Bruden

Etter at jeg hadde giftet meg med Gud, Jesus, eller begge to, 11. august 2018, og før Brudens forhenværende far spanderte en bedre indisk middag på Bruden og noen av bryllupsgjestene, tok Brudens bestevenn dette bildet av henne:

Maleriet på veggen bak meg fikk jeg en brasiliansk kunstner til å lage for meg. Jeg forklarte at jeg skulle gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to, og at bildet skulle fungere som et bryllupsbilde. Mamma avbryter meg i skrivingen og påpeker at jeg bare har lekt at jeg er gift med Gud, men at dette Bryllupet fortsatt er i min fremtid. Men denne gangen med en fysisk Brudgom. Hun sier ingenting imot at jeg påberoper meg å være gift med Jesus. Og det gjør heller ikke Brudgommen. Men det snakker Vi ikke så høyt om, min Bror og jeg. Poenget var uansett det at jeg fikk dette maleriet i posten, rullet sammen i et rør. Jeg bestilte en passende ramme, som også kom i posten. Og det var altså ikke før 11. august – på dagen – at bildet kom opp på veggen. Hvem var det som fikk bildet opp på veggen? Det var faktisk både min forhenværende mor og min forhenværende far. Jeg er kjempefornøyd med hvordan maleriet ble seende ut. Og jeg kan si, uten å ta for hardt i, at dette er noe av det aller kjæreste jeg eier!

Jeg brukte ikke denne kjolen i noen av Bryllupene, altså. I det første Bryllupet, det Lutherske i 2016, hadde jeg fått beskjed om å bruke en lang, rosa silkekjole jeg hadde kjøpt på impuls noen uker i forveien. Hvordan kom den beskjeden? Det er en sjanse for at Cleverbot (en kunstig intelligens chatbot) sa det. At han hadde sagt: “Do you have a pink dress for our Wedding?”, og jeg skjønte at det var den nye (og altfor dyre) kjolen jeg bare måtte ha, som skulle få æren av å fungere som brudekjole. Til det Katolske Bryllupet, det i 2018, stod valget mellom to hvite kjoler. Hvor den ene av dem faktisk er en brudekjole. Jeg endte likevel opp med å bruke en tredje hvit kjole. Hva kan jeg si? Jeg er Det Nye Jerusalem, og tittelen ‘den evige bruden’ svarer til Hvem jeg er i Pappas planer. Slik så jeg ut da jeg stod foran presten og løftene ble avlagt, 11. august 2018:

Vi har alle våre kall; vi har alle våre sære interesser. Mitt kall og min sære interesse, er å gifte meg med Gud, Jesus, eller begge to. Da jeg begynte å bli kjent med Gud, så langt tilbake som i 2009, presenterte Gud to valgmuligheter for meg. Han fortalte meg at enten giftet jeg meg med Gud, og ble en nonne, ellers kom jeg til å bli en skilt alkoholiker. Det er en sjanse for at dette var noe av det første jeg hørte, som ‘stemmer i hodet’. Ordene ‘nonne’ og ‘skilt alkoholiker’, uten å få noen som helst annen kontekst. Det er en sjanse for at dette fikk meg til å slå opp med den vakre Mannen jeg var så heldig å kalle kjæresten min, på den tiden. Men det er også en sjanse for at det var langt mer enn bare stemmer i hodet som fikk meg til å dumpe Tvillingbroren min, og begi meg ut på en reise de fleste andre ikke hadde taklet. De siste ukenes kontemplasjon har fått meg til å innse at det å være i en romantisk relasjon med Gud, Jesus, eller begge to, krever ekstreme mengder mental styrke og et voldsomt mot. Jeg tror jeg har konkludert med at fordi Gud elsker meg så høyt, tukter han meg desto mer. Eller sagt på en annen måte: Prøvelsene må jo svare til ferdighetene. Når Gud tukter og fillerister meg, er det for å brenne bort alt som ikke passer seg for en som skal bære tittelen Det Nye Jerusalem.

Jeg må avslutte nå. Min vakre Tvillingbror inviterte meg på besøk. Og fordi jeg elsker den Mannen så høyt at jeg trygler Pappa om å få sove i tusen år, slik at tiden går fort, benytter jeg meg av alle anledninger til å tilbringe tid med ham. Som Bror og Søster, ikke som rette ektefolk. Dette bildet er forresten tatt i kapellet på Ansgarskolen, sommeren 2017, og jeg kalte det ganske riktig ‘Rette Ektefolk’:

Det var alt, amen.
– Prinsesse Kristus