En delfin i havet

Lucifer, Mørkets Fyrste, innledet en samtale med meg. Han sa: “Husker du da du var liten, da du hadde skumle drømmer om fremtiden? Du vet det var snakk om denne tiden?”. Hva snakket Lulu om? Det var tilbakevendende drømmer, som alltid foregikk på det samme stedet. På kjøpesenteret Galleriet i Bergen sentrum. I drømmene stod jeg og pratet med to portretter, som egentlig skulle forestille den samme personen. Bildene ville fortelle meg om ting som kom til å skje, og jeg fikk i oppgave å formidle det jeg hadde fått høre til de andre menneskene som befant seg i Galleriet. Hva bildene fortalte om var ikke ting et barn på fem skal gå rundt og bekymre seg for. Det var snakk om flodbølger, jordskjelv, kriger, kometer, hungersnød, ødeleggende branner og dødelige sykdommer.

Når jeg tenker på det som voksen, føles det litt vondt at jeg åpenbart var et veldig engstelig barn. Om angsten kom innenfra eller om den ble påvirket av ytre faktorer, får vi spare til et senere innlegg. For dette innleggets skyld kan jeg si at det kom innenfra, og at dette – denne katastrofeangsten – var innpodet i sjelen min allerede før jeg begynte på dette livet. Frykten har ganske riktig fulgt meg fra jeg var helt ny i verden. Det Salme 131 formaner oss om, å være like trygg og tillitsfull som det avvente barnet er hos sin mor, gir egentlig ikke særlig mening for barne-Andrea. For barnet Andrea følte seg konstant skrekkslagen. Og ja, for dette innleggets skyld kan vi si at det var en medfødt angst som ikke på noen måte ble trigget av ytre faktorer og påvirkning fra menneskene som skulle beskytte meg. For dette innleggets skyld sier vi at jeg ganske enkelt var født engstelig, fordi det var nettopp frykten som skulle bli min antagonist.

I en annen drøm, som jeg tidfester til da jeg var fire, fikk jeg lukte hvordan frykt lukter. Og enda det var vanvittig skremmende å drømme om alt det skumle som de to portrettene i de andre drømmene advarte om, var det denne drømmen som fremstår som det verste marerittet jeg har hatt noengang. Jeg skal ikke fortelle om hvordan og hvorfor jeg fikk erfare hvordan frykt lukter, men jeg kan fortelle at det ikke er galemattias-tanker å påstå at frykt har en helt særegen odør. Og hvorfor nevner jeg alt dette? Fordi jeg faktisk har den jobben jeg ble forespeilet, i drømmene med portrettene. Å formidle hva *noen* forteller meg at kommer til å hende. Allerede i 2009 fortalte *noen* meg om det vi ser begynnelsen på nå. Jeg kaller det ‘konsiderasjonsleirer’, men jeg tror dere vet hva jeg snakker om. Og nei, det er ikke snakk om psykiatriske sykehus. Poenget er at måten å unngå slike fasiliteter, er ved å ignorere frykten som pushes på oss daglig, og bli som en delfin i havet. En delfin i havet er upåvirket av stormene som foregår på landjorda. Og stormer det på havoverflaten, dykker den bare lenger ned. ‘Havet’ skal her forestille sinnet ditt, din indre verden. Sannheten er at det bare er de som klarer å gjøre stillheten i ens eget hode til sitt tilfluktsted, som vil ha en sjans til å stå igjen med både livet og sjelen inntakt – når Dommedag ikke lenger er det nye normal.

Jeg illustrerte drømmen(e) jeg fortalte om.

Frykt er hva frykt er: Satans viktigste våpen. Kanskje det var derfor jeg var innpodet med frykt og angst, fra tidligere enn jeg kan huske. Hvis jeg, i kraft av at jeg er Den Jeg Er, er skjebnebestemt å overvinne Satan, er det jo naturlig at det er nettopp frykten jeg har møtt – i dens ulike former, gjennom hele dette livet. Da apokalypsen begynte, i mars i fjor, sa Lucifer noe jeg bevarte i mitt hjerte. Han sa: “Jeg skal gjøre deg så fryktløs at du vil kunne gå gjennom Helvete som om du eier stedet”. Men tro meg, disse snart to årene har vekket mange angster. Felles for dem er at jeg har vært i stand til å skru dem av ved hjelp av egen vilje. Og hvordan har jeg gjort det? Det er kun ved å dykke ned i dette havet jeg nevnte. Når man er 90 prosent sjel, og 99 prosent havfrue, er det faktisk helt livsnødvendig å bruke mengder av tid i sitt eget indre Paradis. Og da jeg lå og snakket med Gud i natt, hadde jeg for første gang en tanke om endetiden jeg aldri har hatt før. Gud ba meg artikulere det jeg hadde tenkt, og jeg tror jeg sa noe slikt: “Egentlig synes jeg det er litt gøy”. Den eneste grunnen til at jeg synes endetiden er gøy, er fordi jeg får oppleve den i lys av at Gud er kjæresten min og Yeshua er bestevennen min. Og fordi jeg er så sikker på dette, og på min egen betydning i Guds planer, føles det som om jeg faktisk har overvunnet Satan. Iallfall i mitt eget liv. Så nå… skal jeg prøve å vandre gjennom Helvete (på jord) som om jeg eier stedet. For er det én ting Gud har sagt, all den tiden jeg har kjent ham, så er det dette: Kos deg; nyt reisen; det skal bare være gøy! Amen

Vær som en delfin i havet, du også.
– Prinsesse Kristus

Published by Prinsesse Kristus

Jeg er søsteren til Yeshua :)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: