dette bildet på facebook, istemte musikken jeg hørte på med disse ordene: “You can depend on me”.

Mamma ber meg avslutte ved å dele et søtt bilde av meg. Slik at dere vet hvordan deres fremtidige Dronning ser ut 🙂

Jeg heter Andrea, og kaller meg noen ganger Månebarnet. Denne benken stod i min fødeby en sommer.
Ps: Lytt til Moonchild av Christina Muir.

Det var alt. Jeg tror jeg skal ta en dusj og dra og besøke Broren min. Han er på ingen måte Jesus, på samme måte som jeg på ingen måte er Kristus 😉 Amen
– Prinsesse Kristus

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: