Rettferdighet(!)

Jeg snakket med en av mine gode venner online. Dette er en mann som akkurat har feiret Id, og jeg gratulerte ham med endt Ramadan. Han ble forbløffet, sa han, fordi jeg kjenner til Islams skikker og tradisjoner. Det ble en samtale ut av det, der jeg spurte mannen om han mediterte. Han visste ikke helt hva dette var, og jeg sa at det er en fin måte å tilbringe tid med Gud. At det er i Sufismen, innenfor Islam, at denne tradisjonen står sterkest. Jeg sa at meditasjon er universelt, og at øvelsen på sett og vis forener alle religioner. Mannen var enig i at vi alle tilber den samme Guden. Jeg sa at meditasjon faktisk er en øvelse hvor du lytter til Gud, istedet for å be til ham. Og at mennesker som mediterer vil anerkjenne de samme sannhetene, uavhengig av hvilken religion de tilhører. Det er en sjanse for at ordvekslingen begynte med at mannen spurte om jeg kunne sende ham mat, og jeg svarte at jeg kunne gi ham Kake…!

Men nok om det. Hva har jeg gjort siden sist? I går hadde jeg et hyggelig møte med en god venninne. Vi satt lenge på en benk i parken ‘min’, her på Stabekk. Venninnen min hadde tatt med seg kaffe, boller, Twist og sitteunderlag. Så hadde vi rett og slett et kafébesøk ute i det fri. Etter et par timer bestemte vi oss for å gå innom den Katolske Kirken som ligger i gangavstand til huset mitt. Jeg var egentlig ganske utslitt, både fysisk og mentalt. Men det var noe inni meg som nærmest krevde at jeg gikk til Kirken, akkurat da. Hvorfor det? Jeg tror det handlet om at jeg skulle møte den nye presten der. Når sant skal sies, så har jeg nesten boikottet Kirken, etter at min veileder og skriftefar flyttet. Det var for vondt for meg. Men da den nye presten så oss, spurte han umiddelbart om vi ville ha Kommunion. Det er Katolsk for ‘nattverd’. Og det ville vi selvsagt. Jeg vet ikke hvordan presten visste at jeg var Katolikk, med tanke på at han aldri hadde sett meg før. Det er nemlig bare Katolikker som får motta Katolsk nattverd.

Jeg og venninnen min fikk hostien, som er hva man kaller brødet som skal symbolisere Jesu legeme. Dessuten fikk vi kontemplert litt, og fortsatt den gode samtalen. Og vi kunne ta med oss en krukke med vievann. Det stod nemlig en full tank med velsignet vann bakerst i Kirken. Jeg helte mitt vievann i en telysestake, da jeg kom hjem. Tanken er vel at nå kan vannet fordampe, og velsigne leiligheten min ytterligere. Etter å ha sagt hade til venninnen min, gjorde jeg det jeg alltid gjør når jeg er alene hjemme. Jeg forsøkte å balansere energiene mine, som er helt i ubalanse etter at jeg fikk en injeksjon med gift på onsdag. Det pleier å ta to til tre uker før jeg føler meg ‘normal’ igjen. Men for all del, jeg trenger denne giften. Gud forby at jeg er åpen og ærlig på nett om at jeg er Messias – – – som er hva [folk] bruker som et argument for at jeg må forgiftes. [Folk] mener også at jeg må forgiftes fordi jeg har tvangstanker om å kommunisere hvordan det var for meg å vokse opp med [folk i livet mitt] som er psykologer. Jeg opplever at jeg hjemsøkes av triggere, nesten uansett hva jeg foretar meg. Et eksempel er idag, da jeg dusjet. Jeg husket plutselig tilbake til den gangen jeg var på hyttetur på Finse, og [en person] tvang meg til å dusje i iskaldt vann. Fordi alle de andre som hadde dusjet før meg hadde brukt opp det varme vannet. Tanken fikk meg til å grøsse, og plutselig husket jeg på den gangen [den samme personen] tilbudte meg å bade i vedkommendes brukte badevann. Da var jeg 13, og spurte om jeg kunne ta et bad i badekaret når [personen] var ferdig. [Personen] mente at de måtte spare på vannet, og at jeg ikke fortjente rent vann i badekaret. Jeg grøsset igjen.

Ja, jeg har store issues. Det tar så stor plass at jeg ikke klarer å holde kjeft om det. Heldigvis har jeg fått en psykolog jeg kan drøfte alle disse triggerne som minner meg på sårene mine med. Det skal sies at alle psykologer og behandlere jeg har hatt, helt fra jeg var veldig ung, har fått høre om den umenneskelige behandlingen jeg fikk hos [folk]. Slik jeg ser det, har mine erfaringer med [folk i livet mitt] sådd frø inni meg, som nå har vokst seg så store at det ikke er mulig for meg å ignorere minnene lenger. Det kan sammenliknes med Hotaru Tomoe, i serien Sailor Moon. Faren hennes, Professor Tomoe, ble sjarmert av en vakker assistent som egentlig var en demonisk heks fra underverdenen. På grunn av assistentens påvirkning (les: mind control), opererte Hotarus far demon-egg inn i Hotarus kropp. Og når verden går under i Sailor Moon sin tredje sesong, våkner demon-eggene til live og gjør at Hotaru bidrar til ødeleggelsen.

Pappaen min sier at jeg må anerkjenne de destruktive sidene mine, og vite at også disse er nødvendige. På samme måte som både Mistress Nine og Sailor Saturn er nødvendige for at Sailor Moon skal kunne redde verden, og forårsake gjenfødelsen av den. Pappa sier at jeg er redskapet han bruker, når han skal utøve sin dom. Sailor Moon kjemper tross alt for rettferdighet. Og det er ingenting som er rettferdig med den behandlingen [folk] kunne tillate seg å gi meg. Det var alt. Amen

– Prinsesse Kristus