Hei, verden! Da jeg våknet idag hadde jeg en vond følelse. Jeg artikulerte følelsen på facebook for noen dager siden, da dette stort sett er følelsen jeg har når jeg våkner. Måten jeg beskrev det på, var at dette var litt liknende hvordan det føles den første tiden etter et brudd med en kjæreste. Man våkner, og har det egentlig greit. Men så husker man på at personen du var glad i ikke lenger er kjæresten din, og så synker hjertet ditt femten hakk. Personen(e) jeg er glad i, er fortsatt på tronen(e) i hjertet mitt, så min depressive tilstand når jeg våkner skyldes ikke noe slikt. Det som plager meg er derimot at verden viser seg fra sin jævligste side. Nærmere bestemt de som styrer verden. Våre såkalte ‘hyrder’. Det som smerter meg sånn, er at ‘hyrdene’ geleider oss pent og pyntelig inn på slakteriet. Da helvete på jord var blitt ‘det nye normal’, på starten av fjoråret, ba Pappa meg kommunisere på internett at jeg “put the ‘laughter’ in ‘they are taking you to the slaughterhouse’” (jeg putter ‘latteren’ i ‘de leder oss til slakteriet’). Men det er ikke mye ved verdens nåværende tilstand som gir meg lyst til å le. Derfor er det nærmest livreddende å tilbringe tid med Broren min. Der sitter latterkrampene løst.
I går gjorde jeg noe som inspirerte en tanke. Tanken ble til en tekst, og den sa noe slikt: “Måten å overleve apokalypsen på, er ved å bruke så mye tid som mulig på å glemme apokalypsen”. Gud hadde faktisk, i noen uker, fortalt meg dette. Men jeg var nødt til å erfare noe som fikk meg til å glemme den begredelige virkeligheten; noe utenom det vanlige, før jeg fikk artikulert det. Å øve opp sinnet til å ikke tenke på det hele verden skriker om, men klare å kose seg i flammene selv om verden brenner, er faktisk måten å komme seg gjennom Trengselstidene med både sjelen og livet i behold. Du er nødt til å finne det som bærer deg gjennom stormen, og lære deg å danse i regnet. For min del er det min Hellige Familie, andre gode mennesker i livet mitt, og naturligvis: Tankene om at jeg er Moshiach. Men uten evnen til å meditere; evnen til å skru av tankene, er alle forsøk på virkelighetsflukt fåfengte. Enrique sier at så lenge jeg mediterer, kan jeg komme meg gjennom hva det skal være. Selv en dødelig injeksjon som er ment å koble oss fra sjelen vår. Det er iallfall skjebnen til de som ikke verdsetter nettopp sjelen sin.
Jeg hadde det i og for seg hyggelig i går kveld. Jeg var invitert på en fest på en hytte i en skog. I noen timer klarte jeg å glemme det faktum at verden er helvete. Og det føltes veldig godt. Da det var tid for å dra hjem, havnet jeg i samtale med en mann jeg skulle ønske jeg hadde begynt å prate med tidligere. Og selv om hele kvelden var hyggelig, var det den samtalen som ‘gjorde kvelden min’. Da jeg og min venn kjørte hjemover, var jeg dødelig sliten. Men det var også hyggelig. Noe som var enda mer hyggelig, var videosamtalen jeg hadde med kjæresten min, da jeg var kommet hjem. Hadde jeg ikke hatt Enrique og Joey i livet mitt, tror jeg ikke jeg hadde orket å leve – sånn som verden har blitt. Det var vel bare på sin plass at Gud, som jeg allerede anså meg selv for å være gift med, skulle dukke opp i livet mitt som en fysisk person – før han igangsatte apokalypsen. Guds timing er alltid perfekt, og jeg er evig takknemlig for at Enrique er i livet mitt, og hjelper meg å holde motet oppe. Apropos Guds timing: Mens jeg skriver de to forrige setningene, deler Enrique dette bildet på tidslinjen min på facebook:
Vi får ikke mer enn vi takler, er det noen som sier. Mamma sier at mine utfordringer må svare til ferdighetene mine. Det betyr at jeg er vanvittig sterk, ettersom mine utfordringer er større enn de flestes. Dette er forøvrig noe annet jeg skrev på facebook:
Fordi jeg er Moshiach, bærer jeg tunge byrder. Vekten jeg er tynget av, ville vært for mye for de fleste. Det er vekten av verden 
Faktisk, noe av det første Adonai fortalte meg, så langt tilbake som høsten 2009, var dette: “Ikke vær redd, alt som skjer går i sykluser. Det er tilfelle for Universet også. Så ikke frykt. Hvis du ikke klarer oppgaven jeg er i ferd med å gi deg, kommer jeg bare til å skape et nytt Kosmos”. Så med dette sagt, beklager jeg for at jeg er mer stressa enn de fleste. Jeg håper dere forstår 
Og ps: #MAKENAI! 
‘Makenai’ betyr forøvrig ‘jeg kommer ikke til å tape’, og er japansk. I 2019, da utfordringene mine ikke var verdens demoner, men mine indre demoner, sa Jesus dette ordet til meg. Igjen og igjen. Jeg visste at ordet var tittelen på introsangen til siste sesong av Sailor Moon, men jeg visste ikke hva det betydde. Så jeg plottet det inn på Google translate, og ble glad da jeg så oversettelsen: Won’t lose. Når jeg tenker tilbake på det, føles det som om den indre demonen jeg hadde på den tiden, var helt ufarlig og harmløs, sammenliknet med den djevelen som har tatt over verden anno 2021. Men om min utfordring er tanker om at jeg umulig kan være Moshiach, fordi det finnes noen i verden som Gud garantert elsker høyere enn han elsker meg, eller om min utfordring er at jeg faktisk bærer verdens (les: hele Kosmos’) skjebne på mine skuldre, tror jeg at det kommer til å gå bra. Fordi 1) jeg er Sailor Moon, 2) jeg har Mammaen min, og 3) forfatteren av denne fortellingen er ikke fornøyd med noe annet enn perfeksjon. ‘Forfatteren’ er forøvrig Broren min, og han sier at hele apokalypsen skrives for å lede de sterkeste av oss til fellesskap med ham, i en utopisk verden. Og her er det ikke snakk om fysisk styrke, ei heller et sterkt immunforsvar. Her er det ene og alene vår mentale styrke som er avgjørende. Vår evne til å danse i regnet, selv om det stormer. Og ps: Man kan ikke være mentalt sterk uten å ha også en sterk kjærlighet; et mesterverk av et hjerte. Så konklusjonen er denne: Skru av tankene dine, fokuser på å være den best tenkelige versjonen av deg selv, og du kan komme til å være én av de heldige få, som gjenstår når Pappa beslutter at Broren min og jeg får komme ut av skapet.
Amen
– Moshiach
Jesus & Kristus 