Fordi jeg prokrastinerer som bare en Dronning kan, kommer min gratulerer med dagen, Norge-post to dager for sent. Jeg håper det går bra. Den vakre Mannen på bildet er en av mine to bestevenner, nemlig Alex Atreyu. Vi var hjemme hos den andre bestevennen min, nemlig Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Det var ikke så mye som skjedde, sammenliknet med hvordan nasjonaldagen har blitt feiret tidligere. Men det var f.Kr – altså før Korona. Alle snakker om at de gleder seg til verden blir normal igjen. Personlig tror jeg ikke det kommer til å skje. Hva jeg tror vil skje istedet, skal jeg ikke snakke for høyt om. Jeg har mange rundt meg som mener jeg har altfor pessimistiske fremtidsutsikter. Jeg mener jeg er realistisk. Og allerede i januar i fjor, visste jeg at det som kom nå, kom til å endre verden for alltid. Om det som foregår nå fører til en positiv endring, er vel bare opp til oss – og hva vi gjør med tankene våre.
Ikke misforstå, jeg hadde en fin nasjonaldag. Men jeg følte ikke det var så mye å feire – sånn egentlig. I en av facebook-postene jeg delte fra feiringen, skrev jeg at vi feiret at Norge ikke eies og kontrolleres av nazister. Alex leste feil, og fikk ikke med seg at jeg hadde skrevet ‘ikke’. Så han ba meg endre teksten, ettersom han var avbildet i posten. Jeg tror jeg endret det til at vi feiret at vi lever i et fritt land hvor alle er sikret god helse og en trygg fremtid. Jeg liker ikke å lyve, men noen ganger må man male et bilde i sosiale medier som ikke helt stemmer med virkeligheten. Noen ganger må man holde kjeft om ens dystre spådommer om landets og verdens fremtid. Kanskje vi slipper billig unna hvis vi ikke graver oss ned i dommedagsprofetier? Det var en klok mann som sa til meg at måten å tilbringe apokalypsen, ikke er ved å fokusere på den. Men fokusere på alt som går bra, alt som får oss til å smile, alle velsignelsene våre. Og samtidig vite at vi er i tredje verdenskrig. Hvor slagmarken er sinnene våre; og våpnene er tankene våre.
Idet jeg legger ved dette bildet i innlegget, begynner musikken min å spille ‘Star of Wonder’ av Tori Amos. Hvem er dette? Det er Kiki og Lala, eller bare Broren min og meg. Jeg bestilte disse fra en asiatisk nettbutikk for flere uker siden. Men frakt tar tid, nå når verden går under. I går klaget jeg til Broren min, som jeg ofte gjør når jeg har bestilt noe som virker som det har forsvunnet i postsystemet. Det hjelper alltid å klage til Joey, for da jeg sjekket sporingen på pakken da jeg kom hjem i går, viste det seg at den var ankommet postkontoret dagen før. Dermed gikk jeg og hentet den idag. Og når jeg snakker om ting som får meg til å smile, så er disse to – og hva de representerer – virkelig en av disse tingene. Fordi jeg har en behagelig fantasivirkelighet å rømme inn i, når det blir for vondt for meg å forholde meg til den faktiske virkeligheten, kan jeg komme meg gjennom apokalypsen uten å gå under av sørgmodighet og håpløshet. Søte ting får meg til å smile, så egentlig er disse to en investering i min emosjonelle helse. Vil dere vite hva jeg betalte? Jeg forteller dere det fordi jeg er gal og finner beskjeder i tall. Disse to, med frakt, kostet 665,60 kr. Jeg leste det slik: 66(5)6. Vil dere vite hva dette oversettes til, i Guds og mitt tall-språk? “Midt i helvete på jord, er du beskyttet av min kjærlighet til deg”. Det skal sies at tallet 5 rett og slett betyr ‘kjærlighet’ eller ‘elsker’.
Jeg er Prinsesse Kristus, og Mamma sier at min eneste oppgave i apokalypsen, er å parere tanker om ødeleggelse og undergang. Jeg er flink til å skru av tankene; jeg er flink til å dyrke frem et godt indre landskap. Jeg er også flink til å gjøre de omgivelsene jeg oppholder meg mye i, om til små filialer av Himmel. Og Pappa sier at leiligheten min, som en person døpte Minihimmelen, fungerer som en Ark – nå når han skal gjøre det samme som han gjorde i Noas dager. Å feire at Norge er et ‘fritt land’, blir det samme som å feire at hønene som legger egg er ‘frie’, fordi de kalles ‘frittgående’. Vil dere vite hva Gud fikk meg til å kommunisere til verden i starten av fjoråret, gjennom diverse Vitenskapelige Artikler? Dette gikk nesten som et mantra i hodet mitt:
I put the ‘laughter’ in ‘they are taking you to the slaughterhouse’.
(Jeg putter ‘latteren’ i ‘de frakter dere til slakteriet’)
Pappa ber meg dele dette:
Mamma, hvis online alias rett og slett bare er Q, sier at måten å overleve apokalypsen er ved å se det hele som et dramatisk stykke skrevet av et geni. Et sprøtt geni, i så måte. Pappa har en god plan, det samme har hans mindre trivelige alter-ego Lucifer. De jobber sammen, som to drakrefter som begge arbeider for å holde et finstemt maskineri igang. Det er derfor ‘protagonister’ og ‘antagonister’ både kan snakke om ulike muskeltyper og om de gode og onde rollene i et fiktivt verk. Begge trengs for å drive kroppen / fortellingen fremover. Man er nødt til å la mørket bli omskrevet til et fiktivt verk – uten å la ‘mørket’ oppsluke deg. Hvis tanker om undergang og ødeleggelse er alt du klarer å fokusere på, er det små sjanser for at du vinner denne kampen.
Kristus har talt, vær så snill å skru av tankene(!) Amen
– Messias
Jesus & Kristus 