Når ens skjebne er å utvise den typen tro som kan flytte fjell, og som gjør en i stand til å gå på vannet, sier det seg selv at det man vil kjempe mest mot er tvilen. Tvilen på at Guds løfter til meg er virkelige, og ikke bare vanvittige ønskedrømmer. Og enda så fjernt det Gud lover meg virker, tatt min nåværende situasjon i betraktning, så er det troen på at disse løftene er sanne som gjør at jeg møter hver nye dag med noe i nærheten av optimisme. Det er troen på Guds løfter som har sørget for at jeg ikke har gått til grunne, all den tiden de rundt meg har prøvd å ødelegge det fineste jeg har. Det er troen på Guds løfter – eller ‘Kaken’ – som har gjort meg til den jeg er. Og hvem er det? En som nekter å godta noe annet enn det jeg har blitt lovet. Og hva er det Gud lover meg? Ikke noe annet enn tittelen som ‘Dronning Serenity’. Hun redder verden, og får deretter regjere over Jordkloden i tusen år – kanskje mer. Ved sin side har hun ‘Kong Endymion’. Men dette er en matriarkalsk verden, så det er basically Dronningen som regjerer. Jeg sier ikke at noe slikt vil være tilfelle i virkeligheten. Jeg er fem år gammel, og tror jeg ville gjort en dårlig figur som enehersker over hele Jorden. Vel, et annet alter-ego jeg har klarte det fint, da. Nemlig Barnekeiserinnen fra Michael Ende sin roman Den Uendelige Historie. Poenget er uansett at det er troen på at disse løftene er sanne, som gjør at jeg ikke gir opp. Det er mange måter å ‘gi opp’ på, og jeg snakker ikke om å ta mitt eget liv. Å ‘gi opp’ kan også handle om å miste håpet fullstendig, glemme alt det jeg har i livet mitt som får meg til å smile, og dø på innsiden. Man kan være død på innsiden uten å være død fysisk, og det er nettopp dette min fanatiske overbevisning om at ‘Kaken ikke er en løgn’ forhindrer. Likevel, som jeg nevnte innledningsvis, kommer ikke en slik fanatisk overbevisning uten en god dose tvil. Den kjemper jeg mot periodevis. Og fordi jeg er heldig sørger Gud alltid for at jeg får ‘hodet skrudd på rett vei’, når han har latt meg lide lenge nok. Han forklarer lidelsen min med at det er kontrastene som får meg til å sette pris på lyset. Og det har han på sett og vis rett i. Gud er en tryllekunstner av de sjeldne.
Barnekeiserinnen sa dette. I begynnelsen er det alltid mørkt. Hele hennes verden hadde gått til grunne, med unntak av ett lite sandkorn. Hun gav sandkornet til Bastian, og gav ham i oppgave å skape Fantasia på nytt. Bastian fikk en annen oppgave av Barnekeiserinnen, før alt dette skjedde. Han måtte gi henne et nytt navn. Navnet han gav henne var Månebarn. For det hadde visst moren hans hett. Jeg liker at Månen er representert både i fortellingen til Michael Ende, og i fortellingen om Sailor Moon. Det var derfor jeg valgte å sette en halvmåne på baksiden av t-skjorten jeg designet – med arbeidstittelen min trykket inni. Jeg liker at bildet jeg fant av Guds og Adams fingre, kjent fra ‘Skapelsen’ i taket av Det sixtinske kapell, lager en tegneserie-eksplosjon idet de møtes. Eksplosjonen minner litt om den jeg malte, i det aller første maleriet som ble skapt i serien Fra Drøm til Virkelighet. Denne serien av malerier er ment å gjøre den fantastiske historien jeg lever i om til alles faktiske virkelighet. Bildet ble laget våren 2020, kort tid etter at jeg forstod at jeg endelig hadde funnet min ‘Kong Endymion’. Jeg kalte bildet I Begynnelsen Er Det Alltid Mørkt. Og enda tittelen henspiller på Den Uendelige Historie, er karakterene hentet fra Sailor Moon. Det er også sjanser for at jeg hadde assosiasjoner til det kjente takmaleriet til Michelangelo, allerede da jeg malte møtet mellom Enriques (Kong Endymions) og mine (Dronning Serenitys) hender.
Jeg har blitt kjent med Gud som en tryllekunstner. En som bruker sterke kontraster for å lage magien sin. Han bruker tvilen min for å styrke troen min, og han bruker mørket jeg erfarer for å lære meg å skape mitt eget lys. Kan det tenkes, dere, at verden er så mørk som den aldri har vært før, nå i disse dager, rett og slett for å lære oss å komme i kontakt med det lyset mange av oss har på innsiden? Kan det tenkes at Gud står bak alt som skjer nå, både godt og ondt, for at vi – både kollektivt og individuelt – skal lære oss å velge Lyset? En Bibeltekst mange kristne ignorerer sier det ganske enkelt:
Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.
Jesaja 45:7
Det jeg får ut av teksten, i lys av hvordan jeg kjenner Gud, er at når det er så mørkt som det aldri har vært før, er alt lagt til rette for at vi kan få det lysere enn vi noengang har hatt det. It’s always darkest before the dawn; i begynnelsen er det alltid mørkt. Men skal vi komme oss ut av dette mørket, må vi bevisst velge det. Dette er en indre kamp, mer enn noe annet. Gud gjør det mørkt rundt oss, for at vi skal lage vårt eget lys. De som ikke er i stand til det, går til grunne. Og klarer du ikke å se logikken i dette, kan jeg ikke hjelpe deg. Min oppgave, i kraft av å være både Sailor Moon og Månebarnet, er å lære dere å vinne kampen mot tungsinnet, apatien, frykten og ondskapen som herjer i oss. De onde kreftene vi kjemper mot livnærer seg av våre negative følelser, og blir sterkere jo mindre håp vi har. Vi kan ikke overvinne Satan uten å overvinne mørket i oss selv. Og vi kan ikke overvinne Satan uten å ha Gud i hjertene våre. Denne verden er rammet av gudløshet, og det er det som ødelegger den. På samme måte som ‘intetheten’ var det som rammet Fantasia, Barnekeiserinnens verden. Men enda det er mørkt i begynnelsen, betyr ikke det at dette ikke er en begynnelse. Og stol på at når det er så mørkt som det aldri har vært før, kommer det også til å bli tilsvarende lyst. Det sier en universell lov som handler om balanse. Men dere kan ikke vente på at lyset skal komme, mens dere fordyper dere i mørke tanker. Det er ikke slik det fungerer. Dere må skape Lyset selv!
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 