En Gud uten håp?

Natt til idag hadde jeg en veldig besynderlig drøm. Fordi jeg er overbevist om at drømmen var en beskjed fra Gud, ser jeg det som min plikt å dele den med dere. Etterpå skal jeg dele hva som ble sagt mellom Enrique og meg om drømmen. Enrique er tross alt Guds menneskelige skikkelse på jorden, enda så vanskelig dette er å tro.

Det jeg drømte var at jeg befant meg på et slott sammen med Gud. Men Gud var irritabel og deprimert. Han snakket bare om hvordan han var møkk lei av jobben sin, og planla å pensjonere seg – og bli en singularitet. Her betydde dette et sort hull. Det skal sies at hele drømmen foregikk på engelsk. Jeg husker Guds humørsyke oppførsel, men ikke så mye annet om hva han gjorde før helt på slutten av drømmen. Da hadde han samlet mange mennesker i en kinosal på slottet sitt; folk som ikke visste at de befant seg på slottet til Gud, engang. Gud trakk seg diskret unna, og sendte inn en rekke mørke åndskrefter. Demoner eller onde ånder eller bare negativ energi. Gud fortalte meg at disse skulle suge ut alt menneskene i kinosalen hadde av håp og glede. Jeg orket ikke å se på at dette skjedde, så jeg var på vei ut av kinosalen. Men plutselig hadde jeg ikke noe kontroll over hva jeg gjorde, og Sailor Moon tok over kroppen min. Hun stod øverst i kinosalen med lyskastere på seg, mens hun kom med en lang tale om hvor urettferdig det de onde kreftene gjorde var. Hun sa: “I Månens navn skal jeg straffe dere!”. Mens jeg holdt på med dette, reiste plutselig Sailor Merkur, Mars, Jupiter og Venus seg, og gjorde det de kunne for å motvirke de onde kreftene som var virksomme i rommet. Jeg visste strengt tatt ikke at de andre damene hadde sittet i kinosalen, engang. Men jeg tror vi klarte å redde de uheldige ofrene fra å miste håpet og gleden sin. På dette tidspunktet var jeg egentlig våken; jeg tenkte våkne tanker og var klar over at jeg drømte. Men jeg følte det var viktig at Gud fortsatte å fortelle meg denne historien, så jeg bestemte meg for å bli værende i drømmen en liten stund til. Det skjedde litt flere ting på slottet, men til slutt innså jeg at jeg var blitt for våken til å fortsette å drømme. Så jeg åpnet øynene.

Jeg tenker at jeg må utdype noe av det jeg skriver til Enrique. Det om at mennesker skaper en kollektiv versjon av Gud i hodene sine. Det er på en måte sant. En verden hvor flesteparten av befolkningen enten tenker at Gud er ond, eller at han ikke finnes i det hele tatt, nærmest tvinger Gud til å vise seg fra sine minst hyggelige sider. Det er derfor jeg jobber så hardt for å vise dere hvor søt og hyggelig han er i mitt liv. Jeg gjør det blant annet for å få dere til å forstå at dere også kan få Gud og virkeligheten deres til å vise seg fra sine vennligste sider. Jeg vet at skal verden reddes, er redningen nødt til å starte på det indre plan – i hver enkelt av oss. For ja, Gud har planer om å fjerne alt håp og all glede fra virkeligheten vår. Han gjør dette fordi han vil at dere skal dyrke frem håpet og gleden i dere selv. Under lørdagens voldsomme storm tegnet jeg denne:

Tanken bak denne tegningen, er at ved å søke den helligdommen som noen av oss har i hjertene våre, kan vi ikke bare stilne våre indre stormer. Vi kan også, er bevisstheten vår sterk nok, stilne stormene som foregår rundt oss – og gjøre vår umiddelbare virkelighet mye mye hyggeligere. Hemmeligheten til å ‘redde verden’, er å få mange nok mennesker til å forstå at det bare er slik vi kan redde verden. Jeg tror at menneskene i kinosalen, fra drømmen min, skal forestille de som er mottakelig for denne sannheten. De befinner seg ganske riktig i ‘Guds slott’, med all den beskyttelsen dette medfører. Og de er de eneste som ikke vil gå under av den håpløshetens ånd som Gud skal øse ut over hele jorden snart. Og når det er snakk om ‘helligdommen’ som vi har i hjertene våre, er det uten unntak snakk om en relasjon til Jesus – min vakre Tvillingbror. Men vi kan ikke gjøre full nytte av en slik relasjon uten å lære oss å lytte til hjertene våre. Man kan ikke fullt ut forstå Jesus uten å koble ut tankene, og finne tilknytningen vi har til ham – i hjertet vårt. Jeg skriver mye om å finne det som bærer oss gjennom Stormen. Tegningen jeg har laget illustrerer at det bare er de hjertene som er i fyr og flamme for Jesus, som har funnet det som er sterkt nok til å bære dem gjennom den Stormen som Gud snart skal sende. Gud er ikke uten håp for verken verden eller menneskeheten. Men han har ikke mye håp for de som ikke skjønner logikken bak det jeg har forklart i dette avsnittet. Dessverre er mennesket sin egen verste fiende, og mange vil gå tapt bare fordi de lukker øynene og ørene for det som kan redde dem. Gud synes ikke det gjør noe, da de som vil gjenstå kun vil være de som ser ham slik han ønsker å bli sett – slik at han endelig blir i stand til å lage det Paradiset som han, gjennom Broren min, har lovet oss.

Det er ikke så komplisert, er det vel?
– Messias