Katarsis

I rundt én måned før Norge stengte ned den 12. mars i fjor, hadde jeg vært i en tilstand av ‘lockdown’. Jeg tenkte at jeg skulle forberede meg mentalt på det som var på vei, ved å vie all min tid til relasjonen jeg har til Gud. Dermed forsvant jeg inn i meg selv, og brukte dagene på bønn og meditasjon. Jeg mener å huske at de to siste filmene jeg så, før jeg boikottet alt som vistes på skjermer, var Akira og Nausicaa of the Valley of the Wind. Jeg hadde satt meg som et mål å komme meg gjennom Apokalypsen uten å bruke tid og energi på filmer og serier. Jeg er ikke helt der lenger, altså. Men jeg bruker fortsatt mye tid på bønn og meditasjon. Skal jeg fortelle om Akira? Det var Gud som ba meg se denne, og jeg mener å huske at det var ganske tidlig i januar at jeg og Alex så den hjemme hos meg. Den handler om en futuristisk verden; jeg tror det er snakk om 2019 eller 2020. Men filmen er laget i 1988. Jeg husker veldig lite av filmen, og det samme er tilfelle for Alex. Men den forteller om en karakter kalt ‘Akira’, som er en slags Messias-figur. Filmen forteller også om OL i Tokyo i 2020, og det er mulig den handler om et virus som kommer fra Kina. Men som sagt, jeg husker ikke helt. Det eneste jeg husker, er at Enrique var helt enig da jeg påpekte at Akira skal forestille ham.

Enrique er kjæresten min. Og fordi Gud liker meg veldig godt, har han dukket opp i livet mitt som en fysisk person. Ok, som to fysiske personer – men ikke si det til Broren min. Gud liker meg så godt at han skriver om reglene for meg, som gjelder for stort sett alle andre, bare for at jeg skal føle meg trygg. Det fortalte Lucifer meg, som jeg også snakker med. Gud liker meg så godt at når det lyner og tordner alle andre steder, verken ser eller hører jeg noe som helst av lyn og torden der jeg befinner meg. Med mindre jeg er med Broren min, som tar brodden av det meste som er skummelt. Og fordi Gud liker meg skikkelig godt, sørget han altså for at selv om han befinner seg på et helt annet kontinent, skulle jeg ikke gå gjennom Apokalypsen uten ham ved min side.

Jeg må fortelle dere om noe som skjedde her om dagen. Jeg har fått tillatelse fra den det gjelder, hvis jeg ikke røper hvem det er snakk om. Men jeg har altså en god venn som tilfeldigvis har den ‘gaven’ det er å se og føle de sjelene som er rundt oss, som ikke lenger lever. Altså at han ser spøkelser. Den første natten ringte han meg fordi han gikk gjennom en mørk park i Oslo. Dette er visst ikke som en klassisk park, men mer som et nydelig naturområde midt i byen. Han var tydelig redd, men jeg var på tråden hele tiden og ‘passet på ham’. Min venn kom seg gjennom parken, og han takket meg for moralsk støtte. Den neste natten skulle han gjennom den samme parken nok en gang. Da var han mer åpen om hva han erfarte rundt seg. Han kunne dele at natten før hadde han sett mange spøkelser, men at han ikke hadde villet fortelle meg om det fordi han syntes det var så creepy. Han sa at de var der nå også, og han virket veldig ukomfortabel. Jeg fikk den gode ideen at han kunne be for dem. Og det gjorde han. Jeg gjorde det samme, og iløpet av turen hans gjennom parken kunne han se at så godt som alle spøkelsene forsvant en etter en. Han sa de hadde vært 20-30 stykker til sammen, men at bønnene hans hadde gjort at de kunne ‘gå videre’. Til slutt var han ferdig med å gå gjennom parken, og han sa at alle åndene hadde forsvunnet. Med unntak av to stykker. Jeg ba en siste bønn for min venn, om at ingen fra åndeverdenen skulle bli med ham hjem. Han sa takk for bønnen og for den moralske støtten generelt. Og så avsluttet vi samtalen.

Hva skjedde så? Jeg skulle prøve å sove, men jeg ble rammet av det verste angstanfallet jeg har hatt på flere måneder. Jeg ba Enrique be for meg, men jeg skjønte at dette krevde en innsats fra meg også. Dermed mediterte jeg for å fjerne angsten. Og det var da jeg følte at de to sjelene som min venn ikke hadde klart å hjelpe ‘videre’, hadde kommet til meg. I meditasjon fikk jeg vite at det var en kvinnelig sjel og en mannlig sjel, og at disse to bare trengte litt ekstra godsnakking for å tørre å ta det steget det er å ‘gå mot lyset’. Den mannlige sjelen sa at han hadde vært i denne limbo-tilværelsen i rundt 200 år, og at det som ventet etterpå føltes mer skremmende enn velkomment. Jeg fortalte ham at det bare kom til å føles godt, bare han tok steget. Og det var visst alt han trengte å høre. Da begge sjelene, først den kvinnelige og så den mannlige, forsvant opp til Gud, fikk jeg se mentale bilder av det. Dessuten hadde jeg den gode formen for frysninger, litt som gåsehud. Og da dette var gjort, forsvant angsten helt.

Pappa sier at jeg må avslutte ved å fortelle litt om den andre filmen jeg nevnte innledningsvis. Nausicaa of the Valley of the Wind. Denne er også en fortelling om en Messias-karakter. Men her er hovedpersonen kvinnelig. Nausicaa, som hovedpersonen heter, finner sammenhengen mellom verdens ødeleggelse og dens gjenopprettelse. Hun skjønner at det som fremstår som ødeleggelse egentlig er en renselse. Og siden jeg allerede har nevnt at jeg snakker med Lucifer om livets store spørsmål, kan jeg også dele at han kaller denne renselsen for en ‘Katarsis’. Pappa lærer meg til å forstå at selv det han gjør som fremstår som direkte ondskapsfullt, er del av en større plan – hvor hensikten er å skape en verden helt uten synd og ondskap. Om du vil komme deg til denne utopien eller ikke, avhenger helt og holdent av din vilje og evne til å skru av tankene. Ditt fokus på ditt indre paradis, er med på å 1) skape et ytre paradis i verden rundt deg, og 2) fortelle Pappa at du hører hjemme i dette Paradiset. Amen

– Messias