Min akilleshæl

Mitt aller første møte med Gud, var en intens følelse av frykt, som jeg ikke kunne skjønne hva skyldtes. Men det er ikke helt sant. Noen måneder før dette, våren 2009, hadde jeg to andre følelser. Man kan nesten kalle det åpenbaringer. Den første åpenbaringen var en beskjed, som om det var sjelen min som snakket til meg. Men det var ikke i form av stemmer i hodet eller ord eller noe sånt. Vi kan få beskjeder fra Gud uten at det artikuleres. Hva sa Gud? “Snart, lille venn, vil du få vite Hvem Du Er”. Dette skjedde to ganger med kort tids mellomrom. Så gikk det noen måneder, og den sterke innsikten om at Gud er kjærlighet fulgte. Følelsen skyllet over meg mens jeg var ute og gikk en dag. Det var utrolig sterkt, men jeg forstod det ikke helt. Jeg var en bekymringsløs agnostiker på dette tidspunktet, men jeg følte ganske riktig at det var Gud som snakket til meg da. Ikke i form av ord eller stemmer, men i form av en veldig sterk innsikt eller følelse. Det var en påminnelse om noe jeg alltid har visst.

Så gikk det noen flere måneder, og Gud viste seg i livet mitt igjen. I form av en helt irrasjonell og ubegrunnet frykt. For zombier, av alle ting. Det var en elendig zombiefilm som hadde tent opp under denne frykten, og jeg skjønte jo at det var helt ulogisk at jeg skulle være så redd – flere uker etter å ha sett den. Jeg begynte å fantasere om zombier nesten uansett hva jeg gjorde, og drømte om dem om natten. Da jeg ‘våknet opp’ og forstod at Gud ganske riktig er virkelig, og at vi var på vei inn i Endetiden, la jeg to og to sammen. Og konkluderte med at ‘Endetiden’ var synonymt med zombieapokalypsen. Logisk nok. Jeg innså at den merkelige angsttilstanden jeg hadde vært i, var hvordan sjelen min advarte meg om hvilken tid vi beveget oss inn i. De som kjente meg på denne tiden, vil påpeke at det var da jeg ‘ble gal’. Og for all del, jeg nekter ikke for at jeg er gal. Men jeg nekter heller ikke for at hadde jeg ikke hatt galskapen min, ville de siste tolv årene ha tatt knekken på meg for lengst. 11. august 2009 ble en dag som skulle endre meg og sjelen min, for all fremtid. Årene som har gått har lært meg at er det én ting som er min antagonist, mer enn noe annet, så er det frykten. Heldigvis viste Gud seg i livet mitt på koselige måter, før alt det skumle ble en del av virkeligheten min.

Hvorfor forteller jeg dere dette? Det er for å gi dere en kontekst, når jeg nå skal fortelle om filmen Gud fikk meg til å se i natt. Denne heter The New Mutants, og handler om Dani Moonstar. Hun er 16 år gammel, og har vist tegn på at hun er en mutant. Dermed havner hun på en institusjon som har som hensikt å lære nye mutanter å kontrollere evnene sine. De unge mutantene spekulerer i om de skal bli trent opp til å bli X-Men, eller noe som likner. Danis evne handler, sjokk sjokk, om frykt. Det var særlig én detalj som snakket til meg. I indianerstammen hun kommer fra, har de en historie. Om demonbjørnen. Den sier noe slikt: “Alle mennesker blir født med en demonbjørn inni seg. Når menneskene er små, er bjørnen liten og harmløs. Men etterhvert som mennesket vokser, vokser også bjørnen. Den næres av frykten deres. Jo mer mennesket frykter, jo større og sterkere blir bjørnen” (Sitert fritt etter hukommelsen). Filmen utvikler seg til å bli ganske mørk og dramatisk, men den ender godt. Rett og slett fordi Dani lærer seg å temme bjørnen sin. Jeg trekker referanser til meg selv, fordi min akilleshæl er frykten min. Men kanskje kan min frykt også være en styrke? Jeg skjønner ikke helt hvordan, men jeg tror det handler om å stole på Gud. Kanskje Gud gir meg mer å være redd for, fordi han blir så glad når jeg trosser frykten og gjør det jeg er redd for. I filmen blir noe av det som redder Dani, tanken om at bjørnen tross alt har vært ganske liten. Det svarer, slik jeg ser det, til tatoveringen jeg har på høyre håndledd, for å minne meg på å stole på Gud. Tallet 131, som er en referanse til Salme 131. Denne formaner oss til å være like trygge og tillitsfulle til våre Himmelske Foreldre, som det et avvent barn er hos sin mor. Jeg tok tatoveringen 12. februar i fjor – altså nøyaktig én måned før coronapokalypsen begynte.

Som det avvente barnet hos sin Mor.

Vi har alle våre ‘demonbjørner’. Min har jeg lært å temme, men enkelte dager er den sterkere enn ellers. I helgen har den brølt det høyeste den har klart. Mamma sa at det var for å gi meg en liten utfordring å krydre livet med, mens jeg malte bildet jeg har jobbet med de siste dagene. Bildet som i og for seg skal symbolisere trygghet og beskyttelse, ble skapt på dager hvor frykten var sterkere enn den har vært på lenge. Man kan si at de store kontrastene i min indre virkelighet nærmest blir en styrke – så sånn sett har Gud rett når han sier at frykten kan brukes til min fordel. Vil dere se?

To legendariske Pokémon i sin beskyttende boble, og de to Tvillingsolene.

Jeg er altfor sliten til å fortsette å skrive. Det får komme en Vitenskapelig Artikkel senere, om hva jeg prøver å fortelle med bildet. Men jeg kan fortelle hva det heter. “Glitches?”. Det er kort for: “We’re not glitches in the matrix, We Are the New Earth”. Dere får unnskylde meg, jeg har ikke kontroll over hva kroppen min gjør. Nå ber den meg meditere i 20 minutter, eller sove i 20 timer. Dere hører fra meg.

– Kristus

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: