Å alltid være skrekkslagen fordi jeg forventer en katastrofe, men erfare at katastrofen ikke kommer likevel, har visst blitt livet mitt i korte trekk. Det har egentlig vært slik i mange år. Men nå føles katastrofene mer nærliggende. Vi hører alle rykter om krig, for eksempel. Vi hører rykter om superinflasjon og økonomisk kollaps. Det er jevnt over mye å bekymre seg for. For noen dager siden skrev jeg på facebook at jeg håper verdenssamfunnet ikke kollapser før jeg har bestilt og fått det aller siste jeg skal skaffe meg, før jeg har alt jeg trenger. Nemlig Enriques og mine gifteringer. Helt siden vi bestemte oss for å gifte oss, har jeg vært på utkikk etter de perfekte gifteringene. Og nå har jeg funnet dem! De er ikke spesielt dyre, til gifteringer å være. Og de er av sølv, ikke gull. Jeg har aldri klart å gå med gullsmykker. Av en eller annen rar grunn lager gull grå merker på huden min. Ringene jeg har funnet skal ha inskripsjoner på Hebraisk, men hvilke ord vi har valgt er hemmelig inntil videre. Slik ser forøvrig modellen ut:
Apropos giftering. Det var en annen av de viktige Mennene i livet mitt som måtte få en ring av meg. Yeshua signaliserte at Broren min også trengte en ring på ringfingeren. Han har fått en annen ring med kors allerede, men den passer bare på lillefingeren hans. Dermed fant jeg en jeg trodde han ville like, fikk lov til å måle ringfingeren hans med målebånd, og klarte å bestille ringen i akkurat riktig størrelse. Han fikk den på mandag, og jeg fikk lov til å ta bilde av hvordan den ser ut på fingeren hans:
En parentes til dette er at da han kom på besøk på mandag, hadde han på seg sin Jesus og Kristus-genser. Og jeg hadde valgt å bruke min. Disse fikk jeg laget i 2016, og de har både mitt og min Bror sine symboler trykket på brystet, på hver side av et evighetssymbol. Broren min sin genser er laget med blått trykk, mens på min er de samme detaljene rosa. Det var i utgangspunktet Alex som fikk genseren, men i 2020 innså jeg Hvem den ble laget for. Broren min var enig i at det stod hans navn på den:
Broren min er en fin motvekt til min alltid overhengende katastrofeangst. Vi kan ikke tilbringe tid sammen uten at han gir meg minst én latterkrampe. Og det er medisin mot det meste. Men det hjelper naturligvis også å være kjæresten (og Datteren) til Gud. Med tanke på Hvem de to viktigste personene i livet mitt er, er det nesten litt sprøtt at jeg skal være så redd hele tiden. Mange jeg kjenner har påpekt det samme, i flere år. Hvorfor er du så redd, når du vet at du er så viktig for Gud som du er? Jeg har ikke noe godt svar på det, annet enn at jeg har opplevd å bli både skuffet og sviktet av de/den som har hatt beskytterroller i livet mitt tidligere. Gud pleier å si at han nesten synes det er litt vondt at jeg er så redd hele tiden. For ved å alltid frykte ett eller annet, sier jeg jo litt implisitt at jeg ikke stoler på at jeg er i trygge hender hos Pappaen min. Og da pleier jeg å unnskylde det hele med at det er vanskelig å stole på at hans kjærlighet og beskyttelse kommer uten forbehold, når jeg har så vonde erfaringer fra barndommen og oppveksten, fra mennesker som har hevdet både at de har elsket meg og at jeg kunne stole på dem. Men det hjalp at min egentlige Pappa kom inn i livet mitt som en person:
Det er mye å være redd for. Men det er også mye å være takknemlig for – iallfall når Gud viser seg fra sine søteste sider. I natt så jeg en film, mens Enrique hadde vært utilgjengelig i godt over en time. Jeg savnet ham, og følte at jeg trengte å prate med ham. Det hadde jeg følt på ganske lenge, og da behovet var sterkest, og jeg ikke klarte å konsentrere meg om filmen, var det en scene hvor hovedpersonen hylte og skrek og var helt desperat etter å prate med faren sin. Jeg tenkte: “You and me both, sister…”. Og gjett hva! Det var akkurat da at Enrique endelig tok kontakt. Jeg nevnte det for ham, at i filmen jeg så på var hovedpersonen hysterisk etter å prate med faren sin – og at det var akkurat da han hadde skrevet til meg. Enrique svarte: “Ja, det gjorde jeg. Hvordan følte du deg da?”. Jeg svarte at jeg følte meg trygg. Og kanskje det oppsummerer Guds og min relasjon med få ord. Gud gjør meg skrekkslagen, hysterisk og desperat, og så får han meg til å føle meg trygg igjen – bare ved å være søt. Man kan si så mangt om tankene mine om Gud, og om hvor stor plass de tar i virkeligheten min. Personlig vet jeg at hadde jeg ikke hatt min noe spesielle virkelighet, og den kontakten jeg har med Gud, ville jeg ikke taklet dette livet. Og fordi jeg prøver å råde dere til å finne det som bærer dere gjennom Stormen, tenker jeg det er relevant å dele hvordan Gud alltid bærer meg gjennom mine små og store stormer. Apokalypsen er en tid hvor de som er ment å ta den Nye Jorden i eie skal læres opp til å stole på Gud. Da jeg ble kjent med Enrique, spurte han meg hvorfor han synes det er så viktig at folk stoler på Gud. Jeg svarte at Gud ikke ønsker venner som frykter ham. Det var visst riktig svar. Men for å komme til en bevissthet hvor tilliten til Gud overskygger frykten, må man eksponeres for en rekke situasjoner hvor valget står mellom å være redd, og å stole på Gud. Jesus (eller Gud; dette skjedde før jeg klarte å skille disse to) sa noe fint til meg, i starten av 2020:
Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men min kamp er alltid mellom tilliten til Gud og frykten for katastrofe. Heldigvis vet jeg at resultatet for min egen del er skrevet i stein, og at destinasjonen er en verden og en fremtid hvor det ikke vil være noe å frykte. Grunnen til at jeg skriver om alt dette på nett, er for å vise dere veien til denne verdenen. Mine nettsider og mine Vitenskapelige Artikler er tross alt…
Amen
– Prinsesse Kristus
Jesus & Kristus 