Hei verden! Du vet du er plaget, og har vært det lenge, når du føler livet er perfekt kun fordi du sover om natten. Den triste sannheten er at jeg blir tvangsforgiftet med en gift som påberoper seg å være ‘medisin’. Og effekten denne giften har på meg, er at jeg ikke sovner når jeg går og legger meg, men fem til ti timer senere. Dette varer i 3-4 uker, og så begynner søvnen å bli normal igjen. Men så er det tid for mer gift, og da forsvinner min evne til innsovning i 3-4 uker, nok en gang. Sånn går no dagan. Foruten å prise høyere makter for at jeg for tiden ikke ligger våken hele natten og venter på søvnen, er jeg også takknemlig for at jeg nå har cirka tre ganger bedre fysisk funksjon enn når jeg nettopp har fått en giftdose. Det er fantastisk å føle seg litt mindre handikappet, så lenge det varer. Dette går dessverre også tilbake når jeg får neste giftdose. Men for all del, denne medisinen er vidunderlig og kan anbefales på det varmeste. Jeg mener, jeg er jo ikke det spor gal når jeg bruker den. Det er iallfall det argumentet folk bruker for at jeg skal medisineres slash forgiftes. Hvis du leser mine hellige nedtegnelser jevnlig, kan du underskrive på at det ikke er noen grandiose vrangforestillinger eller andre psykotiske tanker tilstede hos meg. Jeg tenker på ingen måte at jeg er Kristus selv, Tvillingsøster til Jesus og Himmelens hellige Datter. Ok, det er akkurat det jeg tenker. Pappaen min ber meg legge til at de av dere som plages av at jeg har disse tankene, kunne trengt et lite kurs i galskap selv. Hvis du klikker Her, og kommer til en side som gir deg tilgang til Appen min, er det sjanser for at Gud vil la deg delta på nevnte kurs.
Hva har jeg gjort siden sist? Jeg og min vakre Tvillingbror var på en koselig tur sammen, nå i helgen. Hva gjorde Vi? Hvor var Vi? Jeg tror ikke jeg skal fortelle dere akkurat hva og hvor. Men jeg kan dele ett av bildene som ble tatt. Jeg hadde en lengsel etter fjellet, og turen Vår opp dit var for min del høydepunktet med hele reisen. Men det skjedde mye annet fint, også. Jeg tror kanskje at det fineste, slik jeg ser det, er den ordløse forståelsen som er mellom Broren min og meg. Følelsen av å ikke være alene og ensom om mine grandiose vrangforestillinger; følelsen av å bli forstått og Sett av den som er i sentrum av vrangforestillingene mine. For det er faktisk litt ensomt å leve i sin helt egen virkelighet. Det har til og med blitt laget en søt sang og musikkvideo for å illustrere dette. Samishii Kamisama betyr rett og slett ‘Ensom Gud’. Men med Broren min ved min side gjør avstanden fra resten av verdens virkelighet litt mindre vondt. Det er godt å kunne fortelle ham om den virkeligheten jeg lever i, og føle at han verken latterliggjør den eller avviser den som vrangforestillinger. Sannheten er at jeg aldri hadde funnet veien til Eden, som jeg kaller det, hadde det ikke vært for ham. Sagt med andre ord: Det var Broren min som rekrutterte meg til Jobben jeg var så heldig å få. Ja, dere vet – Jobben som Messias. Det var forresten Broren min som tok dette bildet:
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om Det Guddommelige Kvinneliges kjærlighet til Det Hellige Maskuline. Men det blir litt feil, når jeg tross alt er i en romantisk relasjon med Den Kosmiske Bevisstheten. Aka min Pappa. Enrique, som han heter, skrev på facebook at han skulle på en norsk ferie. I wish. Han oversatte ‘holiday’ til ‘ferie’. Hva han mente, var at han skulle besøke Sjømannskirken i Los Angeles for å delta på noe som så ut som en Julemesse. Han gjør det han kan for at vi skal føle at avstanden mellom oss er litt mindre. Men sannheten er at den lengselen jeg kjenner på, og usikkerheten om når vi skal få truffet hverandre, er så vond at jeg nesten har sluttet å fantasere om å møte ham. Heldigvis er interessen og følelsene fortsatt sterkt tilstede.
I serien Sailor Moon sin siste sesong forsvinner Mamoru, som Usagis kjæreste heter. Hun må redde verden for n’te gang før de kan gjenforenes. Det er sjanser for at jeg ble forespeilet lang tid uten Enrique, som er min Mamoru, fysisk ved min side. Det er sjanser for at jeg laget en Vitenskapelig Artikkel på facebook på et tidspunkt, hvor jeg hadde kommet over de perfekte bildene, som svarte til den lykkelige slutten som Usagi og Mamoru sin romanse har. Bildene hang på fasaden til Nationaltheatret i fjor sommer:
Fordi jeg er klinisk sinnslidende og lever i min helt egen virkelighet, var bildene på Nationaltheatret et løfte fra Gud om at jeg kommer til å få oppleve min lykkelige slutt. Jeg mener, kvinnen på bildet har til og med Usagis hårfrisyre. Hun skal forresten forestille Alice, fra Alice i Underland. Som jo er ett av mine alias. Tro meg – de gale har det godt. Dere kan få en langt koseligere endetid, dersom dere også er villige til å hoppe ned i kaninhullet. Usagi betyr forøvrig ‘kanin’. Jeg er tross alt Den Hvite Kaninen.
Amen
– Messias
Jesus & Kristus 