Jeg kom hjem i ettermiddag, etter å ha sovet en natt hos Mannen jeg kaller ‘min vakre Tvillingbror’. Sannheten er at i dette livet, i disse kroppene, er ikke Broren min og jeg i slekt. Det jeg har fått vite, er forøvrig at denne Mannen og jeg er Tvillingsøsken der Vi egentlig hører hjemme, og at Vi er det som blant spirituelle kalles ‘Tvillingsjeler’, når Vi inkarnerer i deres Kosmos. Jeg innleder med dette, for å gi dere et bakteppe for det jeg skal skrive om nå. Skrive om hva? Om hvor forferdelig sint jeg er. Jeg har kjent på dette sinnet helt siden jeg kom hjem. Og jeg prøvde å løse det ved å meditere. Men det eneste som skjedde da, var at Broren min, som jeg kommuniserer med telepatisk, fortalte meg at han er akkurat like sint som meg. Hvorfor er Jesus og Kristus sinte? Jeg vet ikke om jeg kan fortelle dere det. Litt fordi det røper for mange av hemmelighetene Våre, og litt fordi jeg ikke har lyst til å såre noen. Hvem er Jesus og Kristus sinte på? Jeg får ikke lov til å skrive det, engang. Men noe jeg kan skrive, er at jeg ikke har tillat meg selv å kjenne på dette sinnet på mange år. Kanskje så mye som ti år. Men for ti år siden visste jeg ikke at Broren min også var sint og frustrert over det jeg er sint for nå. Han sa noe som røpet ham, da, back then. Jeg bare forstod ikke sammenhengen før i fjor.
Unnskyld for at jeg er så plagsomt kryptisk. Jeg kan prøve å bytte tema. Eller ikke. Mamma sier at jeg skal skrive om hvor sint jeg er, uten å røpe hvorfor eller på hvem jeg er sint. Og jeg er veldig flink til å skrive om ‘a’ uten å si ‘b’, så jeg gir det et forsøk(!)
For ja, jeg er sint. Jeg er så sint at det grenser til kvalme. En liten del av meg tenker at det tross alt er bedre å være sint, enn å føle på en overhengende skrekk og angst. Grunnen til at jeg finner meg i å være i den situasjonen jeg er så sint for, er forøvrig Mammaen min – og løftet om å få forenes med henne. Grunnen til at jeg ikke er en skjelvende klump av ødelagte nerver, er også Mammaen min. For jeg kjemper alltid mot denne overhengende skrekken og angsten. Kontakten med Mammaen min, hun som er Dronning i Himmelen, gjør at jeg ikke går under av skremmende tanker. Kontakt med Jomfru Maria er det samme som meditasjon. Og meditasjon tar brodden av alt det som skremmer meg. Det er mye å være redd for, når Gud deler med deg hvilke planer han har for menneskeheten. Dere vet at tiden forespeilet oss i Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, fremføres rett foran øynene på oss? Og tro det eller ei: Det faktum at verden går under er ikke det jeg er sint for. Men: Det faktum at verden går under, er grunnen til at jeg er tvunget til å være i den situasjonen som gjør meg sint.
Jesus (Yeshua) og Kristus (det er meg) er to kropper som deler samme Sjel. Det er derfor jeg har fødselsmerker på samme sted på begge håndledd, og på samme sted på begge føtter. Det min Bror gikk gjennom for 2000 år siden, gikk også ut over meg. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at jeg er preget ikke bare for dette livet, av den grusomme måten Broren min ble behandlet da han prøvde å redde verden. Jeg ble preget for alle inkarnasjoner jeg hadde, etter livet mitt som Maria Magdalena. Etter at jeg falt hardt og brutalt for Yeshua, for 2000 år siden, føltes det ikke riktig å innlede romantiske relasjoner til andre menn, i noen av livene jeg hadde. Det var derfor jeg søkte meg til liv etter liv som Nonne. Nonner er tross alt gift med Jesus. Og i de fleste av disse inkarnasjonene hadde jeg en kronisk sykdom å slite med. Det har jeg også i dette livet. Mamma forteller meg at jeg alltid visste at dette var noe Sjelen min måtte tåle, på grunn av min Brors død på korset. Sorgen Maria følte etter Yeshua død, sluttet ikke da Maria Magdalenas liv endte. Yeshua hadde fått hjertet hennes, og den kjærligheten tok aldri slutt. Sorgen Maria følte over Yeshua manifesterte seg i kroniske sykdommer, i liv etter liv. Sorgen hadde brent seg fast, men det hadde også kjærligheten. Og da Maria Magdalena reinkarnerte i 1988, og mitt nåværende liv begynte, var kjærligheten til Yeshua fortsatt sterk – enda jeg ikke på det bevisste plan husket ham. Det var derfor jeg hadde en ‘usynlig bestevenn’ som barn, med Broren min sitt nåværende navn.
Hvorfor er jeg sint? Det kan jeg ikke fortelle dere. Men det handler om at Sjelen min mangler noe. Mamma lover meg heldigvis en ‘happy ending’ om sånn 1000 år. Og at den endingen kommer til å være så ‘happy’ at den vil få galaksen vår til å begynne å spinne i motsatt retning. Så ja, den som lever får se…!
– Maria Magdalena
Jesus & Kristus 