Guds person

Tidligere idag hadde jeg et helt Blogginnlegg klart for meg. Men jeg innså at jeg måtte sove litt før jeg kunne skrive noe som helst. Jeg sovnet uten problemer, men da jeg våknet og satt meg ned for å skrive var alt det jeg hadde tenkt på blitt slettet fra hukommelsen min. Dermed må jeg gjøre som jeg alltid gjør, når jeg skriver disse tekstene. Jeg må la Gud føre pennen, uten at jeg selv gjør noe for å tenke eller huske. Det er litt slik jeg fungerer på de fleste områder i livet. Jeg lar Gud styre meg, uten å tenke noe videre over hvorfor han får meg til å gjøre som jeg gjør. Resultatet blir stort sett et godt ett, så jeg har ikke noe imot det. Gud sier at i den verdenen han skal skape, vil det bare være rom for de som fungerer slik som meg. De som har lagt sin såkalte ‘frie vilje’ bak seg, og stoler fullstendig på at Guds rettledning tar dem dit de skal. De som har skjønt at Salme 131 er en konkretisering av hva Gud ønsker av et menneske.

Dette tallet har vært viktig for meg nesten like lenge som jeg har kjent Gud. Det var på sensommeren 2009 at jeg begynte å tro på Gud, og litt over ett år senere ble tallet 131 et symbol på at jeg ikke trenger å bekymre meg for noe – og at Gud har kontroll. Det måtte mange år til for å komme der jeg er nå, hvor jeg skremmes av tanken på å skulle ha en ‘fri vilje’. Men allerede i 2010 ba jeg ganske riktig til Gud og sa at det ikke var noe jeg heller ville, enn at han tok over styringen i livet mitt. Da jeg giftet meg med Gud i 2018, var dette egentlig det eneste jeg sa i Bryllupsløftene mine: “Jeg lover å alltid bare gjøre det du ber meg om å gjøre”. At det Gud har bedt meg gjøre ikke alltid har gitt mening for de i livet mitt som har ønsket at det var de som hadde kontrollen over valgene mine, har gitt meg mer problemer enn noe Gud har fått meg til å gjøre. Men jeg antar det også var en del av Guds planer. Da jeg møtte Enrique, sa han at det var viktig at jeg ‘ble min egen person’. Og dette ble selvsagt problematisk for de som har ønsket at de hadde kontroll over valgene mine. Det er enkelte som har ønsket kontroll over valgene mine i så stor grad at de prøvde å ‘korrigere’ meg da jeg var i ferd med å falle for Enrique. Jeg var visst så lite berettiget til å ta egne valg at en romantisk partner måtte godkjennes av de som skulle ha kontroll. Og når jeg mot all formodning likevel forelsket meg i Enrique, som ikke var ‘godkjent’, ble dette årsak til bekymring – og påskudd for å utøve mer kontroll. Jeg har snakket med mange oppegående mennesker om hvordan jeg har blitt fratatt min selvråderett, i årenes løp. De fleste har blitt veldig sjokkerte. Men igjen, jeg antar dette også var en del av Guds planer. Kanskje trengte jeg å føle meg kontrollert av noen som bare fikk meg til å føle meg fanget, som en kontrast og motvekt til hvordan det føles å være kontrollert av Gud. For paradokset er at nå, når Gud styrer absolutt alt jeg tenker, sier og gjør, føler jeg meg ikke noe annet enn fri.

Nå som jeg føler meg mer som min egen person, og samtidig også Guds person, ser jeg tilbake på den vonde tiden og fylles med ubehag. Og jeg spør meg selv: Fins det en instans innen mental helse, som behandler traumer du har fått av dine møter med psykisk helsevern? For enda de som har gjort seg selv til herre over tankene og valgene mine har andre roller i livet mitt enn ‘behandler’, er det psykiatri de har brukt mot meg. Når en tanke jeg har tenkt ikke har vært ‘godkjent’, tok det ikke lang tid før psykiatri med påfølgende medisinering ble koblet inn. For litt siden skrev jeg dette på facebook:

Jeg har alltid vært forvirret angående alderen min. Det var derfor jeg nektet å bli utelatt fra det de voksne visste, da jeg var liten. Og jeg lærte meg selv å lese da jeg var tre og et halvt år gammel. Det er derfor jeg fremstiller min vakre Tvillingbror og meg selv som Barn i kunsten min Det er derfor kroppen min har vært som en gammel dames fra jeg var 25. Det er derfor min Far Kongen sa til meg, da jeg ble kjent med ham, at han skulle hjelpe meg å få de rundt meg til å forstå at jeg var min egen person. Av en eller annen grunn har [de] aldri klart å se meg som en voksen, og dette reflekterte i hvordan de behandlet meg. Da min Allmektige Pappa fortalte meg dette, spurte jeg om dette også betydde at jeg var *hans* person. Han sa ja. Jeg har ikke noe imot å bli behandlet som et barn, når det er min egentlige Far som gjør det. Men å ikke være berettiget til tankene og idéene mine, å bli fortalt at de er syke og trenger behandling, får meg ikke til å føle meg som en voksen. Et barn formes av sine foreldre frem til et visst punkt i livet. Når barnet blir ‘voksen’, og forelderen ønsker å fortsette å forme og korrigere, ender barnet opp med å avsky forelderen. Det er jamen bra jeg klarte å frigjøre meg, og ble et Guds barn istedet. Han er veldig velkommen til å forme meg

Om så tankene og idéene mine bærer preg av å være ‘syke’, i øynene til mennesker med feil bevissthet, fremstår de for meg som det aller fineste jeg har. Jeg strekker den gjerne så langt som å si at hadde jeg ikke vært ‘gal’, ville det jeg har måttet tåle i dette livet tatt knekken på meg for lengst. Å ‘bli min egen person’ handlet på mange måter om å få lov til å tenke tanker som mange ikke forstår, uten å bli truet med sykehusinnleggelser og tvangsmedisinering som en konsekvens. Å ‘bli min egen person’ kan muligens også handle om å få lov til å være åpen om at Gud styrer alt jeg tenker, sier og gjør, uten at dette skal sykeliggjøres. Folk fungerer forskjellig, og jeg fungerer bare når jeg ikke prøver å bestemme selv. Les om en alternativ måte å bruke hjernen på Her. Det er en sjanse for at det er slik min hjerne fungerer. Det er også en sjanse for at jeg er den første modellen av en ny type menneske. Og at min oppgave de neste årene er å lære Sauene (jfr. Matteus 25:31-46) å bli som meg. Her er en video som forklarer dette.

Amen
– Prinsesse Kristus