Den siste bossen?

Jeg har mange angster. Med tanke på at frykten selv er min egentlige antagonist, og jeg befinner meg i sentrum av Guds dom over menneskene i de siste tider, er det kanskje ikke så rart. Mange vil kanskje være uenige med meg i at dette er ‘de siste tider’. Til dere har jeg ikke så mye å si – annet enn at dere bør fortsette å klikke dere inn hit. Det kan komme til å bety en avgjørende forskjell for deg. Faren min, som både kan være uendelig god og ubeskrivelig grusom, alt ettersom hva han synes om deg, forteller meg at felles for de som kommer til å stå igjen med både livet og sjelen inntakt – når endetiden er et tilbakelagt kapittel, er de som har blitt presentert for ordene og tankene mine. Og ikke forkastet dem som verken demoniske eller psykotiske. Gud har, så lenge jeg har kjent ham, vært åpen med meg om at jeg er vekten som skal veie den menneskelige sjel. Med dette sagt, kan jeg også nevne at fordi verden er full av mørke sjeler, er verden også full av mennesker som aldri vil verken Se meg eller like meg. Og det er greit. Jeg er ikke for dem, på samme måte som de ikke er for Gud. Eller for den verdenen han skal skape så fort dommedag ikke lenger er det nye normal.

Jeg har mange angster. Felles for dem er at de er realistiske scenarier for den nærmeste fremtiden. Jeg bruker riktignok mye mental energi på å ignorere disse angstene. Skru dem av ved hjelp av meditasjon, for deretter å begynne å tenke på fine ting. Som for eksempel Kake. Når jeg tenker på ‘Kake’, tenker jeg egentlig ikke på noe som helst. Men dette betyr ikke at ‘Kaken’ ikke er virkelig. Når jeg snakker om ‘Kake’ snakker jeg også om alt det Gud lover meg at er skjebnen min – så fort denne skremmende tiden er over. Kort fortalt møter jeg tanker om verdens undergang ved å enten skru dem av og ikke tenke på noe som helst, eller ved å begynne å fantasere om hvor fint livet vil være som Bruden til Guden – i en utopisk verden som svært få av dere vil oppleve. Dessverre.

Jeg har mange angster. Gud var klar over dette, da han satte igang Apokalypsen i starten av fjoråret. Så han gjorde noe veldig fint for meg, som for å forberede meg. Han sa: “Kan du gjøre noe for meg?”. Og jeg sa: “Du vet jeg gjør alt for deg. Hva vil du jeg skal gjøre?”. Da ba Gud meg tatovere noe på kroppen for å minne meg på å alltid stole på ham. Og fordi jeg er en gal person, har jeg mange bilder og symboler som forteller meg at jeg skal stole på Gud. Men det jeg ser, iløpet av dagen, som i størst grad forteller meg at Gud har kontroll og at jeg bare skal ta det helt med ro, er tallet 131. Så da ble det rett og slett dette tallet jeg tatoverte på kroppen min, den 12. februar 2020. Nøyaktig én måned senere var ‘det nye normal’ et faktum, og jeg må si jeg likte timingen til Gud spesielt godt akkurat da. Der angstene mine bar preg av å være urealistiske og litt sprø før korona, fikk de plutselig en mer håndgripelig form – i møte med det vi nå opplever. Og siden jeg hadde gått og bekymret meg for Apokalypsen i mange år allerede, føltes det veldig godt å ha dette tallet på håndleddet – når alt jeg hadde vært så redd for var i ferd med å bli virkelig. Jeg tror jeg leste om ‘koronaviruset’ for første gang så tidlig som i desember 2019. Da begynte alle varsellampene i sjelen min å blinke samtidig, og jeg visste inni meg at det var nå det begynte. Men ikke misforstå, jeg visste ikke noe annet enn at det som var på vei kom til å endre verden for all fremtid. Og jeg tror faktisk fortsatt at det vi er vitne til nå er en lutringsprosess hvor det og de som ikke hører hjemme i en verden som skal kunne skilte med å være ‘Himmel på Jord’ skal brennes bort. Og fordi Gud kan være ubeskrivelig grusom, også mot de han elsker, er det ingen som vil bli spart for disse flammene. Men ja, jeg tror resultatet er et godt ett.

Jeg har mange angster. Men Mammaen min sier at man ikke kan være modig uten å være redd. Og felles for angstene mine, er at jeg alltid klarer å overvinne dem. Om det handler om å gjøre noe ‘alle’ har advart mot, men som Gud har bedt meg gjøre likevel, eller om det handler om å stilne mine indre stormer når tankene blir for skremmende – så klarer jeg uansett alltid å vinne over frykten. Og hvis det faktisk er sant det som Gud lover meg, det om at min eneste motstander er frykten selv, så må jo det bety at jeg kommer til å vinne enhver kamp som dukker opp. Både de som foregår på det indre plan, og de som foregår i den fysiske virkeligheten. Kanskje har jeg kjempet mot frykten og vunnet de små kampene gjennom hele dette livet, nettopp med den hensikt å opparbeide meg den nødvendige erfaringen som trengs når jeg nå skal møte… som om Gud vil fortelle meg det..! Men han ber meg be dere forberede dere. På… noe.

Amen.
– Prinsesse Kristus