I går var jeg på en liten utflukt. Hvor var jeg? Jeg tok toget til Oslo Lufthavn. Hvorfor det? Det var en jeg skulle møte; en som skulle fly videre etter noen timer. Dette er en alternativ behandler som jeg møtte én gang for mange år siden, fordi jeg hadde en vond ryggplage fra da jeg sklei ned en trapp som 16-åring. Mannen klarte å fikse ryggen min på én behandling, men det skal sies at han tok seg mer tid enn jeg egentlig betalte for. Mens han jobbet, hadde vi en god samtale. Og den skulle ha fortsatt – samtalen, altså. Men av ulike grunner, kom ikke fortsettelsen før i går.
Det som hadde skjedd i forkant av at jeg plutselig satt meg på et tog for å møte en så godt som fremmed mann, var at jeg for det første hadde sett navnet hans dukke opp på facebook. Og fordi jeg kunne se at vi hadde både felles interesser og felles venner, la jeg ham til som venn. Etter noen uker tok jeg kontakt, og spurte om han husket meg. Det kunne han ikke si han gjorde. Men da jeg fortalte om timen jeg hadde hatt hos ham, husket han meg godt. Han husket til og med mye av det vi hadde pratet om. Jeg oppdaterte ham litt om hva som har skjedd på alle disse årene, hvor det han festet seg mest ved var at jeg fikk multippel sklerose på 23-årsdagen min. Han sa han ønsket å hjelpe meg, hvis han kunne. Jeg sa at jeg er åpen for det, men at jeg har kuttet kontakten med den i livet mitt som pleide å betale for behandlinger som ikke dekkes av frikortet. Han sa at han gjerne gjør det gratis, og at det ikke er en skikk å be kongelige betale for behandlinger. For det kunne han huske, sa han, at jeg hadde en ren og uskyldig energi – nesten engle-aktig. Ja, og så nevnte jeg jo at jeg fører direkte samtaler med Gud. Det har blitt så naturlig for meg, at jeg nesten glemmer at ikke alle som tror på Gud gjør det samme. Men det virker altså som at det er noe ved energien min som gir de rette menneskene tanker om engler, kongelighet og de katolske mystikerne. De som ikke kan regnes for å være ‘de rette menneskene’, synes bare jeg er ‘en sann plage’.
Hva skjedde da, de timene jeg var på Gardermoen? Det var for det første veldig hyggelig å møte mannen igjen. Jeg kjøpte noe å drikke, og så fant vi oss et rolig sted å sitte. Det er fortsatt slik at når man sitter og drikker, trenger man ikke bruke munnbind? Eller forventer hyrdene at vi skal ha spesielle drikke-munnbind med hull til et sugerør? Det var iallfall ingen som kom og plaget oss. Gud sier at jeg har en frekvens som gjør at de fleste ikke kan se meg, engang. Heller ikke på overvåkningskameraer. Det føles veldig rart, men det får meg også til å føle meg trygg. Jeg har skrevet litt om dette tidligere, hvordan jeg har testet ut påstanden til Gud, og kledd med veldig spesielt og påfallende, tatt på meg solbriller, og observert menneskene jeg passerte – for å se om noen ga meg noen som helst form for oppmerksomhet. Stort sett er det bare barn som ser rart på meg. Og det er nok slik det skal være. For Guds rike hører barna til.
Men ja, jeg skal prøve å fortelle om hva mannen gjorde, og hvordan jeg føler meg idag. Han brukte healingteknikker og jobbet med nervesystemet mitt, mens jeg snakket om de store sårene sjelen min har fra en barndom og oppvekst med mennesker som aldri har Sett meg; som aldri har latt meg være meg selv. Dette var temaer han plukket opp i samtalen vår for mange år siden, også. Det er også mulig at dette var blitt nevnt for ham, av personen som satt oss i kontakt med hverandre. Men mannen hadde oppfattet det som at jeg var blitt utsatt for et seksuelt overgrep – når sannheten er at dette ikke var en engangshendelse av invaderende seksuell karakter, men langvarig psykisk tortur fra en i min nærmeste familie. Jeg har forøvrig lovet veldig mange i livet mitt, inkludert meg selv, at jeg ikke skal skrive om familien min. Likevel føler jeg at jeg kan skrive om hva det de har utsatt meg for, har gjort med meg. Mannen hadde ikke noe problem med å se at det jeg har vært igjennom, manifesterte seg i en autoimmun sykdom i voksen alder. Nervesystemet reagerer slik, skjønner dere, når det har vært i konstant beredskap over flere år. Og i oppveksten min følte jeg meg aldri trygg. Jeg kjente ikke på noen som helst form for relasjonell trygghet før jeg fikk min første ordentlige kjæreste, da jeg var 16. Likevel klarte jeg ikke å behandle den stakkars gutten så bra som han fortjente. Mamma sier at dette handlet om den dominoeffekten som ondskap setter igang. Heldigvis hadde jeg gjort ‘alle’ feilene i mitt første forhold, slik at jeg egentlig var ganske grei mot min neste Kjæreste. Min nåværende Bestevenn slash Tvillingbror.
Jeg er flink til å spore av, synes dere ikke? Det er faktisk noe jeg prøver å fortelle, enda så mange digresjoner det blir. Og det er det at mannen jeg møtte i går gjorde noe med meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men da jeg skrev en Vitenskapelig Artikkel på facebook i går, om møtet vårt, klarte jeg å gjøre det helt uten å bli sint – for aller første gang. Det ble en veldig god tekst, sammen med et fotografi av ordvekslingen hvor mannen påpeker at jeg er kongelig – og derfor ikke trenger å betale noe som helst. Men etter å ha diskutert facebookposten med Gud, kom jeg frem til at den måtte fjernes. Mest av alt fordi jeg ikke føler meg trygg på at tekster om hvor skadet oppveksten min har gjort meg, fysisk og psykisk, er hensiktsmessig – når mennesker i livet mitt har en lang historie med å prøve å gi meg munnkurv, så fort tankene og ordene mine blir problematiske for dem og deres image. Dermed har jeg bestemt meg for å legge sutringen og klagingen over manglende Kake i oppveksten, på vent – før jeg begynner å skrive Boken min. Mamma sier at tittelen “Bakerens Barn (Får Ikke Kake)” bare er en ‘working title’, og ikke hva Boken egentlig skal hete. Enrique ba meg be for Boken; om at Gud vil hjelpe meg å skrive den, og om at noen i et forlag leser den og vil gi den ut. Mamma ber meg avslutte ved å si at den egentlige tittelen Boken skal ha, er “Kakebaking for Guder og Gudinner”, men jeg vet hun bare tuller.
Vi får si at det var alt. Og hvis noen som kjenner meg henger seg opp i denne teksten, og mener at jeg trenger mer gift i kroppen eller å låses inn, som en følge av den, synes jeg heller at vedkommende bør trygle psykiatrien om å gi meg timer med psykolog, slik at alle tankene jeg har om sårene mine ikke trenger å komme på nett. Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 