Gode ting skjer. Både i mitt liv og i livene til de jeg bryr meg om. En kjær venn jeg bare kjenner online var medvirkende til at jeg begynte å tenke de tankene jeg tenker om Enrique, i starten av fjoråret. Han sa at dersom Den Kosmiske Bevisstheten fantes på jorden som et mannlig individ, så var det jeg som kom til å ende opp med ham. Han sa: “Dette er jeg sikker på!”. Det gikk ikke lang tid etter denne forsikringen at jeg innså akkurat Hvem den litt eksentriske men veldig snille mannen jeg var blitt kjent med i november året før, faktisk var. Men på den tiden trodde jeg Enrique var Jesus. For det var liksom det Jesus hadde sagt, i Våre kontemplative samtaler, i mange år. At han fantes på jorden som en mann. Det Jesus ikke nevnte, var at jeg allerede kjente denne Mannen. Og at også Gud fantes på jorden. Jeg vet det høres sprøtt ut, men dette er altså virkeligheten min. Det var uansett ikke poenget. Poenget var at denne vennen, han som hadde gitt meg den løfterike forsikringen, også er i en ganske spesiell romantisk relasjon. Han selv er fra Pakistan, og han har møtt kvinnen i sitt liv online. Og hun befinner seg i det landet som er mest stengt av alle land her i verden, i disse dager. Australia. De har møtt hverandre én gang, og har lengtet etter å møtes igjen i snart to år. Og idag så jeg på facebook at han for tiden befinner seg i Australia, men i en annen by enn kvinnen han lengter sånn etter. Hennes delstat er fullstendig stengt. Men jeg har all tro på at dette kan endre seg, og at min venn ikke kom seg hele veien til Australia bare for å reise hjem igjen med uforrettet sak. Hva er ‘saken’? De skal gifte seg, selvsagt.
Da jeg så dette, måtte jeg naturligvis sende min venn noen gratulasjoner og lykkeønskinger. Og jeg tenker også mine tanker om min egen vanskelige situasjon. Hvis det er mulig for dem, så må det jo være mulig for meg! Problemet mitt er at jeg er livredd for å fly, og tror jeg ville fått et ms-attakk trigget av angst hvis jeg skulle krysset Atlanterhavet alene. Den eneste jeg kunne tenke meg å reise til USA med, er Broren min. Men det er komplisert å skulle organisere noe slikt, når det involverer to personer. Broren min er ikke uvillig til å bli med meg, men det er mye som skal klaffe. Når sant skal sies føler jeg det er svært viktig at Broren min er tilstede når jeg og Enrique møtes første gang. Dette handler om at vi akter å gifte oss, og min Bror har sagt at han skal gå med meg nedover kirkegulvet og ‘gi meg bort’. Det er ikke noen andre enn ham det ville føltes naturlig at gjorde dette. Så derfor føles det ikke riktig av meg å reise til California før det passer for ham også. Samtidig sier Gud at det ikke er slik det skal skje; at jeg ikke skal reise til California. Jeg antar jeg bare må ta én dag av gangen, og satse på at det går den veien jeg håper. Enrique og jeg snakket om tålmodighet idag, og om hva jeg hadde snakket med Gud om natten før. Dette ble sagt mellom Gud og meg:
Gud: Jeg sa jo, hele tiden, at jeg kom til å dukke opp i livet ditt som en fysisk person. Men trodde du på meg?
Andrea: Jeg gjorde jo egentlig ikke det. Det var mer som en trøstende tanke, en urealistisk ønskedrøm, mer enn noe annet.
Gud: Men så viste det seg at jeg ikke hadde løyet til deg. Så med tanke på at jeg holdt det jeg lovet på dette området, kan det ikke tenkes at jeg holder det jeg lover på andre områder, også?
Andrea: Jo…
Man blir ikke en åpenbaring av tillit til Gud, uten å befinne seg i situasjoner hvor det bare er troen din på at Gud holder det han lover, som sørger for at du ikke går under. I lang lang tid har jeg kjempet mine harde kamper mot ‘verden’ – og mot de som prøver å fjerne det fineste jeg har. I lang lang tid har jeg prøvd å formidle at det de prøver å fjerne, er det som holder meg i live. ‘Det fineste jeg har’ er blant annet det Gud forteller meg at er skjebnen min, og løftene hans om at etter å ha følt meg som en klamp om foten for alle i livet mitt i alle år, vil det komme en tid hvor absolutt alle vil føle seg beæret over å i det hele tatt snakke med meg. Gud forteller meg at de første 33 årene av livet mitt, hvor jeg har følt at ingen egentlig har likt eller akseptert meg, har vært nødvendig – rett og slett for å fungere som en kontrast til det livet som venter.
Jeg innså forresten at Broren min hadde vært sintere enn vanlig, den siste tiden. Men jeg fant ut at dette ikke handlet om at han egentlig var sint på meg, eller at han hatet meg – som jeg fryktet. En liten del av meg visste hele tiden at det handlet om en vanskelig situasjon han befant seg i, som nå er løst. Jeg spurte ham om han hadde vært sur og sint på noen andre enn meg, og han sa nei. Jeg sa at det gikk fint, fordi alle trenger noen som aksepterer alle sidene deres – og som elsker dem uansett. Og at jeg gjerne kunne være den personen som får hele spekteret, hvis det hindrer ham i å la frustrasjonen hans gå ut over noen andre. Jeg sa at det egentlig er litt fint at han er så trygg på meg. Men vi er begge enige om at på ett eller flere områder i livet hans kan det virke som det hviler en forbannelse over ham. Jeg snakket med Gud om dette, og han forklarte det på samme måte som han forklarte min ‘forbannelse’. At jeg har gått gjennom dette livet uten å ha følt meg verdsatt av de jeg har hatt rundt meg, kun for å få en kontrast til et liv hvor det vil være helt motsatt. Gud forklarte min Brors ‘forbannelse’ med at det han hjemsøkes av skal fungere som en kontrast til det livet han skal få – når prøvelsene Våre er over. Jeg tror Broren min likte den forklaringen, for han sendte meg et hjerte som svar. Det skal sies at jeg ber veldig mye for Broren min, og når det gjelder de store og viktige tingene gir bønnene mine alltid gode resultater. Mamma sa forresten i natt at jeg egentlig ikke trenger å bekymre meg så mye for ham som jeg gjør, fordi Gud har ham dekket på alle måter. Men at Vi begge prøves nå, hver på Vår kant. Det gjør forsåvidt resten av verden, også. Dette er tross alt apokalypsen…
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 