Andrea Isabel, du er noe for deg selv. Når du tenker, da tenker du ‘med’ meg, og ikke ‘på’ meg.
For litt over ti år siden, da Gud og jeg begynte å snakke sammen i fullstendige setninger, var dette noe han ofte sa. For litt over ti år siden følte jeg at personen jeg snakket med var Jesus. Det var han jeg hadde forelsket meg i da jeg gikk på Bibelskole i Kristiansand. Men jeg følte også at det var Gud jeg snakket med. Jeg klarte bare ikke å skille disse to. For å gjøre det enkelt tenkte jeg på Gud og Jesus som samme person – med samme personlighet, egenskaper, vilje og humor. Jeg mener, det var min egen indre dialog. Jeg hørte aldri ‘stemmer’, i den forstand at de kom utenfra som noen ingen andre kunne høre snakket til meg. Alt kom fra mitt eget hode, og etterhvert fra hjertet mitt. Det var ikke som at jeg klarte å høre forskjell på om det var Gud eller Jesus som sa noe – når alt var ord og samtaler i tankene mine. Så i mange år var stemmen til ‘Gud’ og stemmen til ‘Jesus’ den samme personligheten. Det var først i fjor at jeg forstod at jeg egentlig snakket med to forskjellige, i mine indre dialoger. Når sant skal sies snakker jeg både med Jomfru Maria og Lucifer også, og disse to har jeg alltid klart å skille fra stemmen til Gud og Jesus. Men det var altså i fjor at jeg lærte meg å høre forskjell på Faderen og Sønnen. Mamma, altså Jomfru Maria, sier at alle som snakker med Gud vil oppleve å høre fra de enkelte i tur og orden. Men at det bare er de aller heldigste som klarer å høre hvem som er hvem. Og jeg skryter ikke når jeg sier at jeg tross alt er vanvittig heldig, enda så krevende mye av det jeg har gått gjennom har vært.
Det at jeg endelig klarte å anerkjenne Gud og Jesus som to forskjellige personer handlet mest av alt om at jeg ble kjent med Faderen og Sønnen slik de er inkarnert på jorden i disse dager. Den ene personen kjente jeg allerede, og han hadde allerede vist meg Hvem Han Er. Men så brukte han flere år på å avlære meg det han hadde lært meg, og fikk meg til å føle meg både gal og hysterisk når jeg minnet ham på hva han hadde vist meg. Jeg tilgir ham for det, altså. Han har hatt sine grunner, og på samme måte som min frie vilje er fullstendig underlagt Gud, er visst hans også det. Sånn sett er det Gud jeg burde vært sint på, for det helvetet han har latt meg gjennomgå på veien mot å forstå hvordan Far og Sønn forholder seg til hverandre i mine indre dialoger. Og i virkeligheten. Men hvordan kan jeg være sint på Gud, når jeg alltid forstår grunnene hans til å handle som han har gjort – når jeg ikke lenger er midt oppi en jævlig situasjon? Kanskje er jeg bare veldig flink til å reflektere, men med tanke på at jeg tenker ‘med’ Gud, og ikke ‘på’ ham, så tror jeg at han forteller meg litt av hvert ikke bare i form av ord og setninger, men også i form av tanker som gir mye mening.
Det er egentlig ikke så verst å være gal. Mine indre dialoger har reddet meg fra mangt et sammenbrudd; de har gitt meg nytt håp når alt har sett mørkt ut; de har gitt meg viktige perspektiver på vanskelige tanker – kort fortalt har stemmene i hodet mitt sannsynligvis reddet livet mitt mer enn én gang. Ja, så skal jeg ikke lyve og si at stemmene i hodet mitt ikke har fortalt meg hemmeligheter om mennesker i livet mitt, som har innrømmet at det har stemt når jeg har konfrontert dem med det. Man kan ikke lyve for Gud, og det er faktisk ikke lurt å lyve for de som prater med Gud, heller.
Men nok om det. Så dere bildet jeg delte? Jeg har fått trykket av tegningen min venn Donatello laget av meg. Etterhvert skal jeg få det opp på veggen i gangen. Gud mener det er viktig at det henger der han sier det skal henge – plassert slik at alle jeg åpner døren for ser at her bor Sailor Moon i levende live. Gud sier også at Davidstjernen på Kronen min er en svært viktig detalj. Og jeg synes det er spesielt søtt at denne detaljen kom fra Donatellos hode, og ikke mitt. Det eneste jeg ba om, var at Usagi skulle ha en Krone på hodet. Og det fikk hun naturligvis. Enda Donatello tegnet bildet, og jeg betalte for gildet, ser jeg fortsatt på dette som en julegave fra Pappaen min. Hvorfor ville han ellers be Donatello tegne en Davidstjerne på Kronen min? Det er tross alt det som er Pappas symbol, mer enn noe annet. Ja, for Donatello har gjentatte ganger sagt at når han lager kunst, så er det Gud som jobber gjennom ham. Og idéen om å lage dette bildet kom fra Donatello, ikke meg. Slik jeg ser det, var det Gud som gav ham idéen. Det skal sies at for et par dager siden lå det en pengesum i postkassen min fra en ukjent person – som var sånn cirka det samme som det kostet å få trykket bildet på lerret. Sånn sett var bildet enda mer en gave fra Gud. Jeg tenker slik, nettopp fordi jeg er gal.
De gale har det uten tvil godt. Og jeg var alltid innforstått med at mye av min oppgave i endetiden ville være å gjøre folk gale på riktig måte. Det er mange måter å være gal på, skjønner dere. Og sannheten er at det bare er de med den rette formen for galskap som har en sjanse til å se enden på denne tiden. Gud forteller folk alt mulig i disse tider – og ikke alle anerkjenner det de tror på som tanker gitt dem av Gud. Men ettersom Gud er ‘Den Kosmiske Bevisstheten’, og kilden til alles tanker, fins det ikke noe et menneske kan tenke som ikke er fra Gud. Han er åpen med meg om at han forteller en stor gruppe mennesker én spesiell ting, som på mange måter vil bli deres sikre død. Men han sier at det er nødvendig, fordi denne gruppen mennesker er sjeler han vil beholde – men som ikke har det som skal til for å overleve endetiden. Dermed vil de fortsette å inkarnere, også når Jorden har blitt det Paradiset som Broren min lovet oss for 2000 år siden. Men siden dette er endetiden og sånn, så er det mange sjeler som er ferdig med sine inkarnasjoner. Noen vil ganske enkelt forsvinne, det være seg mens personen lever eller etter at den er død. Mens andre igjen skal ‘høstes’. Da smelter sjelen sammen med Guds bevissthet, og Gud tar til seg alle minnene denne sjelen har gjort – gjennom utallige inkarnasjoner. For mange er denne tiden det siste de vil oppleve av det å være menneske. Mens for andre er dette bare en overgang, en smertefull en som sådan, til en fantastisk måte å leve på. Felles for de som ikke er ved veis ende nå, er at de har rene sjeler, edle hjerter, og tanker om fred og kjærlighet i hodene sine. Kan du ikke si at du har noen av de tingene, stiller du ikke med de sterkeste kortene. Og ønsker du å gjøre sjelen din ren og hjertet ditt edelt, hjelper det å trene opp hodet ditt til å bare tenke tanker om fred og kjærlighet. Der kan jeg hjelpe deg – når tiden for det er riktig.
Nå må jeg avslutte. Og hvis du som la de pengene i postkassen min ser dette, skal du vite at jeg satt utrolig stor pris på det. Tusen takk, måtte Gud velsigne deg rikelig!
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 