Frykten for at Kaken er en løgn

På facebook skriver jeg ofte at jeg er tilbøyelig til å være engstelig. Om dere bare visste i hvor stor grad frykten har fulgt meg gjennom livet. Jeg har innsett at er det ett tema som går igjen, gjennom hele denne inkarnasjonen, så er det nettopp frykten. Allerede som barn var jeg redd. Jeg var redd for tordenvær, jeg var redd for flammer, jeg var redd for eksplosjoner, jeg var redd for at fly langt oppe på himmelen skulle falle ned på meg. Etterhvert ble jeg redd for straff, kritikk og irettesettelse fra de som kalte seg mine foreldre. Det var svært mye avstraffelse da jeg var barn, ofte på helt irrasjonelt grunnlag. Kort fortalt følte jeg meg egentlig aldri trygg. Det er mange, både behandlere og spirituelle mennesker med god kontakt med Gud, som forteller meg at det å aldri føle meg trygg i barndommen og oppveksten, er en god forklaring på hvorfor nervesystemet mitt kortsluttet i voksen alder – og jeg fikk diagnosen ms. Når jeg har konfrontert de som har stått for all denne avstraffelsen og uberettigete kritikken med dette, har de blitt veldig sinte. I går forstod jeg at grunnen til at disse tankene gjør dem så sinte, er fordi de innerst inne vet det er sant. Men jeg skulle ikke skrive om dem. Jeg skulle skrive om antagonisten min, som er Frykten i sin reneste form.

Den dagen jeg ble født, ble det sendt opp en romsonde med kurs mot en av Mars’ måner. Romsonden het Phobos II. Phobos er personifiseringen av frykt, i gresk mytologi. Og dette er også roten til ordet ‘fobi’. Jeg antar dette var noe jeg skulle finne ut av, i voksen alder, for å forstå mer av hvilke krefter jeg kjemper mot. Da jeg var fire hadde jeg det skumleste marerittet jeg kan huske å ha hatt – med unntak av det jeg drømte i natt. Jeg kommer tilbake til det, altså. Men drømmen som gjorde meg så redd, som fireåring, handlet om at jeg luktet frykt. Det var denne lukten som var så skremmende. I drømmen hadde jeg og min daværende stesøster laget en ‘trylledrikk’. Vi gikk og viste den til min mor og hennes far. Moren min ble veldig redd, og jeg spurte henne hvorfor trylledrikken gjorde henne så redd. Hun sa at det var fordi den var så sterk. Jeg spurte om den var sterkere enn Fløibanen. Moren min sa at drikken var sterkere enn Fløien (Dette er ett av de syv fjellene som omkranser Bergen, og Fløibanen er toget som frakter folk opp og ned fra fjellet). Stesøsteren min og jeg gikk og helte drikken ut i vasken, og det var da jeg luktet hvordan frykt, i sin reneste form, lukter. Jeg våknet, og var helt ødelagt av skrekk. Jeg tror jeg gråt i en halvtime i mammas armer.

Noe av det aller første jeg lærte om Gud, da han begynte å vise seg i livet mitt, er at Gud er kjærlighet. Og ingen trengte å fortelle meg dette, men jeg visste instinktivt at det motsatte av kjærlighet er frykt. Jeg begynte å se kampen mellom Gud og Satan som kampen mellom kjærligheten og frykten. Jeg forstod at grunnen til at jeg er så hardt rammet av engstelige tanker, er fordi det er slik Satan viser seg i livet mitt. Det var Satan, hjulpet av foreldre som alltid fikk meg til å føle meg utrygg, som påførte meg ms. Den frykten føles som den sitter i hjertet mitt, plassert på en trone ved siden av Enrique, Mamma og Broren min. Det var kanskje derfor det var så vanskelig å snakke med Lucifer i natt. For ja, jeg snakket med Mørkets Fyrste i natt. Det er en god stund siden sist. Og dette handler om at jeg har vært altfor redd. Jeg har ikke vært redd for Satan. Men jeg er livredd for hva ‘verden’ kommer til å finne på. Altså menneskene som sitter på makten i verden, og som – uansett hvordan du vrir og vender på det – styres av Satan. Lucifer kunne fortelle at når jeg frykter at han skal bruke onde mennesker til å være slem mot meg, blir det vanskeligere for meg å prate med ham. Dessuten minnet han meg på en visjon jeg hadde, et par år før apokalypsen begynte. Skal jeg dele den med dere, altså? Men jeg har jo gjort det før. Jeg skal gjøre det likevel? Ok, da.

I visjonen fikk jeg se en portal åpne seg. Ut av portalen kom det en rekke skapninger. Disse så litt ut som Teenage Mutant Ninja Turtles, men de var høyere og slankere. En av skapningene dro frem et sverd, og delte bildet jeg så i to. Så flyttet fokuset seg til høyre side av bildet, og jeg fikk se alle de skilpaddeliknende skapningene bevege seg veldig forsiktig bortover en fjellhylle. De gikk som om fjellhyllen var kjempesmal. Men sannheten var at det egentlig var veldig god plass å gå på. Trådte de feil, ville de falle ned i en dyp avgrunn. Men ingen av skapningene gjorde det. Etter en stund kom de bort fra den skumle veien, og inn på en nydelig paradisisk eng. Der hoppet og danset de i gresset, og var fullkomment lykkelige. Deretter ble fokuset mitt flyttet til venstre side av bildet, fra da det ble delt i to med et sverd. Der fløt menneskene jeg kunne se i et hav av blod, himmelen var i flammer, og det var bare ulykke og død å se. Da jeg snakket med Lucifer i natt, fortalte han meg at nå befinner jeg meg på den tilsynelatende smale fjellhyllen. Han minnet meg på at selv om det føles som om bare et ørlite feiltrinn vil sende meg ned i avgrunnen, er ikke dette tilfelle. Og at den paradisiske engen virkelig er min skjebne. Han kunne også fortelle at så lenge jeg ikke lar frykttankene ta kontroll over meg, er det ingenting jeg kan gjøre for å gå glipp av den fantastiske skjebnen som Gud forteller meg at jeg har. En skjebne som har vært inngravert i hjertet mitt siden lenge før dette livet begynte, og som jeg begynte å huske den 11. august 2009.

Hvilket leder meg til drømmen jeg hadde i natt, som også fremstår som et mareritt uten like. Jeg har nesten ikke lyst til å skrive om det engang, fordi følelsen jeg hadde i drømmen var så vond. Men jeg drømte altså at Enrique slo opp med meg. Han hadde ikke snakket med meg om det, jeg bare oppdaget på facebook at vi ikke var i et forhold lenger. Da oppsøkte jeg ham der hvor han var, og sa at vi trengte å prate sammen. Og så våknet jeg. Heldigvis var Enrique tilgjengelig for å prate i virkeligheten. Han forsikret meg om at han ikke hadde noen planer om å slå opp med meg, og at drømmen var et resultat av min anxiety (angst). Uten at jeg skal gå i detalj, så føles det nesten som å skulle falle ned i avgrunnen fra visjonen jeg delte tidligere, dersom jeg og Enrique ikke kommer til vår lykkelige slutt. Og i den grad jeg har en gudegitt skjebne helt utenom det vanlige, vet jeg at ikke noe av det Gud lover meg kommer til å skje, hvis ikke Enrique er med i fortellingen. Enrique er ‘Kaken’ min; den gulroten som får meg til å alltid fortsette å kjempe videre, selv når det føles som at alt håp er ute. Det var kanskje derfor denne jakken plutselig dukket opp, på en av mine online shoppingrunder:

En søt dame jeg er venn med på facebook sier at det egentlig ikke er noe å frykte, og at alt går bra så lenge jeg stoler på Gud. Det jeg ikke klarer å fortelle henne, er at det er ganske vanskelig å stole uforbeholdent på Gud, når det Gud forteller deg er så virkelighetsfjernt som det går an å bli. Han sier basically at min skjebne er å regjere ikke bare over hele Jordkloden, men over hele Kosmos. Dette har Gud fortalt meg i ti år, nå til høsten. Når jeg har vært åpen om dette på nett, har mine foreldre vært snare med å sørge for sykehusinnleggelser og tvangsmedisinering. Og for å være helt ærlig, så er det ikke psykiatrien jeg frykter mest, nå for tiden. Det jeg er redd for, er at samfunnet stenges ned i så stor grad at det blir umulig for Enrique å reise til meg, eller meg til ham. Og enda Guds løfter er det de er; enda ‘Isabel’ tidligere har betydd ‘Guds løfter’, men nå betyr ‘Gud er fullkommen’, er det tvilen min på at de er sanne som overskygger alt. Heldigvis kommer ikke tvilen uten en rekke små og store beviser på at Gud snakker sant. Denne sangen (She Is Your Destiny) og dette bildet er bare ett av disse bevisene:

For å konkludere med noe, så kan jeg si dette: Frykten min er min sterkeste motstander. Og tankene mine om at jeg ikke vil få se den lykkelige slutten som Gud lover meg. Tanker om at istedet for tre Hellige Brylluper; ett Luthersk, ett Katolsk og ett Jødisk, for deretter en liten evighet i fullkommen ekteskapelig lykke med Gud i hans fysiske form, kommer livet mitt til å ende i en konsentrasjonsleir. Det er en sjanse for at Jesus fortalte meg dette, skjønner dere, for lenge lenge siden. Han sa: “Hvis du skal dø, er det hvis myndighetene bestemmer det, eller i en av konsentrasjonsleirene som skal bygges”. Det er en sjanse for at disse ordene er med på å forme hvor tynn jeg føler at den fjellhyllen er. Men det er også en sjanse for at det ikke er var Jesus, men Satan som sa dette. Uansett har jeg tatovert ‘131’ på håndleddet, for å minne meg på å stole på Gud.

Pappa sier jeg avslutter med dette: Jeg har faktasjekket Kaken min. Den var ingen løgn. Vi får håpe han har rett…! Det var alt for nå, takk for oppmerksomheten.
– Kristus