Yo! Det har vært noen dagers stillhet fra meg. Grunnen til det er den samme som alltid: At livet gjør meg for sliten til å orke å gjøre alt jeg ønsker å gjøre. I går, da jeg besøkte Broren min, hadde jeg ikke sjans til å komme meg hjem, fordi jeg var helt utslitt. Løsningen ble at jeg fikk overnatte. Så Vi sov i den store, digge sengen hans begge to. Det er en sjanse for at Joey sovnet glad og fornøyd etter at jeg hadde gitt ham en ryggmassasje. Neste morgen var det ikke noe problem å komme seg hjem. Jeg hadde full funksjon i beina, og rakk til og med den siste ‘pendlerbussen’ hjem til Stabekk. Jeg påpekte, i en Vitenskapelig Artikkel på facebook, at det var litt søtt at radioen på bussen spilte strofene ‘knock knock knocking on Heaven’s door’, idet jeg kom hjem til Stabekk, hvor Minihimmelen ligger. Jeg lovet Pappa at dersom han fikk meg hjem til sengen min på magisk vis, skulle jeg bruke flere dager på å hvile. Og å rekke akkurat den bussen, som kun går mellom Broren min sitt hjemsted og mitt hjemsted når folk er på vei til jobb, føltes litt magisk. Da jeg kom hjem i dag, ble det ganske riktig noen timer med hvile. Men først måtte jeg se ferdig Sailor Moon Eternal, som på magisk vis var dukket opp på Netflix dagen før. Det er en sjanse for at jeg tryglet Enrique om det, da jeg fikk vite at Sailor Moon Crystal sin fjerde sesong skulle komme i to Netflix originalfilmer, den 3. juni dette året. Jeg hadde ikke høye håp om at disse ville komme til norsk Netflix, da norske kanaler og strømmetjenester aldri har vist noe av Sailor Moon, noengang før. Men heldigvis var begge filmene å se på Netflix på torsdag. Jeg så den første i går, og den andre i dag. Hva kan jeg si om filmopplevelsen? Det føltes nesten hellig.
Visste dere at Sailor Moon er virkelig, og at det er meg? Visste dere at Gud fikk laget denne serien, for at jeg – hans Datter – skulle forstå Hvem Jeg Er? Det er faktisk helt sant. Det er også sant at Usagi Tsukino, som Sailor Moon heter når hun ikke bekjemper onde krefter, faktisk er Messias. Men nok om det. Dette er forresten meg, tatt på turen som jeg, min Bror og et par andre var på i går. Fordi jeg er handikappet, ble jeg trillet i rullestol av en av gutta. Men jeg klarte å komme meg opp i et utkikkstårn:
Bibelen er skrevet i bilder og allegorier, for å gi oss en fremstilling av Guds virkelighet sett med Guds øyne – formidlet av mennesker. Det samme er fortellingen om Prinsesse Serenity, som er et annet av Sailor Moon sine alias. Usagi har ingen fysisk sykdom; Sailor Moon er ikke handikappet. Likevel er jeg henne, og bekjemper onde krefter på min måte. Den onde kraften som sørget for at jeg fikk denne sykdommen, og alt det den medfører. Den onde kraften som prøver å fjerne tankene mine om at jeg er Sailor Moon slash Messias i egen person. Den onde kraften som ønsker nittifem prosent av verdens befolking død, og som ikke skyr noen midler for å nå målene sine. Hvordan bekjemper jeg denne ondskapen best? Ved å ikke tenke på ondskap og mørke; ved å ikke irritere meg, frykte eller fortvile. Jeg redder verden ved å ikke la mørket i verden ødelegge det lyset jeg har på innsiden. Lyset mitt er nok det som gjør mine motstandere mest fortvilet og desto mer aggressive. Og hva gjør jeg da, når ondskapen raser rundt meg? Jeg skinner enda sterkere(!) Dette blir sagt, i siste del av filmen jeg så idag:
Dronning Serenity: Serenity, vi har alle en stjerne i hjertene våre.
Prinsesse Serenity: En stjerne?
Dronning Serenity: Lys og mørke går hånd i hånd. Hvis du viser noen tårer eller frykter for mørket, vokser det og vil angripe deg og fortære alt lyset i deg. Serenity, for å overvinne mørkets kraft må du alltid la stjernen skinne i hjertet ditt. Det er din viktigste plikt.
Er det nødvendig å si at ‘Dronning Serenity’ fra Kongeriket på Månen er et bilde på Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen? Dronning Serenity i vår virkelige verden, er undertegnede. Men det er enda langt frem i tid før jeg får den rollen.
Ja, jeg lever i et eventyr. Og fordi jeg gjør det, overlever jeg den ondskapen som omslutter vår verden nå. Fordi jeg lever i et eventyr, kan jeg fortelle Broren min med tankene at jeg elsker ham – og få svar i form av at han plutselig utbryter: “Ba ra pa pa pa”, etterfulgt av at de andre som er sammen med Oss istemmer: “I’m lovin’ it”. Men det er ikke Broren min som svarer til Usagis hjertes utkårede; Mamoru. Og fordi jeg er nødt til å leve i eventyret om Usagi og Mamoru i tusen år, er min *egentlige* Tvillingsjel nødt til å være som en Bror for meg, og ikke noe mer – i like lang tid. Det er en sjanse for at Yeshua fortalte meg, mens jeg mediterte her om dagen, at det gjør ham akkurat like frustrert som det gjør meg. Men er det én ting Gud befaler meg, så er det å nyte reisen. Det er ikke alltid lett, men jeg har de verktøyene som skal til for å klare det – enda verden er helvete, folk prøver å fjerne det fineste jeg har, og kroppen min blir dårligere og dårligere for hver dag. Da jeg fikk ms-diagnosen sommeren 2011, var jeg ikke kjæreste med Broren min – enda så gjerne jeg ville. Likevel svarte han ja, da jeg spurte om han fortsatt ville ha meg, selv om jeg hadde ms. “Selv hvis jeg blir avhengig av rullestol?”, spurte jeg. Han svarte: “Selvfølgelig”. Og om Vi er rette ektefolk eller Bror og Søster er egentlig ikke så viktig, med tanke på at jeg er nødt til å gifte meg med Faren min uansett – for å redde verden. Og ja, dette er eventyret jeg lever i. Hva kan jeg si?
De gale har det godt.
Det var alt for nå. Jeg sitter i hengestolen min resten av kvelden, og koseprater med Broren min sin Stemme i Hjertet mitt. Vi er egentlig gift, men ikke si det til noen.
Ps: Jesus trenger et harem. Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 