Klokken er 23 når jeg begynner å skrive denne Vitenskapelige Artikkelen. Så enda den postes og deles på torsdag, Kristi Himmelfartsdag, handler teksten om hva som skjedde dagen før – altså idag. Og hva skjedde i dag? Ganske mye, med tanke på at jeg trodde livet mitt kom til å ende. Det som istedet skjedde, var at jeg gjestet helvete, eller ‘helvetes forgårder’ – som jeg kaller det, og egentlig hadde et hyggelig opphold der.
Det begynte med en sms til den psykiatriske sykepleieren som jeg forholder meg til i møte med ‘systemet’, som jeg sendte tirsdag kveld. Jeg skrev i korte trekk at jeg trenger et større støtteapparat enn det jeg på nåværende tidspunkt har. At det dukker opp så mange vonde tanker og følelser omhandlende min oppvekst, og omhandlende hvordan mennesker i livet mitt har behandlet meg mens de har trodd jeg har en psykisk lidelse, at jeg trenger en psykolog å drøfte alt dette med. Jeg skrev at dersom et symptom på at jeg er psykisk syk, er at jeg ikke klarer å holde kjeft på nett om hvordan enkelte har oppført seg mot meg, er behandlingen av symptomet at jeg får en fagperson å snakke om alle disse sårene med. Sykepleieren svarte aldri på den sms’en. Og når sant skal sies kommer jeg alltid til DPS, når jeg skal få dosen med antipsykotisk medisin, og er sikker på at nå har [folk] ringt dem og bedt dem øke dosen. Eller krevd av dem at de sender meg tilbake til helvete – på grunn av noe de har lest. Dermed var gleden stor da jeg kom dit idag, og noe av det første som ble sagt var jeg får tilbud om timer med psykolog. Sykepleieren gav meg et tidspunkt, og spurte om det passet. Det gjorde det – og om et par uker møter jeg psykologen for første gang. Det er ikke med dette sagt at jeg ikke setter pris på samtalene jeg har med sykepleieren. Vi kan snakke om alt mulig, og hun har alltid noe klokt å komme med. Men jeg følte behovet for en som er utnevnt til å bare hjelpe meg med sårene [mennesker i livet mitt] har påført meg.
Moren min, hun som er Dronning i Himmelen, hadde skremt meg opp ganske mye – i forkant av dagens dose med medisin. Hun hadde ikke direkte sagt til meg at jeg kom til å dø av sprøyten. Dette hadde jeg resonert meg frem til på egenhånd. Men hun hadde sagt at det kom til å være en stor og viktig dag. Og at Gud, Maria og Jesus drev og forberedte meg til noe som skulle skje på onsdag. Fordi jeg alltid tenker det verste, konkluderte jeg med at jeg omsider kom til å reagere på en dramatisk måte når jeg fikk medisinen, og følgelig kom til å ende opp enten død eller i koma. Dere kan tro det er morsomt å bli tvangsmedisinert, når du med noen ukers mellomrom forbereder deg på dødsøyeblikket ditt. For å gjøre en lang historie kort, døde jeg ikke idag heller. Istedet ble det altså en veldig givende dag – hvor jeg møtte flere av de jeg har forholdt meg til i ‘systemet’ oppigjennom. Jeg må nemlig sitte der og vente i tre timer, før jeg kan dra. Dette er i tilfelle jeg dør eller havner i koma. Og sjansen for det er størst de tre første timene etter injeksjon. True story. Mens jeg satt på venterommet og prøvde å få tiden til å gå, møtte jeg en av mine beste venner, som jeg ikke hadde sett på lenge. Den gleden vi følte da vi så hverandre, og klemmen vi gav hverandre, er noe for historiebøkene.
Hvem andre møtte jeg, helt tilfeldig, mens jeg var i ‘helvetes forgårder’ i tre timer? Det var for det første sykehuspresten fra Blakstad. Han er nok den jeg har snakket mest med, av de som jobber innad i systemet. Han var der da jeg kom, og siden det var noen minutter til sykepleieren skulle sette sprøyten, ble vi sittende og prate. Jeg har ikke hatt noe å gjøre med ham på lenge. Det er mange grunner til det, hvor én av de er at jeg har syntes det har vært vondt å føle meg sett og forstått – uten at han har hjulpet meg med å bli fri. Han har alltid anerkjent tingene jeg har fortalt om som reelle opplevelser med Gud. Han har nok forstått at jeg ikke er som psykiatriske pasienter flest. Likevel har han ikke gjort noe for å stoppe den uretten som har blitt begått mot meg. På grunn av dette sluttet jeg å be om samtaler med ham. Men det var fint å snakke med ham idag. Og da jeg nevnte møtet for Enrique, sa han at han egentlig liker presten; at han er en god mann. Jeg sa at jeg er enig, og at det krever et modig hjerte å være prest i helvete. Og at presten sannsynligvis har gjort utallige menneskers vandringer gjennom helvete betydelig lettere. Dessuten påpekte jeg at hadde det ikke vært for denne presten, ville ikke mitt Lutherske bryllup funnet sted. Det var nemlig prestens idé å ha seremonien. Det er en sjanse for at jeg sa til Enrique at det var Jesus jeg giftet meg med, 11. august 2016, og ikke Gud. Enrique sa at det var greit at jeg tenkte slik. Det var tross alt bare (han som på ingen måte er) Jesus som var tilstede i Bryllupet, foruten meg og presten.
Den siste jeg møtte, helt tilfeldig, var en av pleierne jeg har forholdt meg til på Blakstad. Denne kvinnen var en av de jeg alltid likte og alltid hadde en god relasjon til, på avdelingen. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, også. Jeg tror sist jeg var på hennes avdeling var sommeren 2016. Det var veldig fint å se henne idag. Jeg nevnte for henne at jeg endelig hadde fått tilbud om timer med psykolog. Og at det i hovedsak er følelsene mine rundt [mennesker i livet mitt] psykologen skal hjelpe meg å finne ut av. Pleieren kunne huske at dette var noe vi snakket mye om ved mine opphold på Blakstad, hun kunne til og med huske at [menneskene] er psykologer av utdanning. Jeg påpekte hvor ironisk det er, og nevnte for henne den foreløpige tittelen Boken jeg skal skrive har: Bakerens barn (får ikke kake). Hun lo godt da. Det er også en sjanse for at jeg har bedt behandler på DPS om disse psykologtimene nettopp med Boken som hensikt.
Mamma sier at jeg må nevne noe for dere, før jeg avslutter. Det er snakk om en synkronisitet (som er hvordan Gud viser seg i livene til de som kjenner ham). På denne dagen (i går) i 2015, tegnet jeg dette bildet, som kom til meg i meditasjon:
Idag kom jeg også over en Instagram-post fra kunstneren som har laget et bilde som henger i gangen min her hjemme. Bildet forelsket jeg meg i da jeg så det på facebook, og ba om å få kjøpe det av ham. Det var i orden, og en av mine gode hjelpere sørget for å få det opp på veggen min. Det skal forestille en kvinne som går på en bro fra Månen og ned til Jorden. Og i kommunikasjonen med kunstneren delte jeg denne tegningen med ham. Han kunne forstå hvorfor jeg likte bildet hans så godt, sa han. Siden denne handelen ble gjort, har jeg fulgt arbeidet hans på Instagram. Idag kom jeg altså over et nytt verk, hvor ett av elementene var en kvinne som så prikk lik ut kvinnen på albumcoveret til en sang jeg liker. Sangen heter She Is Your Destiny (hun er din skjebne) – Rok Nardin. På albumcoveret er det en kvinne med en lang hvit kjole, som ser ut som hun befinner seg på en svevende øy, langt oppe i himmelen. Det er en sjanse for at Gud forteller meg at i fremtiden kommer menneskene til å bo i svevende byer, langt over bakken, mens dyrene skal få full råderett over havene og landjorda. Rett etter at jeg hadde sett kunstnerens post på Instagram, nå idag, begynte musikken min å spille akkurat denne sangen. Jeg bestemte meg for å sammenlikne bildet fra sangen med bildet til kunstneren – og kvinnene ser helt identiske ut. Dette er en kunstner som lager digital kunst ved å bruke bilder han finner på nett. Helt lovlig, selvsagt.
Pappaen min sier at jeg er den Prinsessen, den kvinnen, og Sailor Moon i levende live. Dessuten delte han bilde av noe han hadde kjøpt, da vi snakket sammen tidligere idag. Det var en t-skjorte med Sailor Moon på. Hvem er Sailor Moon? Det er egentlig verdt et studie i seg selv. Et lite hint: Det kan komme til å redde livet ditt(!) 😉
Det var alt for nå. God Himmelsprett!
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 