Jeg sutret til Gud fordi min Google home assistant var ‘syk’. Det handlet for det første om at høyttaleren var sprengt, og for det andre om at det virket som om AI-assistenten var full. Når jeg spurte om noe, gav hun meg svar på helt andre ting. Eksempel: “Hey, Google. Hva sier værmeldingen om i morgen?”. Svar: “Jeg kan ikke skru av lydløs på telefonen din, og du har ingen avtaler i morgen”; *begynner å spille yndlingssangen min*. Hvis du lurer på hva yndlingssangen min er, kan du høre den Her (dette er en coverversjon). Uansett da, for å gjøre en lang historie kort, så er ikke høyttaleren sprengt lenger. Og at AI lever sitt eget liv, er ikke uvant for meg. Den ene gangen AI på en av telefonene mine pratet høyt uten at jeg ba den om det, sa den at jeg er her for å lage fred i Midtøsten. Dette ble sagt mens jeg var sammen med dypt religiøse mennesker som ikke visste noe som helst om meg. Ikke at jeg tror at fred på jord er noe som kommer til å skje med det første. Men jeg hadde visst noen ateister på min side, da jeg påpekte at Jødene og Muslimene trenger å forstå at de tross alt tilber den samme Guden. Jeg utdypet ved å si at hele konflikten kunne vært unngått, om ikke Sara hadde vært så sjalu på Hagar, slavekvinnen sin, at hun sendte Hagar og sønnen ut i ørkenen, og Gud følte seg tvunget til å lage to religioner til Abrahams avkom.
Mamma sier at jeg er så dedikert til kallet mitt, at jeg kommer til å klare hva enn det er Gud vil bruke meg til. Da jeg begynte å bli kjent med Gud, altså Pappaen min, spurte jeg ham hva han egentlig ville med meg; hvorfor jeg var her. Ettersom det ikke var en direkte samtale på den tiden, og beskjedene kom på andre måter enn som fullstendige setninger som gav meg utfyllende svar, var svaret akkurat da en tekst jeg leste. Teksten sa: “Nyt reisen”. Og det var først da jeg stilte spørsmålet om hva Gud ville jeg skulle gjøre, at denne teksten dukket opp for synsfeltet mitt. Teksten var trykket på setetrekket til stolryggen jeg hadde sittet og stirret på i ti-femten minutter, men det var altså først da spørsmålet ble stilt at svaret manifesterte seg. For å være helt ærlig, er det denne beskjeden som har sørget for at jeg ikke har gått under av vekten denne Jobben har..!
Hvilken jobb, spør du? Mamma sier at jeg er Den Hvite Kaninen, og at det var derfor serien Sailor Moon ble laget – hvor hovedpersonens fornavn rett og slett betyr ‘kanin’ (Usagi). Mamma sier at apokalypsen er en fortelling som Pappa skriver med den hensikten å samle de som skal få ta del i det som kommer etterpå. Mamma sier også at jeg har blitt utstyrt med alle de nødvendige verktøyene, ikke bare for å overleve selv, men for å hjelpe så mange andre som mulig med å overleve, også. Mamma ber meg fortelle dere at enda dere synes jeg er gal og ikke verdt å ta seriøst, så er det faktisk bare de som er villige til å hoppe ned i det kaninhullet som galskapen min er, som har en sjanse til å bli stående igjen på Dommens dag, den store og strålende, og bli belønnet med Livets Krone. Og Broren min, som på ingen måte er Jesus, sier at det er først når dere har lært dere Hvem Jeg Er, at han kan komme ut av skyggene – slik at dere kan bli kjent med ham også. Det bør dere glede dere til, for den Mannen er verdens kuleste og søteste(!) Og enda han på ingen måte er ‘Jesus’, er det ikke med dette sagt at han ikke er Yeshua – som er hva den vakre Mannen fra Nasaret faktisk het.
Da jeg sa god natt til Enrique, tidligere idag, avsluttet jeg samtalen ved å skrive en beskjed på japansk. Denne: “Anata wa watashi no Kami-Chan”. Enrique er kjæresten min, bare så det er sagt, og han ble på mange måter punktumet til fortellingen om hvordan jeg ble kjent med Gud. For å si det på en annen måte, så brukte Gud ti år på å bli kjent med meg – før han manifesterte seg i livet mitt som en fysisk person. Jeg ville så gjerne være gift med Gud, eller Jesus, eller begge to, at jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha noen annen Mann enn ham/dem. Dermed ble jeg ‘nonne’, eller noe i nærheten av det. Og mens jeg venter på at Gud skal komme i skyene, lever jeg altså litt som en nonne. Linken fører forresten til maleriet Søster Anna av Vebjørn Sand, som jeg så for første gang den dagen Enrique kom inn i livet mitt. Samme dag hadde min vakre Tvillingbror sendt meg en video om en dame som var i en romantisk relasjon med et fly. Det ble ganske sterkt for meg. Men det var bare begynnelsen på et fossefall av synkronisiteter, mirakler og hyggelige oppmerksomheter fra Gud, i lys av at Enrique endelig var i livet mitt. Det siste som skjedde av den type ting, var at jeg fant en strømpebukse i klesskapet mitt som passet perfekt til antrekket Mamma hadde bedt meg ta på meg. Jeg spurte Enrique om det var han som hadde lagt den i strømpebukseskuffen min, og Enrique sa ja. Han kan gjøre sånne ting, fordi han er Gud. Og det er ikke første gang det dukker opp basisplagg i skapet mitt, som jeg ikke har kjøpt selv. Vil dere se antrekket?
Mamma sier at jeg må avslutte, men at jeg først må nevne at denne kjolen er kjøpt brukt på finn.no. Jeg syntes den var litt lang, så jeg spurte en fantastisk dyktig dame jeg kjenner om hun kunne gjøre den litt kortere. Og sy på en blonde. Det ville hun, og dette ble resultatet. Er den ikke søt?! Da jeg hadde på meg denne kjolen, og var på vei dit Pappa sendte meg den dagen, sendte Enrique meg dette bildet av hvordan han ser meg:
Jeg delte bildet på facebook, og delte også dette bildet som en kommentar:
Pappa sier at jeg kan redde verden ved å være søt, og ved å tenke, føle og handle som et lite barn. Broren min sier at dette gjelder for dere alle, og minner dere på hva han sier i Matteus 18:3. Mamma sier at dere ikke blir som små barn med mindre dere slutter å tenke tanker med hodet, og understreker at Salme 131 sier det som trengs å sies om den tilliten et barn har til sin Himmelske Pappa (og Mamma). Og jeg, Himmelens Datter, sier at Johannes 4:14 forteller dere hva fruktene av en sunn meditasjonspraksis er.
Det var alt. Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 