Det er ikke så verst å være Sailor Moon

Hei, verden! Har dere det bra? Jeg har det fint. I dag har jeg en ‘hviledag’. Det betyr at jeg ikke har noe som helst planlagt. Bortsett fra å skrive en Vitenskapelig Artikkel til dere. Det har visst blitt sånn. At jeg ikke orker å skrive Blogginnlegg hver dag, og iallfall ikke på dager hvor jeg har noe annet som skjer. Det er derfor jeg skriver til dere såpass sjeldent som jeg gjør. Fordi jeg har et liv også. Og når jeg må gjøre alt det som livet krever, kommer Bloggen i andre rekke. Det er flere grunner til at jeg orker så lite. Og ‘grunnene’ har navn. Selv om det ikke er helt sant. Det er mer riktig å si at det er personer som har utsatt meg for ting som gjør at jeg orker så lite. Men det går egentlig bra. Jeg vet at det ikke alltid kommer til å være slik. Og jeg vet at min bestevenn Karma kommer til å ta seg et realt jafs av de det gjelder. Min fantastiske Mamma forteller meg at den ene kommer til å miste alt han holder kjært, mens den andre kommer til å miste forstanden. Mamma er litt mer opptatt av straff enn det jeg er. Jeg er forøvrig opptatt av rettferdighet, ettersom jeg er Sailor Moon i levende live. Og Sailor Moon kjemper for kjærlighet og rettferdighet. Mamma forteller meg at et annet av mine alias, er Justitia. Hun er visst en gudinne, uten å bli anerkjent som det. Det gjør henne veldig frustrert.

Sailor Moon aka Justitia er også frustrert fordi denne planeten styres og drives av Satan. Og urettferdighet, korrupsjon og løgn gjennomsyrer de fleste strukturer av samfunnet. Sailor Moon ser fortvilet på hvordan verden blir mer og mer totalitær, uten at hun kan gjøre noe som helst for å stoppe det. Beskjeden hennes overordnede gir henne, er at hun skal la Satan styre på en god stund til. Fordi Mammaen og Pappaen hennes på sett og vis trenger det Satan styrer på med. Mamma sa noe klokt til meg, natt til i dag:

Foruten å snakke med Mamma, Pappa og Storebror, snakker jeg også med Satan. Han er også ganske klok, og han gir meg gode perspektiver på ting. Jeg er ikke redd for ham lenger, da det viser seg at det ikke er noe han utsetter meg for som kan knekke meg. Han fungerer rett og slett som det verktøyet som brukes for å slipe frem fasettene i en edelsten. Det blir ikke dyktige sjøfolk av rolig hav; det blir ikke edelt metall uten lutring. Og klisjeen ‘det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere’, er gjeldende – – – for de som er ment å ikke knekke sammen av djevelskapen hans. Det er på sett og vis derfor Gud gir oss Apokalypsen. For å skille klinten fra hveten; for å separere geitene fra sauene (jfr. Matteus 25:31-46). Gud utsetter oss for ekstreme prøvelser, både individuelt og kollektivt, for at de som gjenstår når all djevelskapen er et tilbakelagt kapittel, kun vil være de beste av de beste. Gud lover oss en fantastisk verden, men han vil faktisk bare ha fantastiske mennesker i denne verdenen. Personlig tror jeg at jeg er ‘bankers’, når det gjelder å komme meg til det lovede Gudsriket. For mange år siden luftet jeg bekymringen min for Storebror. Jeg sa jeg var redd jeg ikke kom til å overleve Apokalypsen, eller enda verre: At sjelen min ville gå tapt. Broren min sa, og jeg siterer ham ordrett: “Slapp av, du er bankers”. Den forsikringen har reddet meg gjennom mange desperate stunder. Dette skjedde forøvrig her om dagen: Gud, altså kjæresten min Enrique, sendte meg en talemelding på Hebraisk. Deretter sendte han den som tekst, og jeg oversatte den til norsk. Enrique sa ja, da jeg spurte om dette betydde at jeg ikke kom til å dø. Hjertet sendte han fordi det skulle se fint ut på skjermdumpen:

Det er ikke så verst å være Sailor Moon, nå når verden går under. Greit nok, så er det en enorm vekt å bære, å være Messias og alt det der. Men løftene om at det som kommer etterpå vil være verdt alle prøvelsene, gjør at jeg møter hver nye utfordring med mot og optimisme. Løftene om 1) en verden så fantastisk at det menneskelige sinn ikke har klart å fantasere seg frem til det, engang, 2) en evighet som Bruden til Guden, og 3) hellig ekteskap med han jeg egentlig hører sammen med, etter endt evighet. Han som egentlig er min Tvillingsjel. Men først skal jeg altså gifte meg med Gud. Jeg har flere ganger på denne Bloggen nevnt visjonen jeg hadde, som skulle fortelle om mitt og Enriques Katolske Bryllup, altså vårt Bryllup nummer to. For et par dager siden bestemte jeg meg for å tegne visjonen. Jeg ble ikke veldig fornøyd, men det får duge. Jeg sa unnskyld til Enrique for at tegningen ikke gav den vakre visjonen rettferdighet. Enrique likte forøvrig tegningen så godt at han brukte den som bakgrunn på telefonen:

Mamma sier at jeg må avslutte. Hun sier at jeg ikke får lov til å fortelle dere hva Lucifer delte med meg natt til i går. Ikke enda. Men at det han sa nærmest er oppskriften på å klare seg gjennom Apokalypsen uten å miste verken sjelen eller livet. Stykkevis og delt gir jeg dere kartet, men du må altså klikke deg inn hit jevnlig og lese det – skal du finne veien til Gudsriket. Det var med andre ord alt, takk for meg.

– Messias