Ettersom jeg har tvangstanker om at jeg må ‘redde verden’, føles det veldig vondt å innse at det ikke er mye ved verden jeg ønsker å redde. Dermed skal jeg ikke gjøre et forsøk, engang. Istedet skal jeg fordype meg i ting jeg finner glede i, mens verden kan seile sin egen sjø. Til slutt vil den være så akterutseilt at Pappa ikke vil ha noe annet valg enn å la meg – hans enbårne Datter – få fikse den. Og jeg skrøner selvsagt med dere, det er ikke som om jeg skal sitte på gjerdet og bare se på at verden med alle i den ristes i fillebiter. Det jeg derimot skal gjøre, er å lære de av dere som skal ha en sjans til å stå igjen når all denne filleristingen er over, å overleve. Og helt ærlig, dersom du ikke tar det jeg skriver seriøst, så er det dessverre ikke mye håp for deg. Jeg vet jeg har et overveiende antall lesere som bare leser det jeg skriver for å ha noe å sladre om, eller for å konstatere at jeg fortsatt er gal. Likevel henvender jeg meg til dere alle. Både de av dere som ikke har noe fint å si om meg, og de av dere som skjønner at det er elementer av klokskap og fornuft i tankene mine. Pappa sa alltid at folk oppfatter meg utifra deres eget nivå av bevissthet. Og fordi mennesker har sinn som varierer fra noe i nærheten av hulemennesker til den bevisstheten som kjennetegnet Jesus og Buddha, er det enkelte av tingene jeg skriver her som mange av dere ikke vil forstå et kvekk av. Pappa sa alltid at for de med feil bevissthet, fremstår tekstene mine helt meningsløse og uten innhold. Som om den som leser det får dysleksi i møte med ordene mine.
Og hei, at ordene mine møter en vegg av uforstand når de prøver å trenge inn i sinnet ditt er ikke mitt problem. Men du vil snart oppleve at det er problematisk for deg.
Men nok om det. Dette er visst første Vitenskapelige Artikkel i det nye året. Så godt nyttår, alle sammen! Hva har jeg brukt den første uken av 2022 på? Jeg kan trekke frem tre ting. Nummer en: Jeg har spist masse mat. Nummer to: Jeg har sluttet å snuse. Nummer tre: Jeg innså at det var klin umulig for meg å skrive Vitenskapelige Artikler uten snus. Ikke spør meg hvorfor. Det var veldig rart, egentlig. Det gikk helt fint å slutte, jeg var ikke spesielt sint og hadde ikke sterke abstinenser. Men så fort jeg satt meg ned for å skrive til dere, møtte jeg på en vegg av… stillhet. Dere vet at alt jeg skriver er kanalisert direkte fra Gud? Altså at Gud vil fortelle meg, ord for ord, hva jeg skal skrive. Men de gangene jeg har prøvd å skrive til dere iløpet av denne uken, har han ikke villet fortelle meg noe som helst. Jeg snakket med Enrique om det, og han sa at det selvsagt er best å klare seg uten denslags uvaner. Men at det ikke var tiden for å slutte riktig enda. Så snakket jeg med Gud om det, for å få ham til å utdype litt. Han sa at snusen på mange måter er en rekvisitt, og at jeg bare må finne meg i det frem til jeg ikke trenger det lenger. Han sa også at det handler litt om at Gud skal vise alle hvor god han er ved å gi meg ‘Kaken’ min selv om jeg har hatt denne uvanen hele tiden. Det skal sies at denne ene lasten er det eneste jeg har. Jeg har kuttet ut alkohol, sigaretter, weed og sovepiller. Det er ikke stort annet jeg har brukt av stimulerende midler. Hvis man ikke regner med kaffe, da. Apropos kaffe. Se hva jeg fikk av den snille mammaen min til jul!
Noe annet som har kjennetegnet denne første uken av 2022 er at jeg har vært vanvittig sliten. Mer sliten enn vanlig, og det sier litt. Jeg konkluderte med at det er fordi jeg har spist så mye mat. Jeg er ikke vant til å spise så mye, og det merker kroppen min. For da går all energien min med til fordøyelse av mat. Jeg tenker at jeg er heldig som vet at jeg fungerer vel så bra på lite mat, for det kan komme tider hvor mat blir mangelvare. Noen sier at vi står overfor en matvarekrise hvor ‘folk flest’ vil måtte klare seg på cirka 40 prosent av hva de er vant til å spise. Og da kommer maten som vil være tilgjengelig til å være plantebasert. Jeg spiser allerede ganske plantebasert, så jeg tror ikke jeg kommer til å lide noen nød. Men jeg vet jeg kommer til å savne ekte ost. Den veganske osten gjør meg av en eller annen grunn veldig trist. I en slik utenkelig situasjon tror jeg dessverre at enkelte vil savne kjøtt så mye at de vil begynne å spise andre mennesker. De som er tilbøyelig til å gå løs på naboen fordi de er så sultne, har ikke store sjanser til å overleve endetiden. Det er vel sulten, og hva en person velger å gjøre med den, som avgjør om personen er verdig det som kommer etter endetiden. For å tilegne seg bevisstheten som kjennetegnet Jesus og Buddha hjelper det faktisk å være sulten. Faste er en praksis i de fleste religioner. Mamma sa alltid at ved å nekte kjødet noe kjødet vil ha, blir ånden i deg sterkere. Det kan sies så enkelt som at det bare er de som fokuserer på å styrke ånden som vil klare å berge livet. Det ene blir forutsetningen for det andre.
Men ikke misforstå, jeg spiser mat med god samvittighet. I går laget jeg en nydelig pastamiddag til den vakre Tvillingbroren min. Enda det er han som er eksperten på pasta, ble det veldig godt. Jeg hadde fått en pakke trøffelspagetti og et glass med pistasjpesto til jul, og jeg tilsatte stekte pinjekjerner og aromasopp. Ja og mozzarella. Broren min er nydelig, for han spiste mye mer enn han egentlig orket fordi det var så godt. Her om dagen laget jeg middag til moren min også. Det satt hun veldig stor pris på. Og nå mens jeg skriver om mat merker jeg at jeg er sulten. Jeg tror jeg skal spise litt, og deretter sove. Jeg må stå opp etter noen timer fordi jeg får levert matvarer for tusen kroner på døra. Vil dere vite hva jeg har kjøpt? Det er bare masse kake! Neida 😉
Amen
– Prinsesse Kaka
Jesus & Kristus 