Jeg tenker mye på de tre betydningsfulle visjonene jeg hadde, i tiden f.Kr (før Korona). Alle tre var med på å peke på viktige sannheter ved apokalypsen. Den ene delte jeg med dere i mitt forrige innlegg. Den handlet om de to mulige destinasjonene for enkeltmennesket. Enten Himmel på Jord, eller noe som minnet veldig om et rent helvete. Den andre visjonen som fremstår som svært viktig, handlet om hvordan de eneste som vil gjenstå når Gud er ferdig med å fjerne alle de som er uønsket i det Gudsriket han skal skape, er de som trykker Bibelen til sitt bryst. Den tredje visjonen, som jeg kommer til å dele i dette innlegget, handler om at det ikke holder å bare følge Bibelen – skal du ha et håp om å komme deg gjennom denne tiden med både livet og sjelen intakt. Denne er muligens den viktigste, får jeg beskjed om å skrive.
Det jeg fikk se, var en rekke mennesker. Disse var dypt religiøse innenfor den Kristne religionen. Det var prester, biskoper, munker og nonner. Felles for dem, var at de hadde klær som vitnet om at de virket og jobbet innen den Kristne kirke. Alle disse menneskene gikk samlet ut i havet. De gikk og gikk, og vannet rakk lenger og lenger opp på kroppene deres. Til slutt var alles kropper, med hodet og alt, under vann. Men de sluttet ikke å gå. Enda de druknet av det, ville de ikke slutte å gå. Deretter fikk jeg se en annen gruppe mennesker. Dette var de som har forstått at man ikke trenger eldgamle bøker for å leve rettskafne liv. Disse hadde funnet veien til Gud, og til Guds vilje, i hjertene sine. Disse tenkte i termer av energier, meditasjon, bevissthet og reinkarnasjon. Og de var også på havet, på sett og vis. Men de gikk på vannet, slik det er beskrevet at Jesus gjorde. De ikke bare gikk på vannet; de hoppet og danset på havoverflaten.
Mange vil nok kalle meg både kjettersk og blasfemisk. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar. Kanskje er jeg det. Men hei, de drepte Broren min for 2000 år siden av de samme grunnene. Når Gud vil lære verden hvordan han aller helst har lyst til å fremstå, ved å sende ett av de to Barna sine, gjøres ikke dette uten å gjøre mange veldig sinte. Broren min måtte erfare det, og det må visst jeg også. Skal jeg fortelle dere om den aller første visjonen jeg hadde? Vel, den andre visjonen jeg hadde, hvis man regner med den gangen Gud fortalte meg at dersom jeg ikke klarer oppgaven han kom til å gi meg, var det bare for ham å skape et nytt Kosmos. Jeg prøver å ikke tenke på vekten av denne Jobben, og hva som går tapt skulle jeg ‘falle av kanten’ (jfr. min forrige Vitenskapelige Artikkel). Istedet tenker jeg på innholdet i den visjonen jeg skal dele nå:
I 2010 studerte jeg for å bli prest. Men fordi jeg ble mishandlet som barn, har jeg ikke klart å holde meg våken i noen form for undervisningssetting, helt siden jeg bodde i Bergen et halvt men skjebnesvangert år som 13-åring. Poenget er likevel ikke den psykiske terroren som ble utslagsgivende for at jeg fikk en nevrologisk sykdom da jeg var 23. Poenget var at da jeg var 22 hadde jeg kommet inn på profesjonsstudiet i Teologi. Og jeg studerte, uten at jeg egentlig klarte å holde meg våken i timene. Under en av forelesningene var temaet presteskapet på Jesu tid. Og på overheaden vistes et bilde av en yppersteprest. Jeg satt egentlig bare og kjempet med meg selv for å ikke sovne, og fikk ikke med meg så mye av det foreleseren sa. På ett tidspunkt sovnet jeg, eller noe i nærheten av det. Og i en tilstand midt mellom søvn og våkenhet kunne jeg fortsatt se bildet av ypperstepresten. Jeg oppfattet at jeg var der også, men jeg var enorm. Sikkert hundre ganger større enn presten fra bildet. Og jeg var usynlig. Så kom det en enda større, usynlig finger fra himmelen, og dyttet til presten. Han ble stående og vippe frem og tilbake, som om han slet med å holde balansen. Deretter var visjonen over, og jeg var for det første ‘mind blown’, og for det andre lys våken.
Gud ber meg avslutte nå. Ved å dele det eneste av interesse som jeg produserte mens jeg studerte for å bli prest. Denne Vitenskapelige Artikkelen. Den handler om hva jeg, og Gud, mener er det viktigste som står skrevet i Bibelen. Vel, Broren min mener det også, da bibelteksten jeg skriver om er svaret hans til spørsmålet: “Hvilket bud er det største?”. Min Bror er klok, og trekker frem kjærlighet til Gud og til våre medmennesker som det aller viktigste et menneske utviser, for å leve et rettskaffent liv.
Kristus har forøvrig dette å tilføye: Du kommer langt ved å skru av tankene!
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 