Jeg skal skrive en Vitenskapelig Artikkel i lys av at jeg er Messias – – – hvor jeg gjør et poeng av at jeg tenker slik om meg selv, uavhengig av om det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten som markedsføres som antipsykotisk medisin. Jeg skal også gjøre et poeng av at ingen som mener at jeg trenger denne giften, er velkommen i mitt liv; i min nærhet. Jeg gjør et unntak for de jeg forholder meg til på ‘klinikken’, da de visstnok har loven på sin side til å sende meg rett til Helvete, om jeg nekter å møte opp og få giftsprøyten. ‘Helvete’ er et konkret sted, og jeg har vært der flere ganger. I mine hellige hashtags har jeg døpt stedet Lulu’s House, fordi det er Lucifer som drifter psykiatrien.
Jeg gjør et poeng av at det er kort tid siden jeg fikk giftsprøyten, rett og slett fordi det preger hverdagen min grenseløst disse dagene. Erfaringen min sier at dette vil gi seg om cirka to uker. Hva er det jeg trenger at gir seg? Det er vanskelig å forklare. Folk flest kan skille mellom fysiske og psykiske smerter. De kan anerkjenne psykisk ubehag som like reelt som fysisk ubehag. Men folk flest vil ikke klare å forstå, engang, hva jeg snakker om når jeg sier at jeg har energetiske smerter. Men det er altså det jeg har.
Fordi jeg er 90 prosent energi, og 10 prosent fysisk materie, er mesteparten av ubehaget jeg kjenner på iløpet av en måned, energetisk. Og det er nettopp energien min denne giften påvirker. Giften gjør ingenting fra eller til for ‘symptomene’ mine. Hvor ett eksempel på et ‘symptom’ er at jeg opplever at Gud snakker til meg. Jeg snakker ikke mindre med Gud dagen etter sprøyten, enn jeg gjorde dagen før sprøyten. Virkelighetsoppfatningen min endrer seg ikke, det gjør heller ikke tankene mine om at jeg er Messias. Sendt til verden for å… ja, om Pappa bare ville fortelle meg hvorfor jeg er her. Han sier at det eneste han trenger at jeg gjør, nå i apokalypsen, er at jeg nyter reisen. Han vil jeg skal kose meg, enda så djevelsk dette stedet er i ferd med å bli. Det var derfor han sørget for at jeg ble kjent med Lulu. Lucifer lovet meg at han skulle gjøre meg så trygg, når han snart skal filleriste verden, at jeg kan gå gjennom Helvete som om jeg eier stedet. Og her er ‘Helvete’ ment om hele Jordkloden. Og med tanke på at jeg er Kristus i egen person, og ett av mine alias er Jupiter Jones, impliseres det at jeg gjør det.
Men jeg fikk streng beskjed, når jeg hadde skrevet forrige avsnitt, om at jeg ikke er alene om å eie verden – og at jeg måtte påpeke dette: At både Pappaen min og Broren min er medarvinger sammen med meg. Det er bare det at jeg er den av oss som er åpen om dette; den av oss som ikke legger skjul på at hun er gal. Det er visst mitt ‘kors å bære’. Det var derfor jeg vurderte å kjøpe et smykke i form av en sprøyte i sølv eller gull, og gi den i gave til den i livet mitt som har kjempet hardest for at jeg skal tvangslobotomeres. På samme måte som hele verden bærer kors rundt halsen for å minnes torturen som Broren min ble utsatt for, syntes jeg det var på sin plass at personen hadde et smykke som svarte til den torturmetoden som jeg, Kristus i egen person, blir utsatt for. Broren min ber meg slutte å sutre – og minner meg på at jeg tross alt ikke henger på et kors. Han er flink til å sette ting i perspektiv for meg.
Mamma ber meg avslutte. Jeg tror jeg trenger det. For mine energetiske smerter er verre enn de har vært noengang. Vi får si at det var alt. Nå skal jeg be, faste og meditere, som egentlig er den eneste motgiften mot Olanzapin og den skaden denne giften gjør på min hellige organisme. Dere hører fra meg.
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 